Sorte Hull

Sorte Hull

Espen Selmer-Torgersen har lang fartstid innenfor ulike medier, blant annet ukepresse og lokalradio. Han jobber i dag frilans som redaktør og konsulent for fagpresse og forlagsbransje. Hjem og snu kjerringa, utgitt på Tigerforlaget/Aschehoug er hans første bok. FOTO: JOHN ANDRESEN (PRESSEFOTO)

En påskenovelle av Espen Selmer-Torgersen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.04.2017 kl 12:40

På sine beste dager er mennesket godt. Kanskje så mye som tvers gjennom. Andre dager er ikke mennesket godt i det hele tatt. Det gjelder å vite dette. Alt blir mye mindre komplisert da. Livet for eksempel. I det minste om man skal omgås mennesker. H.M. Hanssen visste alt dette, om å være god. Om å gjøre det rette. Han var, i kraft av sin utdannelse og sitt yrke som politimann, egentlig profesjonell på området. Være god, hjelpe, gjør det rette – det var, etter hans syn, politigjerningen i et nøtteskall.

1. mars 2015

«Noen har boret et hull i kjøkkengulvet mitt,» sier forhenværende politimester H.M. Hanssen.
Og alt blir stille.

«Jeg sa at noen har boret et hull i kjø...»
«Jada, pappa. Vi hørte hva du sa. Begge to»
«Og det er alt?»
«Hva vil du vi skal si?» spør datteren.
«Du ser åpenbart ikke alvoret i situasjonen,» sier han.
«Mer vin?» spør svigersønnen, som vanlig irriterende forsiktig.

Han hadde fått en svigersønn uten meninger, uten vilje, uten tiltak og uten ryggrad. Han var hyggelig, hjelpsom og praktisk anlagt. Men akk så tafatt. Som en sjøstjerne på land. Akkurat nå, som hver gang han ser sin svigersønn, stiger en fandenivoldsk følelse av å ville skade frem. Bare litt, ikke mye, pirke borti, stikke et lite hull. Forsiktig rive av sjøstjernas ene arm. For å se om det virkelig er noe der inne.

«Dyr vin, tenker jeg?»

Han undres om han burde ringt til kammeret. Bedt om assistanse? Fått i gang en etterforskning. Såpass skyldte de ham, vel?

«Det er altså noen som har boret et hull i kjøkkengulvet mitt.»
«Du har ikke gjort det selv da, pappa?» spør datteren. Overdrevent medfølende. Smilet lurer i munnviken hennes.

«Midt på!» utbryter H.M. Hanssen og smeller hånden i bordet. Smerten iler gjennom hånden hans og oppover armen. En smerte han kjenner så alt for godt.

Han ser på dem etter tur. De ser på hverandre.
De er i limbo. Fanget mellom hysterisk latter og bekymring for en begynnende demens. De tror han er sint og venter på neste eksplosjon. Denne gangen skal han ikke gå i den fella. Den gleden unner han dem ikke.

«Påfyll?» spør svigersønnen. Forsiktig. Selvfølgelig.

Kan det virkelig være han? Denne tafatte skapningen?

«Er det virkelig midt på? Har du målt?» spør datteren. «Har du noen mistenkte? Hva med motiv for ugjerningen? Har du noen spor å gå etter?»

Det er et streif av hån i spørsmålene hennes, som en flis i fingeren. Mer irriterende enn vond. Nok til at det merkes. Han begynner å fikle med kniven som ligger ved hånden hans.
Og hun begynner å knise.

«Beklager, pappa... det er ikke meningen å le. Har du noen mistenkte?» spør hun, med dårlig skjult munterhet.

Forsøkene på å dempe seg virker ikke. Fyller latteren med noe kaldt og nedlatende, men han vet hva som er bak den.

«Har du noe potensielt motiv?»

Han kjemper mot lysten til å smile, for han vil ikke avsløre sine mistanker. Ikke enda.
Men, hun gir seg ikke.

«Du burde starte en etterforskning, pappa. Ringe gutta på kammeret, kanskje? Gamle kolleger hjelper deg sikkert med litt ressurser til hullet ditt!»
«Du sier noe. Kan jeg låne telefonen?»
«Det var ment som en spøk, pappa.»
«Jo fortere jeg kommer i gang med etterforskningen, jo større er sannsynligheten for at saken blir oppklart. Kan jeg låne telefonen?»
«Nei, pappa! Du får ikke ringe politiet.»
«Jeg er politiet!» Hånden smeller igjen i bordet. Hardt. Like vondt.
«Du jobbet i politiet, pappa. Husk det. Du jobbet i politiet. Nå er du pensjonist og kjenner i beste fall noen som jobber på kammeret,»

Det er ikke latter igjen i henne. Hun er redd nå. Han vet det. Derfor sitter hun og stirrer på ham. Så lett å lese, så vanskelig å hjelpe ...

