Søstra til dophuet

Søstra til dophuet

Øivind og Jeanette, storesøster og lillebror. FOTO: PRIVAT

– Han var virkelig et talent, på kretslagssamling med John Carew og Christer George. Men så pælma han fotballskoene og bagen nedi skauen, stakk til byen og kjøpte hasj, forteller søster Jeanette Flagstad.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.12.2016 kl 13:44

KJELSÅS: – Boka er åpen og ærlig, og skal gi innsikt, sier Jeanette Flagstad, som nå, sammen med broren Øivind, gir ut bok om hvordan det er å leve med en narkoman i familien - En glad gutt og søstra til dophuet.

– Det er så mange familier som lider i stillhet med en rusproblematikk hvor personen som ruser seg ikke lever på gata eller driver med heroin. Dette handler om dopet rett utenfor stuedøra til de aller fleste av oss, og bak døra til barnerommet, sier Jeanette, fra Kolbotn, men som nå bor på Kjelsås.

Dopet styrer

Det er tøft å se broren din ruse seg. Gjennom mange år. Familien lider.

– Dopet styrte alt! sier Jeanette.

Første gang brodern løy meg rett opp i trynet og lot meg bidra til å få han ut av en pengeknipe, trodde jeg virkelig på at jeg hjalp ham og at han kom til å slutte med det hasj-tullet han hadde holdt på med en stund.

Kjære vene, så naiv jeg var... At det var amfetamin han hadde kjøpt ramla meg ikke inn et sekund. Jeg ville jo så veldig gjerne tro på ham og håpet at alt skulle bli bra. Bare jeg hjalp ham...

Øivind startet med hasj allerede som 14-åring, da familien bodde på Kolbotn. Ifølge Jeanette en helt vanlig familie og en helt vanlig barndom.

Senere ble det hardere stoffer som amfetamin og LSD for Øivind. Men aldri heroin.

Se bildet større

Øivind og Jeanette, boka er ferdig og historien fortalt. FOTO: PRIVAT

Kortfilm

Det er også laget en kortfilm om Øivind - Prosjektet Glad Gutt. Tre studenter på TV-skolen, ved Høgskolen i Lillehammer, fulgte Øivind i ni dager.

Det er en veldig sterk kortfilm, som starter med at Øivind går rundt på kirkegården, og forteller om alle hans tidligere venner som ligger der. Enten døde av overdose eller selvmord.

– Gjennom åra har det vært trist å se andres lykke foran meg. Jeg skulle selv ønske jeg fikk oppleve ekte lykke og ikke bare fasade bygget opp på rus, sier Øivind og fortsetter:

– Drømmen min er å starte på nytt, nytt miljø med nye venner og familie som bryr seg om meg.

Brodern var alltid ute, jeg gadd ikke grave i hva han dreiv med, regna med at det ikke var noe jeg hadde lyst til å høre om. Mutter'n var som en gitarstreng som ble strammere og strammere. Fattern kasta innpå Paralgin Forte som aldri før. Jeg prøvde å smøre maskineriet med litt god stemning fra mitt liv da jeg var innom.

Se bildet større

Fra filmen En glad gutt, fra Grefsenkollen. FOTO: SKJERMDUMP

– Briste eller bære

I filmen ser også bror og søster på bilder i fotoalbumet. Fra åttendeklasse, da Øivind akkurat hadde begynt å røyke hasj.

– Det er så sinnssykt vondt at du har gjort det du har gjort i alle disse åra! Jeg har ikke hatt noe med deg å gjøre i 20 år – 20 år hvor jeg har savna deg, sier en tydelig beveget storesøster.

– Briste eller bære. Nå tar jeg skrittet inn i det normale samfunnet. Ønsk meg lykke til! Det trenger jeg virkelig, avslutter Øivind i filmen.

Jeanette forteller at broren fortsatt, så vidt hun vet, er nykter. Helt siden i våres.

– Som han sier, nå bruker han mye tid og energi på å fokusere på å fortsette å være nykter!

Bokprosjektet

Broren hadde en drøm om å få ut livshistorien sin. Har lenge selv ønsket å fortelle sin historie. Jeanette tilbød seg å hjelpe han da de møttes julaften 2015.

Se bildet større

Boka er klar - en helt vanlig familie, så skjer det alle frykter. FOTO: PRIVAT

– Jeg tenkte at dette var siste sjanse. Kunne jeg friste ham til å holde seg nykter ved å bli engasjert i et prosjekt han selv gjerne ønsket å gjennomføre?

– Moren vår ønsket også at Øivind fortalte sin historie. Hvis boka kom ut og broder’n ble nykter, kunne dette kanskje gi mamma litt fred i sjelen, etter 23 år i et turbulent følelsesmessig helvete med en rusmisbrukersønn?

Jeg møtte brodern utenfor. Dress, skjorte, slips - alt i orden. Fjern i blikket. Full av piller, tippet jeg. Han stod og klemte på noen. Vi gikk inn. Begravelsesagenten kom bort til broder’n. Han skulle jo egentlig ha vært og sett på pappa. Det hadde han selvsagt ikke rukket i løpet av uka. Nå lå pappa i kista. I kirken. Og nå ville broder'n se pappa. Død. Da måtte det bli nå med en gang før kirken ble mer fylt av folk, sa begravelsesagenten. Jeg undertrykket lysten til å si:

– Nei, gutta, tross alt. Dette er for drøyt, vi åpner ikke kisten her og nå i kirken.

Skje det som måtte skje. Folk måtte bare tenke det de ville. Øivind ville se pappa som død. I kisten. Inne i kirken. Det måtte bare gå. De var halvveis opp kirkegangen før jeg fikk summet meg.

