Sårt fra skogene

Sårt fra skogene

Søken etter gleden: Han angrer. Han angrer ingenting. Mannen fra skogene balanserer på linjen mellom sit selvbedrag og sannheten om sin skjebne.

Toget tar oss inn i skogens stillhet. Stasjonsbygningen er full. Vi er reisende, men billettkontoret er vår endestasjon. Shhh, vi er på teater.

Tekst:

Publisert:

Sandermosen: Og det blir stille. Nesten. Kun noen strikkepinner knitrer. Slik det sikkert gjorde den gangen Karl på Måsan var stasjonsmester og serverte snaps til de reisende ved høytider, for at de ikke skulle ta med seg høytiden når de dro videre med toget. Vi kryper sammen, hutrer ikke lenger, kjenner historien i veggene. Stemningen er mettet i det en fremmed ramler inn på billettkontoret.

- Forsvinn! Ta en annen uskyldig stakkar, du! Nei, forresten - det mente jeg vel ikke.

Han er en omstreifer som ser ut som han lukter, og han kaster spritflaska fra seg med forakt i blikket, eller er det begjær?

Kveldens stasjonsmester, Tore Frisell Hagen, er god og lar ham bli. Det er Tore som passer på oss i kveld. I rød stasjonsjakke møtte han oss på perrongen, benket oss sammen i bygningen han lever for. Vi er på reise, men føler oss trygge i hans forvaring. Selv når fanten får bli.

- Edru og sannferdig skal jeg vende tilbake til skogene, taler han og trekker frem gitaren.

Karl Sundby lar oss bli kjent med landstrykeren. Gjennom sin egen monolog spunnet rundt Dan Anderssons viser, trekkes vi med inn i livet til en mann som kjemper besettelsens kamp. Han vet så inderlig godt at han ikke kan drikke, fordi alkoholismens galskap har slengt ham brutalt ned ydmykelsens juv gang på gang – men likevel. Flasken ligger der som hans beste venn og verste fiende, en trylledrikk han vet dreper, men likevel.

Lyrisk refleksjon

Men mannen med visdommen og ordene har også smakt en annen eliksir; kjærlighetens magiske formel.

- Du var et glimt fra paradisets hage, drømmenes drøm og altets nektar, filosoferer han mens flasken triller fra ham på gulvet i stasjonsbygget. Han lengter og han drømmer, vekk fra seg selv og inn i seg selv, gjennom ord som triller tankene trinnvis gjennom livet i maktesløsheten, og det skjærer i sjelen når han mot sin egen gode vilje langsomt trekkes mot spriten.

- Jeg har bare Gud over meg, og derfor er jeg fri, sier han og ser ned.

Han snakker om Gud og til Gud - og til oss.

- Jeg har vandret i skogens katedral. Jeg har jaget og drept. Da jeg så dyret i øyet, da skuet jeg Gud. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, hadde han også bare vært en narr langs veiene. Åh, dette hovmodet mitt, eier jeg ikke skam!

Selvbedrag

Og det er nettopp det denne kvelden handler om: Stolthet og skam, tro og lengselen etter en annen vei ut. Flukten fra følelsene og ferden mellom løgner og lærdom, gjennom livet som han ikke greier bære. Han trekkes langsomt mot dråpene som kan døyve hans egen samvittighet. Mange kloke menn har gitt etter før ham, og han drikker. Han fryktet livet, men aller mest fryktet han sin egen svakhet.

- Ja da, Mor Åse! Jeg avslørte meg selv i løgn en gang, og siden har jeg aldri stolt på noen!

- Han er mye meg denne vandreren. Men mest av alt er han en svensk-norsk figur, en Peer Gynt og en Myllarguten, en Rasmus på Loffen. Han gjør hva han kan for å unngå sin skjebne, og da skjer det som ofte skjer, han faller hen til seksualiteten og spriten.

Karl Sundbys skjebne denne vinteren ønsket han ikke å unngå. Den ble tryllet sammen av egen bakgrunn fra en taterslekt, en god porsjon pasjon for Dan Anderssons viser og en telefonsamtale fra Tore Frisell Haagensen som ville ha ham til kulturpunktet Sandermosen.

- Det er helt unikt å kunne spille teater for folk som reiser inn hit i skogkanten, og det gir meg anledning til å la dem møte eventyrfanten fra skogene som virkelig har noe å si oss. I dag er vi redd for fremmede. Det er en grunn til at vi har alarmer over alt, sier Sundby og takker for i kveld.

Vi andre skal ta toget sammen hjem igjen. Vi kjente ikke hverandre da vi kom. Det gjør vi nå. Vi ler sammen, slurper kaffe og knasker knekkebrød med geitost. Vi har god tid, for vi må vente på at toget skal tangere tabellen. Og stasjonsmester Tore med oss helt til Oslo S.

Annonse
Se bildet større

Kulturpunkt:Om kort tid stopper siste tog på Sandermosen stasjon. Historiene skal fortsatt leve her. Tiden flyr, toget går, men kulturen blomstrer!

Se bildet større

Klar kveld:Vi er midt i mørke skogen, men vi lar toget kjøre videre mot Gjøvik og tilbringer en klar kveld med kultur på Sandermosen.

Se bildet større

Sår sang:Svenske Dan Andersson var proletarforfatteren som skrev om lidelse og ondskap, om rettferdighet og likhet. Han fascinerte Karl Sundby, og resultatet er vår opplevelse: Møtet med mannen fra skogene.

Se bildet større

- Tenk at vi alle var barn en gang, før begjæret begynte å glefse, filosoferer omstreiferen på Sandermosen stasjon. Karl Sundby tar oss med inn i liv og lidelse. Vi kjenner kampen på kroppen i skogen en torsdagskveld.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!