Politi-kråka fra Nordberg

Politi-kråka fra Nordberg

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde med debutboka, «Kråka som hadde høydeskrekk». Historien dukket opp en lørdagsmorgen rundt frokostbordet hjemme på Nordberg i 2004. FOTO: KARL ANDREAS KJELSTRUP

Kontrasten kunne ikke vært større: Nordberg-kvinnen og politiinspektør Hanne Kristin Rohde barnebokdebuterer med en kråke som har høydeskrekk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.04.2017 kl 09:34

NORDBERG: – Jeg ser ikke akkurat på meg selv som noen forfatterspire, men jeg liker å skrive. I all beskjedenhet vil jeg si at jeg er god til å formulere meg skriftlig.

Kjente igjen frykten

Fra en lenestol på Kaffebrenneriet på Storo tar Hanne Kristin Rohde oss med til frokostbordet på Nordberg en morgen i 2004. Den da 12 år gamle sønnen Fabian kikker ut av vinduet, og stopper brått å tygge.

– Jeg husker så godt ansiktsuttrykket da han sa: «Mamma. Tenk om kråker hadde høydeskrekk».

På en telefonledning ute i gata sitter en kråke. Gutten ved frokostbordet ser plutselig sin egen frykt for høyder i den lille fuglen.

Kjøpte barndomshjemmet

Som leder for Volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt, er vi vant til å se Rohde fortelle om drap og voldtektssaker fra hallen på politihuset.

Når kameralampene er slått av, og etterforskningspapirene er lagt til side for dagen, finner hun ro i Nordmarka, som hun har rett utenfor stuedøra.

– Om vinteren spenner jeg på meg skiene i garasjen, går over veien og inn i skogen. Det er befriende, å være alene i naturen og bare høre på stillheten, sier hun.

Kanskje var det derfor hun umiddelbart bestemte seg for å kjøpe barndomshjemmet på Nordberg, da foreldrene sa de ville selge.

– Barna har en trygg skolevei. De har større sjanse for å møte en elg enn biltrafikk på vei til skolen, sier hun spøkefullt.

Tro på seg selv

Samme kveld som sønnen hadde påpekt kråkas dilemma, ble hun overtalt av en venninne til å skrive ned historien. I løpet av to timer var fortellingen om kråkegutten Gustav festet til papiret. Ved hjelp av en god venn, ekornet Smatt, lærer Gustav å overvinne frykten sin for høyder. Med en fortid som hobbytegner tok hun også fatt på å illustrere boka selv.

– Du jobber med de groveste voldssakene i hovedstaden, og er profilert i media. Opplever du noen gang ubehagelige henvendelser?

– Nei, heller motsatt. Jeg opplever at mange ser på meg, og tenker «hvor har jeg henne fra?». Jeg går jo, tro det eller ei, ikke alltid i politiuniform. De som kommer bort sier de synes jeg gjør en god jobb. Det er hyggelig å høre. Alle trenger ros. Jeg er ikke noe unntak.

Kontroversiell

Meningsmotstanderne hennes skriver heller debattinnlegg i avisene. Rohde har frontet flere kontroversielle saker. Som at kvinner selv kan gjøre tiltak for å forebygge voldtekt.

– Jeg fronter saker jeg tror på, og ønsker en debatt som kan føre til at byen blir tryggere, sier Rohde.

I nesten seks år ble boka liggende i en skuff. Forlagene refuserte høflig. Men så fikk en kollega nyss om Rohdes litterære krumspring, og vips hadde hun fått avtale med forlaget Commentum forlag.

– Hvordan er det å sitte med et fysisk eksemplar av din egen bok i hendene?

– Det er veldig gøy. Jeg hadde et mål om at bokem skulle bli utgitt en gang i løpet av livet. Det blir artig å skulle dra til bokfestivalen i september og signere min egen bok.

Se bildet større

Hanne Kristin Rohde. FOTO: KARL ANDREAS KJELSTRUP

Litt jålete

Et av ordene Rohde bruker for å beskrive seg selv er forfengelig.

– Ja, jeg nok litt jålete. På kontoret har jeg et «førstehjelpsskrin» med sminke. Jeg har noen ganger sett intervjuer fra litt utpå dagen på 40-tommerskjerm, hvor jeg ikke har rukket å sminke meg først. Det var ikke helt heldig. Det er ikke på grunn av hva andre synes om meg, men jeg liker å gjøre det beste ut av det jeg har fått. Da føler jeg meg offensiv og at jeg gjør en god jobb, sier hun.

Helt krim

Som barn elsket hun å lese Bobseybarna. Deretter fulgte Frøken Detektiv og Agatha Christie. Norsk krim leser hun også. Enten er opplevelsen; «Du verden, sånn ville vi aldri ha gjort det», men den kan også være totalt motsatt.

– Da jeg leste Blind Gudinne av Anne Holt, som har jobbet på politihuset, var det nesten for realistisk. Da gikk vi rundt i gangene og spekulerte på hvem som var inspirasjonskildene til de forskjellige karakterene, sier Rohde og ler.

Men å skrive krim selv, avviser hun bastant. Det blir for tett opptil jobben. Men selv om det ikke foreligger noen andre bokprosjekter for øyeblikket, utelukker hun ikke at det kan bli en til, dersom den rette ideen faller ned i hodet hennes.

– Mannen min spøker med at den neste boka må bli om «Gullfisken som hadde vannskrekk». Men det tror jeg ville blitt en veldig kort bok, smiler Rohde.

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Annonse