Matauk i Ullevål hageby

Matauk i Ullevål hageby

En familie samler seg rundt bordet i Ullevål Hageby. Foto: Utlånt

Det var ikke lett å takle hverdagen under krigen. Hadde man en hageflekk, kunne man bli rene «småbrukeren». Som i Hagebyen.

Tekst:

Publisert:

ULLEVÅL HAGEBY: Fra 1940 til høsten 1942 ble det stadig vanskeligere med matvarer. Det ene etter det andre ble borte fra butikkdiskene. Kanskje hadde de noe, men beholdningen var liten og køene lange. Første året måtte man savne varer som brød og alle importerte matvarer: kaffe, kakao, sirup osv. Det andre året ble det stadig strengere rasjonering på kjøtt og flesk, egg, melk og melkeprodukter. Porsjonene man fikk, krympet som ullsokker på kokevask.

Sommeren 1942 ble rasjoneringen utvidet til å gjelde poteter og alle typer grønnsaker, som da var nesten totalt umulig å få tak i. Folk ble oppfordret til å utnytte hageflekkene sine til siste jordsmule, hvis de hadde noen hage, da.

Forutseende

Redaktøren for Havebybladet må ha vært svært forutseende. To uker før krigen brøt ut, ble leserne oppfordret til å bytte ut tulipaner og roser i hagene med nyttevekster som kunne brukes på middagsbordet. «All norsk jord må utnyttes til det ytterste».

Både for den enkelte lille husholdningen og samfunnets selvbergingspolitikk var utnyttelsen av hagene av stor betydning, sto det. Parolen var «nyttevekster og selvberging for alle som har et aldri så lite stykke jord eller haveflekk under kultur». Litt lenger ut på våren 1940 kom Hagebladet med en sterk oppfordring til «haveeiere» i Ullevål Hageby om «at dyrke poteter i sommer. Alle jordflekker må i år stå i matforsyningens tegn». Overskriften lød «Potetdyrking i våre haver». Koselige prydhager ble til de reneste åkre. Poteter, gulrøtter, kålrot og rødbeter fortrengte duftende fargerike bed.

Griser sto i kjelleren og utviklet angstnevrose; Hva var egentlig i vente? Høns klukket og trippet fornøyd rundt. Bare de la egg, var jo folk fornøyd, de førte en tryggere tilværelse. Kaniner kunne man støte på overalt. Med tiden sluttet folk å holde villagris, fordi tyskerne rekvirerte grisene også.

Mange som elsket å ta seg en blås, skaffet seg noen tobakksplanter som de spadde ned på plenen. Hva er som røyk fra egen avling? Tørkede tobakksblader var også et fint byttemiddel, eller det ble brukt på svartebørs. Det var ikke få som hadde tobakksplanter hengende til tørk under taket på loftet. Hvordan slik tobakk smakte, er et annet spørsmål. Ryktet forteller at det kjentes ganske krast å ta seg et drag av det.

ParsellplyndringMatauk var det store slagordet. Alle løkker og jorder omkring byen ble utstykket til parseller. Flere kommuner stilte små jordstykker til rådighet for folk, så de kunne dyrke poteter og grønt. Plener, parker og idrettsplasser, fotballbaner og andre passelige steder ble tatt i bruk. Grønne belter vokste fram rundt byer og tettsteder. Poteten hadde hovedrollen. Det ga et verdifullt tilskudd, men ble også en kilde til bekymring: En del falt for fristelsen og ble ganske så langfingret. Plyndring av parseller ble en ny type «vinningsforbrytelse».

Stor fantasi

Folk var ganske oppfinnsomme; det er rent utrolig hva de fant på som surrogater. Erstatning for kaffe var i starten erter og rug, eller bygg og hvete. Ertene ble brent i en jerngryte eller langpanne i stekeovnen. Snart måtte man gå over til løvetannrøtter, eikenøtter, og såkalt knupp. Knupp var en stiv, ugjæret deig av rug- eller byggmel. Teerstatning var lett å skaffe fra naturen eller hagen. Man brukte tørkede blader av kirsebær, bringebær, solbær eller tyttebær, og det smakte slett ikke dårlig. Epleskall og frøskjermen på karveplanten, einerbær og forskjellige urteblader kunne også brukes.

Rosinerstatning kunne være rabarbra, stikkelsbær eller blåbær. Gresskar kunne brukes som ananas, etter å ha ligget i eddikvann. for så å bli kokt med kanel og nellik, tilsatt ananasessens, Men etter hvert var jo ikke slik essens så lett å få tak i heller.

Falsk fløte laget man ved å koke opp skummet melk

— så lenge det var å få tak i, vel å merke. Man tilsatte en jevning med mel utrørt i vann, etter fem minutters koking skulle melsmaken angivelig forsvinne. Hadde man tilgang på det, kunne man smake til med sukker eller vaniljesukker. En enkel smørvariant var å koke opp melk, blande med meljevning, kjøle det og tilsette den lille smør- eller margarinklatten man evt hadde.

Eggerstatning kunne være eggepulver, eller en teskje natron og en spiseskje eddik. For ikke alle hadde høns. Egg smakte det neppe, men man kunne jo ikke klage? Når folk hadde sultet lenge, var det ikke så nøye med smaken, bare de fikk noe å spise i det hele tatt. I Hagebyen var folk solidariske, og delte gjerne tips og gode påfunn med hverandre. En som hadde egg, kunne gjerne bytte med en som ikke hadde. Hagebyen har alltid hatt et hyggelig preg, ikke bare på grunn av de frodige hagene. Det skyldes i første rekke menneskene som bor der.

Annonse
Se bildet større

Redaktøren av Havebybladet oppfordret folk til å droppe tulipaner, og heller satse på spiselige planter i bedene, allerede to uker før krigen startet. Foto: Utlånt

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!