Lykken er et annet sted?

Lykken er et annet sted?

Illustrasjonsfoto. Wikimedia Commons.

SOMMERNOVELLE: Jeg lukker øynene. Teller sakte nedover. 10. Hvorfor skjer det alltid meg? 9. Hvorfor alltid oss? 8. Jeg skjønner hva mamma mener nå. 7. Det er urettferdig. 6. Pust rolig. 5. Ikke la dem se at du reagerer. 4. For da ender jeg opp som bestemor. 3. Og Meeras mamma. 2. Ingen vil ende opp som dem. 1. Ingen vil forsvinne sporløst. 0. Ingen vil dø.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.07.2016 kl 13:59

Det er derfor vi skal dra. Vi orker rett og slett ikke mer. Ikke noe mer skriking. Ingen flere lukkede dører. Ingen flere merker. Merker som er gjemt under det svarte stoffet. Det svarte stoffet som man ikke kan forlate rommet sitt uten. Innestengt.

Og det er så varmt å ha den på seg. Når sola steker deg sakte men sikkert. Har sett flere som blir tatt av gribbene. De ekle gribbene som ikke behøver å dekke seg like mye til som vi må. De behøver ikke å bli stekt som vi må. De går etter de svake. Men jeg har en hemmelighet. Jeg er ikke så svak. Ikke mamma heller. Vi må bare late som litt til. For hvis de finner det ut, dør vi.

Se bildet større

LInnea Vartun (14) går på Engebråten skole, og har skrevet årets sommernoveller i Nordre Aker Budstikke. FOTO: PRIVAT

Jeg vil ikke dø. Mamma sier at når vi kommer frem, behøver vi ikke lenger det svarte stoffet. Trenger ikke lenger å bruke burkaen. Vi blir fri. Ingen flere gribber.

Jeg åpner øynene. Hører ytterdøren smelle. Jeg burde ha passet på at hele kroppen var dekket. Burde ikke ha lekt med Meera. Må jobbe. For hvis jeg leker, skjer dette. Burkaen min sklir av når jeg leker. Det skjer ikke når jeg jobber.

Hånden min beveger seg opp mot kinnet mitt. Kjenner ingenting. Ser på hånden min. Røde dråper skinner i lyset til taklampen. Tørker det av på burkaen. Nummen. Føttene mine bærer meg mot rommet mitt. Fort, fort, fort. Må skjule. Gjemme. Viske bort.

Det har skjedd så ofte, at jeg har blitt vant til det. Første gang det skjedde var i første klasse. Første skoledag. Jeg hadde stilt et spørsmål.

– Hvor er guttene?

Burde ha visst bedre. Husker hvordan den lille kroppen min hadde vaklet bakover og falt. Det røde merket som hadde kommet etterpå. Den stikkende smerten. Øynene mine hadde blitt store.

De andre jentene hadde sett ned i bakken. Når jeg hadde kommet hjem, hadde Far allerede hørt det. Jeg fikk to merker den dagen. Mamma og Far hadde kranglet. Hun fikk også et merke. Jeg fikk ikke gå på skolen etter det. For en som var så dum at man stilte spørsmål til voksne, fortjente ikke skole. Jeg var for dum.

Vi skal dra i kveld. Har ikke røpt hemmeligheten. At vi ikke er svake. At vi er sterke. Det skal skje på natten. Når Far sover. Men … Nei, mamma sier at jeg ikke kan tenke sånn. Tenke negativt. Men jeg kan ikke la være. For jeg er ikke like sterk som mamma. Hva hvis han våkner? Hva hvis han allerede vet det? Hva hvis han kommer til å vente på oss ved båten? Hva hvis myndighetene vet om det? Hva hvis vi blir stoppet? Hva hvis?

Ser på meg selv i speilet. Burkaen er av. Gransker alle merkene. Kan ikke la de mørke tankene komme. Kan ikke bli svakere.

Mamma sier at merkene skal vise oss hvor langt vi har kommet. Hvor hardt vi har kjempet. Krigsmerkene våre.

– Bær dem med stolthet, jenta mi.

Det er min «sov søtt». Det som får meg til å sovne. Det som får meg til å fortsette å kjempe. Det som får meg til å orke å stå opp neste morgen.

Jeg kommer til å savne Meera. Søte, snille Meera. Min eneste venn. Men hun er ikke like sterk som meg. Hun er svak. Har våte kinn og røde opphovne øyne nesten hele tiden.

Hennes Far er en verre gribb enn det min er. Hun har ingen mamma. Bor bare med gribber. Gribbene spiste opp mammaen hennes. Hun forsvant. Så nå har gribbene bare Meera å hakke på. Jeg vil ikke forlate Meera, men jeg må. Mamma har bare billetter til to. Vi må dra. For ellers blir jeg som Meera. For en eller annen gang vil lyset i mamma slukne. Slukne og aldri begynne å brenne igjen. Det har skjedd før at hun sluknet. Men da hun sluknet, begynte det å brenne like etter. Det var etter at Meeras mamma ble borte. Det var da vi begynte å planlegge det hele.

Mamma viser seg bare når lyset brenner. Når lyset sluknet var hun inne på rommet sitt. Vil ikke vise at hun kan bli svak. Jeg så at lyset sluknet i mamma. For jeg er ikke dum. Jeg er ikke dum.

Men i dag. I dag så danset lyset i henne. Jeg så det da hun vekket meg. Lyset i øynene hennes danset rundt omkring. Hun sier at jeg er oksygenet hennes. Jeg vet ikke hva det betyr, men det høres fint ut. Oksygen. Mamma gikk på skolen. Det er derfor hun kan sånne ord. Smarte ord. Ikke dumme. Jeg kan et smart ord, så da vet jeg at jeg ikke er dum. Far kan ingen smarte ord.

Burkaen er på igjen. Ikke vis dem. Ikke avslør. På rommet mitt. Far er ikke hjemme enda. Han er med resten av gribbene. De kommer sikkert snart. De kommer sikkert til å stinke. Stinke røyk mens de sjangler rundt omkring og ler høylytt.

Noen ganger, hvis de er ute ekstra lenge gir de mamma flere merker. Andre ganger, så gir de meg merker. Mor er på kjøkkenet. Jeg lukter de velkjente krydderne. Hører maten frese. Øynene mine vandrer bort til gjemmestedet. Jeg har tid. Vil bare sjekke om alt er der. Om alt er klart til i kveld. Setter meg ned på kne. Hendene mine tar tak i læret. Drar den mot meg. Finner frem nøkkelen. Låser opp.

Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt. Jeg åpner opp kofferten. Lar hendene vandre over klærne. Klærne små, fremtidige gribber bruker. Mamma kjøpte de til meg. For jeg må late som om at jeg er en av dem. Til vi er trygge.

Jeg ser ut av vinduet. Hører gribbene komme sjanglende ned gaten. Fuglene letter. Flyr vekk. Jeg lukker kofferten og dytter den fort under sengen min. Ser etter fuglene. De er borte. Far og vennene kommer inn. Roper og ler. Ser opp mot himmelen en siste gang før jeg reiser meg. Munnvikene mine vrir seg oppover.

Noen ganger, når mamma snakker om dit vi skal. Så lurer jeg på om hun lyver. Hvorfor har ingen andre nevnt «Vesten»? Hvordan har hun hørt om det? Hvordan kan hun vite at det er så fantastisk? At vi vil være frie? Hvordan kan hun vite at vi vil finne lykken der? Hva er lykken? Hvorfor må den finnes? Hvorfor er den ikke her?

Men jeg stoler på mamma. For hun er smart. Hun er sterk. Hun er trygg. Hun gir ikke merker. Hun er modig. Hun sier at vi skal hjem.

Og jeg håper virkelig, inderlig at vi klarer å finne denne lykken. Finne denne lykken mamma snakker om. Men ikke her. Vi må dra til et annet sted for å finne lykken. Håper bare at den venter på oss og ikke stikker av før vi finner den.

Les flere sommernoveller av Linnea Vartun.

Følg Nordre Aker Budstikke på Facebook!

Les mer fra Nordre Aker Budstikke her!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!