«Pappa, det må jo være du som har gjort det. Du skjønner vel det?»
«Hvorfor skulle jeg ...»
«Mer vin?» spør svigersønnen. Uten anelse om mistanken som henger over ham.
«... bore et hull med fem millimeters diameter midt på midt eget kjøkkengulv?»
«Den er ikke dyr. Mindre en hundre og femti kroner flasken,» hvisker sjøstjerna.

Forsiktig som aldri før. Redd for å mistenkes?

«Har du målt det?» spør datteren.
«Selvfølgelig har jeg målt! Det er uansett bare fire mistenkte igjen på listen.»

Sjokk og vantro hos datteren.

«Ingen? Da tar jeg resten,» sier svigersønnen som med overraskende besluttsomhet heller resten av vinen i glasset til seg selv.
«Noen har boret et hull midt på kjøkkengulvet mitt. Vi har en liste over mistenkte, noen mer sannsynlige enn andre. Motivet er fortsatt noe uklart, men så er vi jo også på et tidlig stadium i etterforskningen. Det gjelder å holde kortene tett til brystet slik etterforskningen står nå.»

Fire øynene glir mot ham og fester seg der. Hardt.

«Vi? … Hvem er ... vi?» spør svigersønnen.

Forstår han at mistanken hviler på ham nå? Engstelig for hvem som er etter ham?

«Ja, pappa. Hvem er ... vi?»
«Politiet så klart!»

Hun stivner.

«Forstår du virkelig ikke, pappa? Du har boret det selv!»
«Jeg er også sikker på at jeg vet når du gjorde det, pappa. Jeg kjenner til og med motivet! Vil du høre?»

Med rolige og vante bevegelser trekker han notatblokk og blyant opp av blazeren.

«Gjerne det,» sier han rolig. Slikker på blyanttuppen og er klar. «Jeg må skrive det ned i boken, og så tenke nøye gjennom saken.»
«Du hadde vannlekkasje, husker du?»
«Hva så?»
«Du har boret hullet for å se etter fukt under parketten. For å se om noe måtte gjøres!»

Han blir stille.

«Slik! Kan vi nå la saken ligge, pappa?»

Han later som han tenker nøye over saken. Sekunder går.

«Nei, det kan ikke stemme,» sier han. «Takk for ditt bidrag til etterforskningen, men det er nok en teori som lett kan avfeies. Det er nemlig seksten år siden vannlekkasjen og hullet har ikke vært å se før nå. Utover det må du berømmes for å ha en imponerende hjerne for konspirasjoner. Slettes ikke ille.»

«Jeg har sans for konspirasjoner?» spør hun. Hvislende som om ordene må presses ut mellom sammenbitte tenner.

Legger fra seg bestikket.

«Du er ikke i politiet lenger, pappa. Du må forstå det snart. Du har ikke vært i politiet på mange år!»
«En gang politi, alltid politi, brukte vi å si til hverandre på skolen,» repliserer han mens han med beregnende styrke stikker gaffelen litt for hardt gjennom krabbeskallet. Biter av krabbeskall og krabbekjøtt spretter utover bordet.
«Hvordan kan du være sikker på at det ikke er et gammelt hull?»
«Jeg ville sett det, selvfølgelig. Ikke glem at jeg er politimann av yrke. En gang i løpet av disse seksten årene ville jeg ha sett et slikt hull. Tro meg. Dessuten ville jeg husket at jeg eller noen andre hadde gjort det.»
«Kan vi bare la det ligge?»

Hun reiser seg fra bordet. Forsvinner ut i stuen. Han vet han har gjort henne redd. Hun er akkurat der han ønsker henne.

Så var det bare svigersønnen igjen.

«Selvfølgelig har jeg ikke gjort det selv!» mumler han for seg selv. «Og etterforskningen vil vise oss at det stemmer.»
«Jeg kan ikke ha gjort det selv,» mumler han for seg selv. Men han er ikke lenger sikker på hvem det er han forsøker å overbevise.

2. mars 2015

Forhenværende politimester H.M. Hanssen er en praktiker. Pragmatisk praktiker, sådan. Målet helliger middelet. Uansett. Derfor står han nå i avhørsrommet i kjelleren. Rommet er bare benyttet til dette formålet en gang tidligere. For over 20 år siden.