Se bildet større

Øivind og Jeanette på Kjelsås. FOTO: PRIVAT

Tilbakemeldingene

Og ikke minst har alle tilbakemeldingene underveis i bokprosjektet, og via bloggen de har opprettet, overbevist Jeanette og broren om at dette er riktig.

– Det er så viktig at noen ærlig og ufiltrert sier hvordan det er å være pårørende. Det er så mye skam, det er så mye tabu. Så mange familier sliter med rusproblemer. En skrev «Takk for at du har sagt høyt at du har ønsket broren din død. Jeg trodde jeg var alene om å ha disse tankene om min egen rusmisbrukerbror. Takk for at du har vist meg at jeg ikke er gal.»

Jeanette fortsetter:

– Brodern sier det sjøl: Han har ingen diagnoser, han var bare nysgjerrig. Han valgte å ruse seg. Han startet med alkohol, men idet han prøvde hasj ble han veldig raskt psykisk avhengig. Og så ballet det bare på seg med LSD, ecstasy, amfetamin og piller!

Bloggen

Tilbake til bloggen. Den ble også viktig for familien.

– Den startet som et medium for å lagre de små filmsnuttene jeg tok av ham da han kom tilbake fra en ukes amfetamin-«sprekk». Hvor jeg spurte ham om hva som skjedde i huet hans da han valgte å dra «pepper» oppi nesa igjen. Jeg ønsket å få ham til å reflektere rundt de valgene han gjorde.

Kanskje kunne han lære noe om seg selv? Få noen aha-opplevelser?

– Det har også blitt en blogg som viser hvor strevsomt det kan være å finne veien tilbake til et vanlig liv for en som har vært på «rocker’n» i 23 år. Jobb, kjæreste og fredagstaco er ikke nødvendigvis så lett å få på plass… Og om hvor mye pårørende må gi, gi og gi, uten å ha en eneste forventning om å få noe tilbake.

Jeg tok lange skritt opp de tre trappetrinnene for å stå ved siden av broder'n da begravelsesagenten trakk av lokket på kisten. Jeg la armen rundt ham. Åpningen ble større og pappas ansikt dukket frem over den blå- og grønnstripete genseren. Han så skikkelig død ut. Livløs. Han var blitt hul under øynene. Litt blå. Ansiktet så dradd ut.

Selv mor

Jeanette er selv mor. Man blir vel preget, også som mor, med rusmisbruk over lang tid i så nære relasjoner?

– Jeg ventet lenge med å få barn, for jeg var livredd for å få en som broder’n. For han ble jo fulgt opp da han var liten.

– Jeg har en ekstrem åpenhet rundt dette med narkotika. Snakker helt ærlig og åpent med sønnen og bonussønnen på 8 og 9 år om hvordan onkel Øivind har vært. At han har brukt narkotika, blitt tatt av politiet, sittet i fengsel, forteller Jeanette.

Og barn stiller spørsmål som bare barn kan.

– De vet at det finnes ulike typer narkotika, og at det er ulike måter å bruke det på. De vet at man ikke nødvendigvis blir så snill når man bruker det. Og de vet at søsken, mamma og pappa, ja familien generelt, får det veldig vondt når man bruker det.

– Men barna velger vel uansett selv, når de kommer til en viss alder. Vi kan gi dem det beste vi kan frem til en viss alder, og håpe at det gir dem ballasten til å være bevisst på sine valg. Men jeg tror mye er avhengig av venner og kultur.

– Kan aldri forsikre seg mot noe

Men det gjelder å ha tid. Snakke mye med barna underveis.

– Og være ærlig på at livet kan være både bra og dårlig innimellom. Men når livet er tøft, da er det godt å ha hverandre.

Hun tenker litt.

– Men uansett, man kan aldri forsikre seg mot noe. Mamma og pappa var strenge de og heiet på broder’n i hundrevis av fotballkamper oppigjennom. Han var virkelig et talent, på kretslagssamling med John Carew og Christer George. Men så pælma han fotballskoene og bagen nedi skauen, og stakk til byen og kjøpte hasj.

Kardemommeby?

Jeanette forteller at hun nok ubevisst har lett etter et trygt sted å bo.

– Hvor jeg ville føle meg mest mulig trygg på området barnet mitt skulle vokse opp i. Kjelsås og Grefsen er jo ganske så Kardemommeby, men såklart kan man ikke rømme helt fra det. Man kan se hasjsneiper i leskur utenfor blokkene og ved fotballbanene her på Kjelsås hvor jeg bor. Dop finner du overalt.

Brodern strøk pappa over håret et par ganger. Han flyttet hånda ned for å stryke han over kinnet, men før han fikk startet rykket han den tilbake, som på refleks. Tårene trillet nedover kinnene hans.

– Kaldt, hvisket han til meg da begravelsesagenten skjøv på lokket slik at kisten ble hel igjen.

– Creepy, nesten creepy.

Julen 2016

– Hvordan feires julaften i 2016?

– Jeg vet ikke helt ennå. I mange år har jeg bare helst villet hatt den overstått. Julaften var den ene dagen i året hvor jeg måtte møte broder’n. For da skal man jo stille opp sammen med familien og alt skal være så hyggelig og fint.

Hun fortsetter:

– Men i en slagmark av knuste drømmer, brutte relasjoner og et hav av skuffelser så yngler ikke de gode juleopplevelsene.

Jeanette vil finne tilbake til gleden ved jula.

– Og muligheten er definitivt større nå. Etter et år med ekstremt stort fokus på brodern og bokprosjektet er noe veldig sikkert: sønnen, bonussønnen og kjæresten min skal få full oppmerksomhet. Det gleder jeg meg til. Når boka nå er utgitt, så har jeg lov til å ta skikkelig fri!

LES OGSÅ:

Meld deg på Nordre Aker Budstikkes nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!
 

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse