Sommerfugl i vinterland

Sommerfugl i vinterland

Illustrasjonsfoto. Fotograf: Zeynel Cebeci, Wikimedia Commons. Creative Commons-lisensiert.

SOMMERNOVELLE: Jeg kunne høre lyden av den smeltende snøen som ble tråkket på av alle menneskene. Omringet. Innestengt. Øynene mine vandret over disse menneskene som med vilje ignorerte meg. Så på hvordan noe plutselig ble veldig interessant på den andre siden av gaten. For jeg var ikke verdig deres oppmerksomhet. For jeg minte dem på at verden ikke er perfekt. Jeg hadde opplevd det de aldri kunne forestille. Jeg hadde endt opp på gata. Endt opp på selveste Karl Johan, som tigger.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.07.2016 kl 13:59

Jeg hadde fått øye på en eldre gutt og en kvinne som nettopp hadde kommet ut av en butikk.

Gutten pekte på meg mens han så inn i øynene på kvinnen. Hun kastet hodet bakover og en skingrende latter slapp frem. Gutten rygget et skritt bakover. Han sa et eller annet.

Diamantøredobbene ristet sammen med kvinnens hode. Hun rynket pannen. Leppene deres beveget seg fort. Gutten dro litt i kvinnens pelskåpe og hevet stemmen.

Se bildet større

LInnea Vartun (14) går på Engebråten skole, og har skrevet årets sommernoveller i Nordre Aker Budstikke. FOTO: PRIVAT

– Kom igjen da mamma. Kan vi ikke i det minste gi han 20 kroner?

Kvinnen så seg fort rundt med store øyne.

– Nei har jeg sagt! Han får skaffe seg en jobb som alle andre.

Ansiktet hennes fikk en flekkete rødlig farge. Jeg la ikke merke før nå at jeg hadde holdt pusten. Kanskje han kunne overtale henne? Kroppen min spente seg. Øynene mine var like store som tallerkener. Ville han klare det? Tankene vandret over til en varm kopp kaffe. Magen min rumlet. Kanskje jeg også kunne kjøpe noe varmt å spise? Måtte svelge spyttet som hadde samlet seg opp i munnen min.

Gutten så fort bort på meg. Han hvisket noe til henne.

Kvinnens munn ble til en tynn strek. Hun festet blikket sitt på meg. Ansiktet trakk seg til en grimase.

Hun tok tak i handleposene sine. Sa et eller annet til gutten. Hun begynte å gå mot meg. Gutten sparket til i den smeltende snøen. Han tok hendene sine i lommene på den svarte pelsjakken. Så ned i bakken. Han gikk ikke etter.

Etter å ha gått et par meter i min retning stanset kvinnen. Hun snudde seg mot gutten som stod i samme stilling.

– Kom! hveste hun. Han hevet blikket. Ristet på hodet. En gyllen hårlokk falt ned i ansiktet hans.

– Nei.

Hun gikk med faste lange skritt bort til han. Kåpen flagret bak henne. Grep tak i armen hans.

– Kom sa jeg.

Hun dro han bort til meg. De klare blå øynene så ned. Helt rød i ansiktet. Kvinnen stirret på meg. Så spyttet hun. I koppen min. Hun grep tak i armen hans. Dro han videre. Et svakt sukk slapp ut fra meg. Kroppen min sank sammen.

Jeg så ned i Narvesen-koppen min. 15 kroner, spyttet til kvinnen og en liten grønn klump.

Hva var dette? De numne fingrene mine skalv når jeg tok klumpen opp. En larve. Jeg kunne kjenne hvordan den prøvde å unnslippe meg. Men jeg lot den ikke unnslippe. Dens sterke grønne farge skilte seg ut. Fargen minnet meg om en grønn eng jeg hadde lekt på da jeg var ung.

Fargen skilte seg ut fra den brune snøen som lå rundt meg. Når jeg så på denne skapningen kjente jeg at jeg ble varm. Plutselig var det ikke så kaldt lenger. Jeg la ikke lenger merke til hvordan kroppen min skalv.

Et par måneder hadde gått. Rumpa mi hadde for lengst blitt vant til det kjente terrenget under treet. Her hadde jeg sittet hver dag etter jeg fant den grønne skapningen.

Jeg kjente et par svettedråper renne ned pannen min. Så tørst jeg var. Munnen min kjentes ut som en ørken. Kroppen min vrikket seg nærmere treet. Øyelokkene mine tynget ned. Hodet mitt hvilte mot barken. Slikket meg om leppene. Følte hvor sprukne de var. Prøvde å svelge, men det var ikke noe spytt jeg kunne svelge.

Øyelokkene mine var nå nesten helt igjen.

– Unnskyld?

Øynene mine åpnet seg fullstendig. Var det politiet? Ville de fjerne meg? Jeg hadde hørt at de hadde gjort det før. Jeg ble blendet av solen som strålte ut bak hodet til personen. Jeg myste opp mot skikkelsen.

– Unnskyld, sa personen igjen. Øynene mine hadde nå tilpasset seg til lyset.

Personen var en gutt. Hadde jeg ikke sett han før? Hadde jeg ikke sett dette gylne håret før? Hadde jeg ikke sett disse blå øynene før? Øynene hans flakket rundt. Han nølte før han fortsatte.

– Jeg ville bare gi deg dette… Ha en fin dag!

Han stakk hånden sin nedi koppen og løp av gåre. Den stripete t-skjorten hans flagret mens han løp. Sola lekte i håret hans.

Jeg så ned. En 200-lapp. Tok lappen i høyre hånd. Kjente tårer renne ned langs kinnene mine. Lukket øynene. Tårene falt ned på asfalten.

Sola tørket de vekk med en gang. Åpnet øynene. Så opp. Himmelen var like klar som tankene mine var et kaos. Han tullet nå, ikke sant? Han må ha gjort en feil. Tusen spørsmål. Ingen til å stille de til. Ingen som kunne svare. Fingrene mine kjente på stoffet. Den føltes ikke falsk. Men det er umulig. Umulig. Han kunne vel ikke… Hvorfor?

Noen minutter senere skrudde jeg av korken til en Imsdal. Den var kald i hendene mine. Tok en slurk. Gud så deilig!

I sidesynet mitt kom noe flygende mot meg. Den landet foran meg. En sommerfugl. Blå vinger, med svarte tupper. Når jeg fokuserte ekstra på den, så jeg at den hadde mørkeblå streker på vingene. Som blodårer. Blått blod. Rundt meg myldret det av mennesker. Den lettet. Så på at sommerfuglen fløy videre inn i mengden. Og i det fjerne så jeg en kjent blond figur med stripete t-skjorte.

Munnviken min vred seg oppover. Det var vel et håp for fremtiden allikevel.


Les flere sommernoveller av Linnea Vartun.

Følg Nordre Aker Budstikke på Facebook!

Les mer fra Nordre Aker Budstikke her!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!