Da var det en mannlig student fra Vestlandet som hadde forsøkt å kidnappe en ung lokal kvinne. Studenten påstod det ikke var snakk om annet enn en kinotur, men fikk likevel en seig runde i avhørsrommet. Han kom fra det uten fysiske skader. Den unge studenten ble løslatt på prøve og hadde enn så lenge klart å holde seg i skinnet.

«Du er en av fire mistenke, hvorav det bare er to som ikke er sjekket ut. Den ene av de fire har vært død i 16 år og den andre er meg. Da er du en av to. Når jeg legger til at vi er ganske så overbevist om at det har vært to stykker sammen om ugjerningen, sier vel det nok om hvordan du ligger an …

«… kjære svigersønn.»

Sjøstjerna er stripset til den gamle kontorstolen. På armer og bein. Han har svetteperler i pannen. Blikket flakker. Tydelig redd. Passe engstelig etter noen timer i stolen. Den gamle polititjenestemannen har utfordret svigersønnen på alle fobiene han har og mener han er i ferd med å bli mør. Klar for det siste støtet.

«Håpet var å ikke se deg igjen her.» Han drar gaffatapen av i en bestemt og rask bevegelse. At han fryder seg over dette er ingen løgn. Men, heller ingen innrømmet sannhet. Noen gleder er best å lagre ... ‘internt’.

«Hva i huleste er det du snakker om? Du er gal, vet du det? Jeg burde anmelde deg til politiet!»
«Jeg er politiet.»
«Du sluttet! Du er pensjonist! Du er ikke politi – du er – gal! Dette er ... galskap!»

Han funderer litt på dette, på bruken av avhørsmetoden, om den kunne rettferdiggjøres. Slår seg til ro – som alltid – med at målet er det eneste viktige. Og fortsetter dermed ufortrødent.

«Sist gang du satt i denne stolen, i dette rommet, endte det med at du fikk din sjanse. Eller, prøvetid som det kalles på ‘fagspråket’. Så langt har du klart deg rimelig godt. Tilsynelatende har du tatt godt vare på kvinnen i ditt liv. Jeg har uansett aldri likt deg, men det har du sikkert vært klar over?

«Men, det er i virkeligheten en avsporing. Du har nemlig boret et hull i kjøkkengulvet mitt.»
«Nei! Det har jeg ikke,» er det desperate svaret. «Og kan det virkelig forsvares å bruke så drastiske avhørsmetoder på et lite hull?»
«Absolutt!
«Du har så lenge jeg, mot min vilje, har kjent deg, påstått at du er redd for både det ene og andre. Jeg er har ikke vært sikker på om jeg har trodd deg. Men, sannelig – denne stunden har vist meg at du virkelig er den største pysa jeg har møtt. Og jeg som lot datteren min gifte seg med deg?»
«Jeg har ikke ...»
«Kanskje du vil vite hvordan det er?»
«Hva da?»
«Å oppdage at noen har boret et hull gulvet ditt.»

Hvordan kunne han nyte dette så inderlig? H.M. Hanssens følelse av å lykkes med noe kom snikende på ham som en lydløs triumf. For første gang på lenge. Han rett og slett elsket å ha sjøstjerna i denne situasjonen. Nå gjaldt det bare å ikke bli for ivrig. Ikke gå for fort frem. La ham mørnes enda litt.

«Ruth er borte og har vært det i femten år. Det verste er likevel ikke at hun har vært borte og død i femten år. Skal jeg si deg hva som er verst? Det er at jeg ikke kan huske at hun var her de siste ti årene før hun døde. Jeg jobbet halve døgnet, minst. Ble så oppslukt i jobben og sakene som lå til etterforskning at jeg ikke gikk hjem når jeg var ferdig. Når jeg så endelig bestemte meg for å gå opp bakken til dette huset, stod middagen kald på bordet. Jeg spiste den kald, så raskt jeg kunne. Og uten å svinge innom rommet hennes, hvor jeg visste hun satt alene og vevde enda en rye på den store veven hun hadde der, gikk jeg inn på kontoret mitt. Fant fram kopiene av saksmappene jeg hadde jobbet med på kammeret, og fortsatte der. Jeg satt aldri kortere enn til midnatt. Lette og gravde med alle krefter etter det ‘undersåttene’ mine på kammeret ikke klarte å se. Jeg tok politimesterens ansvar alvorlig, slik mange av min generasjon liker å gjøre. Vi gjør jobben skikkelig.»

