Skogens konge

Skogens konge

Illustrasjonsfoto (John J. Mosesso, NBII, Wikimedia Commons)

SOMMERNOVELLE: Herregud. Hvor teite går det an å bli? Flytte, på landet. Trodde de virkelig at vi kom til å bli glade? Vel, der tok de innmari mye feil.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.07.2016 kl 14:00

Ingen av oss ble glade. Ikke engang lille Sofie, og hun liker alt. Hun begynte å gråte med en gang. Hun skjønte sikkert at hun ikke kunne gå på den tullete balletten.

Selvfølgelig begynte mamma å fortelle at alt kom til å bli skikkelig fint i det nye huset. At vi kunne leke i den gigantiske hagen vår, at vi endelig kunne ha peis, som julenissen kunne komme gjennom.

Se bildet større

Linnea Vartun (14) går på Engebråten skole, og har skrevet årets sommernoveller i Nordre Aker Budstikke. FOTO: PRIVAT

Jeg skjønner ikke hva hun tenkte på i det hele tatt. Den skraphaugen hun kalte et hus var bare en stor falleferdig kloss. Pappa gjorde bare som hun sa. Jeg tror ikke at han brydde seg lenger. Iallfall ikke om hvor vi bodde. Alt han brydde seg om var den dustete romanen hans. Den som han brukte timevis på å skrive. Den ble aldri ferdig. Han rakk det ikke. Vi rakk ikke engang å komme frem til huset.

Jeg har lært en ting av denne flyttingen. Alt kan rase sammen, fortere enn du tror.

Den første feilen var at vi flyttet på vinteren. Hvem gjør det forresten? Midt i semesteret. Jeg måtte starte helt på nytt, midt i skoleåret. Alle på den dumme skolen hadde sikkert kjent hverandre i årevis. De snakket sikkert bare om kjedelige ting. Som avlinger og kuer. Pluss så var den mini. Bare 100 elever. En videregående skole med bare 100 elever. Herregud.

Stakkars Sofie. Skolen hennes var enda mindre. Ingen ballett på henne heller. Tror ikke de tenkte gjennom dette i det hele tatt. Det fantes ingenting man kunne gjøre der. Vi kom til å bli fanget.

Dagen vi skulle reise var det fullt kaos. Mamma stresset for mye og kjeftet på alle hele tiden. Spesielt på pappa. Han hadde glemt å pakke ned kjøkkentingene. Sofie hadde tatt på seg en ballett kjole, den var lyse rosa.

Jeg hadde nettopp våknet. Jeg fikk også kjeft forresten. For at jeg hadde forsovet meg, blant annet. Jeg hadde heller ikke pakket klærne mine.

Sofie hadde selvfølgelig gjort alt mamma hadde bedt om. Ikke at hun hadde fått mange vanskelige oppgaver, som meg. Nei da, hun var alt for liten for å klare å pakke klærne sine selv. Det eneste hun skulle gjøre var å ta alle kosedyrene i en pose. Ingenting mer. Bare det. Jeg skjønner at hun bare er seks, men seriøst? En eneste liten ting. Forskjellsbehandling på høyeste nivå.

Rett etter at jeg hadde pakket tingene mine, dyttet mamma oss ut av huset. Jeg så tilbake på det, med baggen på skulderen. Huset som jeg hadde bodd i hele livet mitt. 16 lange år, og nå skulle vi bare selge det til en annen familie. Alle minnene mine var i det. Hvordan kan man bare forlate noe sånt? Jeg snudde meg, og forventet at alle de andre så på huset med sunkne skuldre og lengsel i blikket. Ingen av dem var sånn.

Pappa så ikke engang på det, men ned på mobilen sin. Sofie drev og hoppet opp og ned. Som en avskjedsdans. Bare at hun var glad. Det ga ikke mening. Kanskje hun ikke skjønte det. Vi kom aldri til å få se det igjen.

Blikket mitt vandret bort til mamma. Øynene hennes lyste. Munnen var trukket opp i et smil. Det var den første gangen på lenge jeg hadde sett henne slik. Jeg følte brynene mine heve seg. Hadde hun ingen gode minner herfra?

– Føles det ikke fantastisk å flytte? sa hun mens hun slo ut med armene. “

– Nei, mumlet jeg. Det var ikke fint i det hele tatt.

Pappa bare nikket. Tror ikke han hørte etter. Hun sukket. Kanskje hun mumlet noe også. Jeg husker ikke lenger. Jeg glemmer fler og fler ting nå. Vi satte oss i bilen. Jeg og Sofie i baksetet.

Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke tok på meg bilbelte. Det kan hende at jeg bare glemte det eller at jeg bare ikke ville. Legen sier at jeg kommer til å glemme fler og fler ting de neste ukene. Det er derfor han har bedt meg om å skrive dette ned. For å huske.

Bilbeltet hadde alltid vært som et fengsel. Jeg følte meg ikke fri. Som om jeg var innesperret. Bilen vår var gammel og rusten. Tror pappa fortalte meg en gang at han hadde kjøpt den på en skraphandel for å fikse den. Han hadde ikke blitt helt ferdig med det.

Bilbeltene klødde også. De stakk inn i brystkassen din med en gang du bevegde deg. Det kan også være en av grunnene, når jeg tenker meg om. At det klødde og gjorde så kjempevondt å ha på seg. Han hadde fortalt at han skulle bytte de ut med en gang han ble ferdig med romanen. Den han aldri fullførte.

Det var glatt på veien. Dagen før hadde det snødd, men med de dumme klimaendringene hadde det smeltet, og blitt til et tynt lag med is.

Jeg kan huske den lange veien vi kjørte. Den var helt øde. Skog på hver sin kant. Pappa brydde seg ikke om at det var is på veien. Han ville bare komme seg fort til det nye huset, så han kunne fortsette med romanen.

Ingen kunne vite hva som kom til å skje. Man hadde bare hørt om sånne ting på nyhetene. Hvordan kunne vi vite at vi kom til å ende opp på nyhetene, samme kveld?

Vi hadde kjørt i over to timer. På vei ut av storbyen og på vei mot ingenmannsland. Det var da vi så den. Sofie så den først.

– Se på den søte elgen!

Jeg skjønner ikke hva som er søtt med en elg, men tydeligvis var den det for henne.

Mamma hadde skreket. Når jeg lukker øynene kan jeg fortsatt høre det. Et skingrende skrik. Pappa hadde prøvd å bremse. Man kunne høre lydene av den gamle skranglekassa, som prøvde så hardt å stanse. Det var vinter. Is på bakken. Det kunne umulig gå.

Jeg husker at jeg hadde snudd meg for å se på Sofie, for å si noe beroligende. Det jeg så, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Hun hadde heller ikke tatt på seg bilbeltet. Øynene hennes var store og kulerunde, åpen munn. Den lille kroppen som presset seg inn mot meg. Hun skjønte hva som kom til å skje. Det skjønte alle.

Nå er hun død. Det er pappa også. Han hadde fått ett av gevirene til elgen i strupen.

Sofie hadde blitt slengt forover. Den lette kroppen hennes hadde ikke tålt støtet.

Mamma og jeg overlevde. Jeg endte opp med hjerneskader. Om noen år kommer jeg bare til å være ett tomt skall. Kommer til å glemme alt. Mamma fikk bare noen mindre skader.

Jeg ser på henne hvor mye hun skylder på seg selv. Hun sier til meg hver dag at hun er lei seg. At hun er lei seg for at hun tvang oss til å flytte.

Jeg ser henne gråte når hun tror hun er alene. Ser de røde og hovne øynene hennes. Hun prøver å skjule det for meg. Har ikke skjønt helt hvorfor. Alle gråter. Til og med jeg gjør det nå. For første gang siden jeg var ti. Jeg hadde helt glemt hvordan det var å gråte. Den tomme følelsen inni deg. At du kjenner en sviende følelse i øynene, rett før du begynner å gråte. Den følelsen merker jeg hver kveld. Som om tårene er en bønn. En bønn om å få dem tilbake. Det kommer aldri til å skje.

Jeg har klart å tilgi henne. Det var aldri hennes feil. Det var min. Jeg burde passet på Sofie. Burde ha sett elgen før henne. Jeg burde ha sjekket om hun tok på seg sikkerhetsbelte. Burde ha vært et fint eksempel, og tatt det på selv. Jeg kunne ha reddet dem. Hvis jeg bare hadde vært litt mer oppmerksom. Ikke ha hørt på musikk, men i stedet ha fulgt med på veien. Passet på henne. Passet på dem. Jeg kan ikke endre på det som skjedde, men jeg kan velge å fortelle historien. Å prøve å huske den. Jeg vil ikke glemme.

Det mest ironiske med det hele? Romanen til pappa skulle hete «God natt kjære skog.»


Les flere sommernoveller av Linnea Vartun.

Følg Nordre Aker Budstikke på Facebook!

Les mer fra Nordre Aker Budstikke her!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!