En birkebeiners bekjennelser

En birkebeiners bekjennelser

En sliten birkebeiner kom seg i mål til slutt.

Akerspostens utsendte testet ut forholdene over fjellet fra Rena til Lillehammer med blåswix.

Tekst:

Publisert:

RENA: Det er en kunst. Noe enhver birkebeiner har både drømmer og mareritt om flere måneder før selve rennet. Hva er det nyeste hotte? Skal det kjøres isklister, med lilla over og deretter et tynt lag VR70, alt selvfølgelig smeltet godt inn i sålen med det nyeste smørejernet? Eller er Cerapulver det beste valget for å sikre god glid? Tape vil for så vidt gi deg godt feste i de tunge motbakkene. Eller skal skiene rett og slett bare rubbes med sandpapir?

For de ressursterke?

Mye har skjedd siden 155 menn satte kursen over fjellet under det første Birkerbeinerrennet i 1932.

I dag har Birken blitt et statusrenn, og fortsatt mannsdominert.

En kartlegging foretatt av Markedsføringshuset i fjor viser at syv av 10 deltakere har høyere utdanning. 38 prosent tjener mer enn 500.000 kroner i året, og bare 17 prosent av deltakerne er kvinner. Den typiske birkebeineren er altså en mann som tjener ganske godt, som trener mye og som har god utdannelse.

I løypene i år kunne du blant annet risikere å bli forbigått av Bjørn Rune Gjelsten, Schibsted-redaktør Birger Magnus, Erik Solér eller Jon Almaas.

Med seierslyst i blikket

Det er morgen lørdag 15. mars, og dømt til å bli en noe spesiell stemning når over ti tusen langrennsløpere med seierslyst i blikket har knuffet seg opp til Rena Stadion.

Noen har meldt seg på gjennom jobb og skal slå kollegene. For andre er vennegjengens beste tid målet som driver dem fremover .

Er det enkle det beste?

– Vi fikk råd fra han der borte, sier naboen vår på Rena stadion, iført fullt Bjørn Dæhlie utstyr, med varmeblåseren klar til pers og to klistertuber i hånden.

– Men noen kompiser av oss valgte å gå for den derre tapen.

Det er bortimot skyfri himmel, og gradestokken måler rundt minus tre. Vi betrakter vårt noe begrensede smøreutvalg i sekken. Kun ett alternativ peker seg helt klart ut: Blå ekstra.

Dette er helt tydelig tabu. Løperne rundt himler svakt med øynene i det vi prøver å skjule smøringen og samtidig få gnidd den godt utover skiene.

– Da er pulje 12 avgårde. Flere løpere detter ut fra start her. Merkelig, men det kan kanskje ha noe med litt for mye klister å gjøre, lyder det over høyttaleren.

Denne birkebeineren smiler litt skadefro. Blåswixen holder i hvert fall på flata ut fra Rena stadion. Håpet om å i hvert fall gå like fort som de guttene jeg kjenner i løypa er ennå ikke helt forvunnet. Det er der fortsatt etter første tidtaking. På Kvarstadsetra begynner det å se mørkere ut.

Blått tapte

Når jeg så blir forbgått av hun med burgunderrød, glitrende discokjole dratt over skidressen, begynner det definitivt å se mørkt ut.

I tillegg må blåswixen gi tapt for VR70 i en av smørebodene. Bakkene blir lengre, beina tyngre og sporene sklir ut. At den siste milen ned mot Lillehammer er "gratis" fordi det "bare er nedover" er noe skikkelig tøys. Lårene stivner totalt, og jeg karrer meg i mål, førti minutter etter den dårligste av mine venner.

Senere på kvelden må jeg løfte beina med hendene for å klare å ta av meg sokkene. Men det er nok ikke bare blåswixens feil.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!