Han tok en ørliten kunstpause.

«Når jeg var ferdig med politisakene, oppdaterte jeg alle de andre mappene. Alle som har vært i kontakt med meg eller dette huset, har sin mappe her. Rørleggere og andre håndverkere, fjerne familiemedlemmer og så videre, og så videre. Visste du at det i løpet av de siste 15 årene har vært ikke mindre enn 47 postbud som har levert aviser til dette huset? Jeg vet hvordan de ser ut, hva de heter, hvem de er i familie med og .... hva de måtte ha på rullebladet sitt.

«Gjør det deg nervøs at jeg vet så mye om vilt fremmede personer... får det deg til å tenke ... Hvor mye vet ham om meg? Vet han om hemmelighetene mine? Gjør det deg redd?

«En kveld kommer jeg opp på soverommet og legger meg ved siden av henne. Hun som alltid sover, og som jeg ikke har snakket med siden frokost. Denne kvelden sover hun faktisk ikke. Hun er våken. Snur seg mot meg før jeg rekker å slå av lyset. Kikker på meg. Og så sier hun: ‘Egentlig er det alt jeg har ønsket. At du skulle være lykkelig. Men jeg har ikke klart det, har jeg vel?’

«Og vet du hva jeg gjorde? Nei? Vet du hva jeg sa? Jeg sa: ‘Nei.’ Og så fortsatte hun: ‘Jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting annerledes, men ... det er for sent nå. Jeg er syk. Jeg har vært det noen måneder. Jeg har forsøkt å si det, men ... du har så mye med jobben … og, ja ... du vet.’

«Og det var det. Hun var sikker på hun kom til å dø. Nå er det seksten år siden hun forsvant og i løpet av den tiden har jeg lært meg til å leve med at det ikke er lyder av veven hennes fra rommet hennes. At jeg aldri hører pusten hennes før jeg sovner. Ingen latter. Ingen snufsende gråt. Det er bare lyder av, for og med meg.

«Så lurer du sikkert på hva alt dette har med hullet på kjøkkengulvet mitt å gjøre?»
«Ja, det gjør jeg,» svarer sjøstjerna. «Men det har ingenting med meg å gjøre! Slipp meg løs er du snill. Jeg har ingenting med dette å gjøre. Og bare vent til jeg snakker med Anna. Bare vent til hun får vite om dette. Da kan du tro ...»

«Men hun vet det alt. Jeg har snakket med henne. Hun er på vei hit, men det vil fortsatt ta tid.»
«Jeg har ikke ...!»
«Men, du er jo snekker, er du ikke? Jeg vet hva du har i bilen din, i kjelleren din, på jobben din. Hvor mange driller har du nå? Fem? Ti? Har du kastet eller brent den du brukte her for å bli kvitt bevisene?»
«Du er gal!».
«Jeg skal fortelle deg noe mer, unge mann.»
«Men, jeg har ikke gjort det. Og det har ikke Anna heller. Vi har ikke noe med dette å gjøre. Det må være ...!»
«Hvem? Ruth? Har spøkelset Ruth kommet å boret et hull i kjøkkengulvet mitt, som et annet gjenferd, for å gi meg dårlig samvittighet? Jeg tror ikke det ...»
«Men ...»
«Så du mener det er meg? Den forhenværende politimester H.M. Hanssen. Høyt dekorert, vel ansett i lokalsamfunnet, noen ville til og med sagt en bauta og en hjørnesten i denne lille byen. Skulle jeg bore hull i kjøkkengulvet mitt, midt på, for så å anklage min datter og ‘håndverkeren hennes’ for å ha konspirert mot meg? Tro du meg, det er ikke jeg som er gal her.»
«Men hvorfor i alle dager skulle vi ha boret et hull i kjøkkengulvet ditt!» roper sjøstjerna. H.M. Hanssen registrerer endelig at det er motstand å spore der. Vilje til å gjøre. Evne til å svare.

«Det lurer jeg også på?» kommer det rolig fra kjellerdøren.

Han faller et øyeblikk ut av karakter. Hun kommer for tidlig. Han er ikke ferdig med å trekke beina av insektet som sitter teipet fast i stolen.

«Hva er det du driver på med pappa? Hvorfor sitter Sigurd fastspent til stolen?»
«Jeg avhører ham, forstår du vel!»

Datteren ser rådvill ut.

«Har det tørnet helt for deg? Slipp ham løs, hvis ikke ringer jeg til politiet!»
«Jeg er politiet!»
«Du er ikke politi lenger, pappa! Du er pensjonist. Du er...»

