Spikere i 155 år

Spikere i 155 år

Spigerverket er fremdeles i drift, men slett ikke i samme fasong som før. Foto: Karl A. Kjelstrup

Spigerverket ble til som følge av byveksten under industrialiseringen. Oluf Olsum ble spikerkonge. Arbeidet var hardt, også barnearbeidere ble brukt ved fabrikken.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.04.2008 kl 08:34

NYDALEN: Da industrialiseringen satte inn for alvor, ble det fart på byggingen i Christiania. Hus etter hus skjøt i været, hammerslag gjenlød overalt.

– Hm, tenkte industrigründeren Oluf Olsum. – What's in it for me? Hva trengs det mengder av når det skal bygges hus? Spiker! Byen trenger en spikerfabrikk! Fint for jernvarehandelen min i Dronningens gate også.

I 1853 kjøpte han fallrettighetene til Lillo gård, rev gårdssagen der og satte opp et fabrikkbygg. Her produserte han alt som trengtes av spiker og andre bygningsartikler av stål og jern. I starten importerte han jern. Fra 1865 begynte han å bruke norsk skrapjern. Ikke med tanke på gjenbruk og miljøvern, det var ikke funnet opp ennå. Men det ble billigere. Så han kjøpte jern fra skipsverft, jernbanen og skraphandlere.

Produksjonen økte, og han trengte flere bygg: Valseverk for flatjern; kassefabrikk og et lager. I 1856 lå årsinntekten på 20.000 Specidaler. Olsum eide bl.a. også Kværner Brug.

Traff spikeren på hodet

I 1896-97 var produksjonen av varmsmidd spiker på topp: 5500 tonn i året! Rundt 1900 ble det startet trådstiftproduksjon, og det ble reist en nagle- og skruefabrikk ved Gullhaug.

I 1914 bygde man et galvaniseringshus, etter 1. verdenskrig plusset man på med et stort stålverk. I 1950 hadde Spigerverket spredt seg over hele Nydalen, og hadde flere tusen ansatte, med egne borettslag og barnehager.

I gamle dager var tilbudet litt annerledes: Skole, spiselokale, korps - og likhus. Fabrikken hadde større andel barnearbeidere enn andre bedrifter. Ungene pakket spiker, fyrte i ovnene eller la opp emner for klipperne. De tjente ikke stort, men alt var bedre enn ingenting.

De barnerike arbeiderfamiliene var fattige. I gamle notater kan man lese om en gutt fra 1916:

«Jeg begynte å arbeide på Spigerverket rett etter folkeskolen. Der stanset 40 maskiner ut varmspidd spiker. Jeg lå bak maskinen og grovsorterte, men kunne ikke forstå at noen holdt ut i lukten, dampen og varmen der. Jeg ga pengene til mor, men beholdt selv en krone. Den gikk til kinobillett på Soria Moria.»

Bolle, valse, klippe

Skrapjernet ble fraktet til en bolleovn for smelting og omdanning til stål. Bolling var en svært arbeidskrevende måte å smelte jern på. Arbeiderne måtte ha godt håndlag. Først i 1920-årene ble systemet byttet ut med smelting via elektrisitet. Bollesmeden førte det glødende jernet fram og tilbake, og snudde det mange ganger under hammeren, som ble drevet med damp eller vann. Han smidde til emnet var blitt en brukbar valseblokk som kunne valses ut til plater. Stålstykkene kunne også bankes ut i en hammer.

Etterpå ble det ført gjennom valsene. Spikerklipping ble gjort i to operasjoner; Først glødingen (varmingen) og klippingen i maskinene. Maskinen skjøv de varme lappene fram, klippet dem og valset biten rund. Så ble hodet presset (stuket) og tuppen kuttet til egg. Til slutt falt den glødende spikeren ned i et jernfat. Det tok sin tid.

Spikermaskinen kom fra briten Ezra Jenks Coates rundt 1850. På slutten av 1870-årene hadde fabrikken 40 maskiner.

Olsumslaget

Industriarbeiderne hadde opprettet en frivillig sykekasse. Onsum beslagla den og brukte midlene til eget formål. Misnøyen ulmet. «Slegga», som arbeiderne kalte ham, fant det i tillegg for godt å sette ned lønningene med 10 prosent. Da kokte gemyttene over. 13. og 14. april 1878 sto det et realt slag, der arbeidere, politi og væpnede soldater tørnet sammen.

Opptøyene startet utenfor Olsums eiendom Munkengen i Gamlebyen. Demonstrasjonene økte voldsomt, og ca 6000 mennesker ble drevet opp mot Galgeberg, der det lå et pukksteinslager. Steinene haglet mot politiet, som tilkalte væpnede styrker. Mange ble skadet. Dagen etter ble soldatene utstyrt med ti skarpe skudd hver. Mengden forskanset seg på knausene, andre sprang opp i husene og kastet stein fra vinduene. Soldatene gikk på med bajonetter og gjorde slutt på tumultene.

Spiker i kista?Etter krakket i 1899 falt byggevirksomheten kraftig, og etterspørselen etter spiker sank. Trådstiften, som også ble produsert ved fabrikken, overtok. I 1961 var bare to maskiner i drift. I dag lages stadig spiker ved fabrikken, etter trådstift-prinsippet. Men gamle dagers håndlagede spikere var fire ganger sterkere enn de som lages nå...
Annonse
Se bildet større

Christiana Spigerverks gamle administrasjonsbygg i Nydalen, gamle Bakke Mølle, rommer i dag mye spennende, blant annet bydelsadministrasjonen.
Foto: Grace Brynn

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!