Hun makter ikke si resten, begynner bare å gråte.

«Og jeg er redd pappa ... livredd. Hva skjer med deg? Hva er det med dette hullet som gjør deg slik … farlig.»

«Det er altså boret et hull i gulvet mitt, det kan ikke bestrides. Det er svært få mennesker som har adgang til huset, og det ikke er noen som helst tegn til innbrudd. Det er ikke funnet fremmede fingeravtrykk noe sted, og det er ytterst få personer som har vært i dette huset de siste tyve årene. Jeg, min for lengst avdøde kone Ruth og ... dere to. Samt en og annen håndverker som har gjort arbeid her. De er alle identifisert og sjekket ut av saken.»

«Tør jeg spørre hvordan du har ‘sjekket dem ut av saken,’ pappa?»

«Nuvel. De siste tyve årene har tretten håndverkere vært inne i huset. Syv rørleggere, en blikkenslager og fem snekkere. Og jeg vil legge til: Ingen låsesmeder. Alle håndverkerne har satt igjen sine fingeravtrykk, som igjen er registrert og lagt i hver sin mappe. Sammen med annen nøkkelinformasjon om hver enkelt, selvfølgelig. Etter å ha gått gjennom og sikret fingeravtrykk i hele huset de siste dagene, finnes det ingen som matcher de registreringene vi har fra håndverkerne. Ergo kan vi se bort ifra at noen av disse tretten står bak boringen av hullet.»

Liten pustepause.

«Har du tatt vare på fingeravtrykk fra ... alle håndverkerne som har vært i huset? Er det noe mer jeg burde vite om før jeg ringer politiet, pappa?»
«Politiet er allerede koblet inn, Anna. Jeg er her.»

Og da eksploderer hun.

«Du er en gal! En trist, ensom og ... patetisk gammel mann. Kan du få det inn i hodet ditt? Du har boret hullet selv! Du er ikke politi. Du må slutte, det er nok, pappa!»

Hun krysser rommet i forrykende energi. Plukker opp drillen fra arbeidsbenken og ... da ser han det ... den har et bor i seg. Han kan ikke si for sikkert hvilken tykkelse boret har, men noe kvalmende stiger i kroppen ... han har boret noen hull i sitt liv, om enn ikke med perfekt øyemål, så har han gjort det nok til å se at det boret er ... farlig ... nærme å passe ... perfekt i hullet.

«Skal vi se om det passer, pappa?»
«Du vet det er denne drillen – din drill! – og dette boret som laget hullet?»
«Den har mine fingeravtrykk, ja, men …»
«Ikke si meg at du har sjekket deg selv ut av saken?»
«Selvfølgelig! Jeg stod på listen over mistenkte. Fingeravtrykkene er sjekket. De er mine.»
«Da er det vel du som har boret hullet da, pappa?»
«Drillen, som din snekker-mann her kanskje kan bekrefte, er veldig, veldig gammel. Den er ikke brukt på mange år. Dessuten ville ikke en inntrenger bruke husets egen drill for å gjøre noe slikt. Han ville brukt en han kunne kaste uten å legge igjen spor.»
«Er du sikker på at denne ikke er brukt på lenge? Husker du sist gang den faktisk ble brukt?»
«Ja. 28. februar 2000.»
«Hvordan kan du huske slikt?»
«Skrevet ned.»
«Hvorfor?»
«Greit å vite.
«Når da?»
«Nå.»
«Hvem brukte den da, pappa?»
«Jeg, så klart. Det står i journalen at jeg brukte den for å bore hull for å få festet den nye tørkesnoren i kjelleren.»
«Da har du vel skrevet ned hvor stort hull du boret også da ...?»
«Ja. 0,5 centimeter i diameter.»
«Tilfeldigvis samme størrelse på det hullet som det er på det i kjøkkengulvet... eller hva pappa? Får ikke det deg til å tenke at det kanskje kan være...»
«Ettersom min kone er død, kan det ikke være henne,» avbryter han henne raskt for å bremse det lille, blafrende lyset av usikkerhet som er tent i bakhodet hans.
«Det henger logisk sammen med at hullet er kommet nå. Jeg bor her og har ingen interesse av å bore i mitt eget gulv. Bare det utelukker meg. Dermed står jeg igjen med to mistenkte. Og jeg er sikker på at de begge var med på det.»
«Men hvorfor skulle vi ...?»
«Dere vil sjekke verdien på huset, så klart!»
«Hva ...? Unnskyld ...»
«Du vet at det var en vannlekkasje her for sytten år siden. Du vet at du er den eneste som kan arve dette huset. Og du vil gjerne vite hva huset mitt er verdt, ikke sant, så du kan gå i banken, levere taksten på huset og få et lån som er stort nok til at du kan få det huset du egentlig ønsker. For her vil du jo ikke bo! Med en gammel vannlekkasje på kjøkkenet kunne det kanskje være kjekt å få sjekket hvordan det ser ut under parketten, eller hva?»
«Du er faktisk galere enn jeg fryktet.»
«Så du ga sjøstjerna her nøkkelen, ba ham ta med seg drillen, bore et hull og så sjekke om det er fuktighet eller annen faenskap under der. Ikke sant?»
«Jeg behøver ikke å høre på dette, pappa! Du har, for andre gang i Sigurds liv, festet ham med strips til den stolen. Første gang fordi han ville ta med meg på kino, og du var en overbeskyttende far. Jeg kunne sagt den gang at du var gal, men jeg håpet det bare var et innfall. Nå har du gjort det igjen, med en absurd påstand om at vi nærmest forsøker å drive deg ut av huset?»
«Nå synes jeg nok du overdriver ...»
«Jeg overdriver? Se hva du gjør selv, pappa! Det er bare et hull! Tett det igjen! Glem det! Lat som det aldri var der! For alt hva jeg vet, kan det ha vært der i mange år. Helt siden du kjøpte huset og flyttet inn. Har du tenkt på det? At det kanskje alltid har vært der? Kanskje det bare har ligget under en av de mange ryene til mamma? Bare gjemt.»

Hun tok en liten pause. Forsøkte å puste roligere.

«Vi drar nå. Du kan ringe, men ikke før du er klar til å si unnskyld for alt dette. Jeg henter også barna på skolen selv i morgen. Jeg tror ikke jeg kan beskrive deg som tilregnelig. Dessverre, pappa.»

Han forsøkte å samle tankene.

Hva om det alltid har vært der... gjemt under...

Han enser knapt at de to går. Ut av kjelleren. Synes han svakt hører de trår oppover trappen. Hun fortvilet, han bare lettet.

Tilbake står han selv og lurer. Mens ordene som surrer rundt i hodet hans.
«Hva om de alltid har vært der ... gjemt under ...»

*

28. februar 2000

Det kreves en hel del for å bore et hull. Om det skal gjøres skikkelig. Såpass har en da lært gjennom et langt liv. Først må en finne ut nøyaktig hvor en skal ha hullet. Det krever strengt tatt ikke så mye – bare gode oppmålinger og manglende beslutningsvegring. Ofte i motsatt rekkefølge, ettersom målingene neppe vil være særlig lette å gjennomføre uten at det er foretatt en, i det minste prinsipiell, beslutning om hvor hullet skal være. Med en beslutning bak seg, vil en ganske enkelt kunne måle seg frem til hvor akkurat dette punktet befinner seg.

Når området som, i det hullet bores, vil gå over til å være åstedet, er ferdig forberedt og tilstrekkelig sikret og klart, gjenstår bare en ting: Da er det rett og slett å bore hullet akkurat der det er planlagt, men pass nå endelig på å ta på hansker. Gjerne engangshansker. Da risikerer en ikke å søle til verken hender eller omgivelser unødvendig. Så må en rutinemessig rydde opp og sørge for at alle spor av uvanlig aktivitet er fjernet. Dermed skal alt se ut som før og ingen vil kunne se at dette har vært et åsted i det hele tatt. De som er unntatt dette siste er de som enten vet om hullet fra før, eller de som ved en tilfeldighet, eller ved en instruert tilfeldighet, skulle oppdage endringen i rommet og kunne si: «Noen har boret et hull i gulvet ditt.»

*

Det hadde vært en god samtale. Gårsdagens samtale med den omsorgsfulle legen, som på sitt varme og tydelig vis fortalte alt og som videre sørget for at en nå stod med drillen i hånden. Den skurrende lyden var i ferd med å ebbe ut. Dette lille, sorte hullet. Knapt null komma fem millimeter i diameter.

Femten minutter senere var gulvet støvsuget, vasket og tørket. Alt i kjøkkenet var satt tilbake på sin helt bestemte plass. Alt var i skjønneste orden og tilbake der det skulle.
Likevel så er en redd. Selvfølgelig er en redd. Forandring krever mot. Samtidig er en fullt ut klar over at mot fordrer en helt grunnleggende og totalt motstridende følelse: redsel. Det kommer som en naturlig konsekvens og forståelse av livets sammenhenger. Om en ikke er redd for noe, trenger en heller ikke å føle mot.

Men det var nå en gang slik at det trengs mot for å gjennomføre forandringer. Særlig på vei mot evigheten, hvor enn lang den nå måtte være.

*

Det gjenstår bare en ting. Men det kan en tross alt utsette litt. Det er fortsatt tid.
Tid til en siste vandring gjennom det store huset på toppen av bakken. Kjenne på følelsen. Oppdage rom for rom på nytt.

*

Den faste stolen på kjøkkenet. Der en skal vente. På avslutningen... eller fortsettelsen? For første gang på veldig lenge kjennes livet på kroppen. Ikke bare smerte. Her en sitter og kan telle ned til det siste. Og endelig lever en. Det er både trist og godt. Bare en ikke glemmer å gjøre det siste som skal gjøres. Husk å sette tilbake drillen. I verkstedet. Man må ha drillen på plass og alltid fulladet. Hullet er boret. En må ikke glemme å rydde drillen.

*

Det gikk i døren. I seg selv en sjelden begivenhet. Døren lager nå ikke så mye lyd. Likevel hørbart inn til kjøkkenet. Sterkt nok til at en kan våkne om en sitter dypt hensunket i egne tanker på kjøkkenet.

Ikke et sekund å miste. Løp stille ned i kjelleren. Åpnet døren til verkstedet. Satte drillen på benken. Lukket døren forsiktig. Listet seg opp trappen og i samme øyeblikk som han trådte inn i gangen, satte hun sin venstre fot på øverste trinn. Litt andpusten. Ikke sliten.

Han snudde seg mot henne og spurte om hun var klar.

«Klar?» spør hun.
«Sykehuset?»
«Sykehuset, ja… Jo, jeg er klar,» svarte hun til sist.
«Hva har du gjort i kjelleren?»

Ga ikke noe svar. Ikke i dag. Hun gikk til skapet.

Han stod stille og ventet

Hun fant frem den fineste kåpen.

Han så på.

Hun tok på seg kåpen. Med ryggen mot ham.

Han kikket i veggen. Slik han så alltid gjorde når de samtalte.

Hun snudde seg mot ham. Ser på ham.

«Jeg tror ikke jeg kommer tilbake hit.»
«Å, du er nok tilbake om noen uker. Når du har kommet deg etter operasjonen.»
Hun ristet nesten umerkelig på hodet.
«Jeg tror nok ikke det.»

Hun plukket opp kofferten. Det var ikke mye i den. Faktisk ingenting. Hun trengte ikke mer nå.

I stillhet satte de seg i bilen. Han kjørte. Som alltid. Stille.

Så la hun hånden sin på hans. Den som alltid hvilte på girspaken.

Mens de trillet rolig av gårde, som alltid fem under fartsgrensen, sier hun:

«Du vet ... jeg gjorde det bare fordi jeg elsket deg.»
«Gjorde hva,» spurte han. Tok ikke øynene fra veien.
«Alt, egentlig.»

Han svingte inn på parkeringsplassen til sykehuset. Stoppet motoren. De ble sittende.

«Tilgi meg, er du snill?» spurte hun spakt.
«Hva skal jeg tilgi deg for?»
«Alt som kunne vært annerledes. Stillheten. Alt jeg ikke har gjort. Alt jeg har gjort»

Han snudde seg mot henne. Så på henne.

«Det er ingenting du har å tilgis for,» svarte han.

Hun åpnet døren. Satte den lille kofferten i bakken. Reiste seg og ble stående utenfor med åpen dør.

«Tenk godt om meg er du snill, og ikke glem det vi har hatt.»

*

Hvordan små forandringer, i vårt tilfelle et lite hull, kan påvirke virkelighetsoppfatningen til et ensomt menneske kan være vanskelig å anslå. Om en absolutt ville, kunne en matematisk tankerekke ta form av noe slikt som dette:

Virkelighetsoppfatning (V) = opplevelse av Forandring (F) + grad av Ensomhet (E). Altså: V = F + E

Dette ville likevel vært ufullstendig. Tid spiller nemlig en rolle. Dessuten utvikler både F og E seg proporsjonalt med tiden i andre potens (²). Om man innfører tid (t) kunne man dermed forsøke seg med at: F (opplevelse av Forandring) er proporsjonal med tid², som gir: F*t². Tilsvarende er gyldig for E (grad av Ensomhet), altså E*t².

Vi får da at Virkelighetsoppfatning er en funksjon av tiden: V(t) = F*t² + E*t²

I tillegg har man forholdet mellom F og E – altså opplevelse av forandring og graden av ensomhet – med gjensidig påvirkning av/på hverandre. Dette kunne kanskje uttrykkes slik: F(t) = 2E*t og E(t) = 2F*t

Om man tar utgangspunkt i at opplevelsen av Forandring øker med en faktor 2 basert på grad av Ensomhet og at denne øker over tid får man følgende:

Virkelighetsoppfatning(V) = F*t² + E*t² = 2*E*t*t² + E*t² = 2Et³ + E*t² = Et²(2t+1)

Om regnestykket stemte, ville det gi Virkelighetsoppfatningen (V) uttrykt ved opplevelsen av Forandring (F) og graden av Ensomhet (E) over tid (t).

Det var den enkle matematikken. Håpløst med andre ord.

Realfagets uønskede venn og evige nemesis – menneskesinnet – gir en helt annen forklaring. I korte trekk vil det ofte fortone seg slik:

Virkelighetoppfatning blir i realiteten påvirket av en ting: Ensomhet. Den begynner som en følelse, men vil så raskt som mulig søke å manifestere seg fysisk. Gjerne som en lett lyd, ikke så ulik den av en finger som stillferdig tapper takten til en melodi mot et bord kledd med hvit duk. Den kan være hyggelig, ensomheten, når den lister seg inn i huset på denne måten. Som en uventet gjest. Den kan fylle et ukjent og udefinerbart savn. Kan ha en beroligende effekt ved at den gir en følelse av at en ikke er helt alene i ensomheten, med en opphopning av en falsk trygghet som resultat.

Ganske raskt vil ensomheten begynne å vokse. Tilsynelatende ukontrollert. Ekspansjonen skjer likevel i takt med at stadig nye rom fylles med tomhet. Eller ensomhet om du vil. Dette vil fortone seg som at den forsiktige tappingen vokser til en noe mer urytmisk dunking. Hamring fra en rytmeseksjon med manglende forståelse for både takt og tone. Det er på dette tidspunktet virkelighetsoppfatningen for alvor kan settes under press. Det beste ville på dette tidspunktet være å oppsøke den elendige trommeslageren, bed han eller henne om å dempe seg. Alternativt gå over til en annen sang, en enklere rytme. Eller aller helst legge trommestikkene på hylla. For godt.

For mange vil imidlertid tre andre alternativer stå frem som tydeligere:

a) ikke ønske å såre trommeslageren som jo tross alt er det eneste som finnes av selskap i huset,

b) ikke være sikker på at det faktisk er en trommeslager i huset og vil heller ikke ha noe ønske om å få en slik avkreftelse bekreftet,

c) ikke ha ro på seg til å ta tak i problemet over hodet.

Uansett valg av reaksjon a), b) eller c), vil en betydelig endring av virkelighetsoppfatningen forekomme – om den ikke allerede er aldeles forrykt.

*

2. mars 2015, sent om kvelden

Det er dødsens stille i det store huset på toppen av bakken. Det sitter en forlatt mann der. I en stol som synes å være like gammel som ham selv. Midt i stuen. I fanget hans ligger det en rye. Tydelig hjemmelaget og slitt. Den er falmet, men fortsatt kan man øyne friskheten i fargene den en gang hadde. Til tross for at den har ligget på gulvet i stuen i nesten tyve år. Akkurat slik som er tilfellet for alle de andre ryene som har ligget rundt om i stuen, på kjøkkenet, på soverommet, på badet, i kjellerstuen og i matboden. Sikkert også i garasjen. Men, nå er de borte. De er alle samlet i en haug i stuen der den gamle mannen sitter med lukkede øyne. Rundt ham kan man på parketten se tydelige spor etter hvor ryene har ligget. Der parketten er lysere. Det er som om tyve år med glemte minner reiser seg opp fra disse firkantene.

Og, det er ikke mannen i stolen som fanger oppmerksomheten når politiet låser seg inn for å sjekke at alt er i orden etter å ha mottatt en bekymringsmelding. De to politimennene registrerer knapt at den gamle mannen har reist sin vei og kun latt skallet bli igjen. Det er hullene som har kommet for dagen som virkelig synes. Som får dem til å undre.

For midt i hver firkant som viser hvor ryene har ligget, er det et lite hull. Perfekt rundt, boret med presisjon og pinlig nøyaktighet. Bare i stuen i det store, tomme huset på toppen av bakken, hvor det var tretten ryer alt i alt, teller politimennene tretten små, sorte hull i parketten.

Annonse
Annonse
Annonse