Brøllopsmaten

Brøllopsmaten

Brudgommen og elgjegeren Thorvald Saga nummer to fra venstre, i første rekke. Født 1874 og 20 år da han giftet seg med Inga. Bildet skal være fra 1909, Thorvald døde i 1918. FOTO: HISTORIELAGET GREFSEN-KJELSÅS-NYDALEN

Når en giftes, skal det giftes så det kjennes – til salig ihukommelse.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.07.2016 kl 10:29

KJELSÅS: Denne lokale historien om «Brøllopsmaten» sto på trykk i Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalens På jakt & vakt i 2012, skrevet av nå avdøde Gunnar T. Jensen. Om tjuvjakt, og den gangen ikke hvermansen kunne dra på jakt, men grunneiere og andre fra øvrigheta. Avisen har fått tillatelse av familien til Jensen, til å bruke historien, og gjengir deler av den.

Brøllopsmaten

«Inga hadde et godt øye til Thorvald Saga – og mer enn godt var. Hun var bare 17 år da de dro til presten for at brøllopsklokkene skulle ringe før hun begynte å gå på hæla.

De brukte beina som skyss fra Kjelsås til Vestre Aker kirke. Far til Inga, han Krestjan og svogeren til Thorvald, han Einar.

Brøllop er omstendelig. Det er mangt som må stelles i stand på forhånd. Når en giftes, skal det giftes så det kjennes – til salig ihukommelse. Til et brøllop hører blant annet god mat og godt drekke. Med god mat menes god mat og mye mat.

Men Krestjan arbeidet som de andre på sømfabrikken til Mustad, og lønna var skral.

Jakta

Snøen lå ennå djup i skauen da Inga og Thorvald tok ut lysning. Noen timer etter at ærendet var besørget, dro Krestjan, Thorvald og Einar til skogs, med to bikkjer.

Den ene bikkja, en elghund, hadde Krestjan i pensjon for grosserer Gjør i Kristiania. Den andre bikkja hørte Thorvald til. Munter het den, ung var den, rene valpen.

Karene strøk innover skauen i nordøstlig retning, øst for Maridalsvannet. De gikk over Monsetangen og krysset lia opp til Gryta, over til Revlitjern.

På Revlikollen reiste Munter en elg. Det ble en lang og hesblesende tur før jegerne hørte bikkjemålet igjen. Det hørtes ut som om begge hundene fulgte elgen hakk i hæl. Akkurat i rette øyeblikket – hver gang jegerne var nesten på skuddhold – brøt elgen av kampen og jaget videre med de halsende hundene etter seg.

Morgenen kom og dagen kom – og gikk. Losen bar mot øst og vest, men aldri krysset elgen samme sporet. Elgen synes utrøttelig.

På Årvollåsen bykset den over en tømmerløype med hundene hakk i hæl. Det bar til bygds.

De fant den nederst i Årvollskauen, i retning av Linderudsletta.

De tok den der.

Bebyggelsen var farlig nære. Farlig nær var og Linderud gård. Men ingen syntes å ha gitt akt på losen eller det enslige skuddet. Det var dryppende stilt i skauen. Det var og ble stilt. Mørket senket seg.

Krestjan sa.

– Jeg tar en tur ned til Grünerløkka. Hos murmester Holm får jeg sikkert låne en hest.

Det tok tid å lesse på, det tok tid å kjøre. De fulgte Trondhjemsveien og tok over Disen. Hundre meter fra stua til Krestjan gikk det en liten veistump ned til Maridalsvannet, en blindvei. På nedsiden av et lite svaberg skuffet jegerne vekk snøen og stablet kjøttet inn til bergveggen. De spadde snø over og tråkket godt til.

Sett

Men kvelden før hadde to tømmerkjørere fra Linderud sett en elg bykse over veien rett foran seg. To bikkjer som fulgte rett etter, var så nære at de kunne kjenne draget av dem. Tømmerkjørerne var kvikke til å melde fra, lensmannen var ikke kvikk nok til å finne annet enn det som jegerne hadde vraket av elgen.

Alt andre dagen kom han og folka hans til Kjelsås og gikk fra hus til hus. Det varte ikke lenge før han kom hjem til Krestjan. Sjøl var Krestjan på fabrikken.

Bikkja reiste seg borte ved komfyren da det tok i døra. Lensmannen ble glatt i ansiktet og mild i målet.

– Det var da en særs fin hund?

Om det var dem som eide den?

– Å, nei det var nå en grosserer i Kristiania. Vi har den i pensjon bare. Ikke kan noen klage på det stellet den får. Den blir passet på som en unge, sa kona.

– Jeg tenker det greier seg, dette her, sa lensmann Wetlesen.

Vennligheten var som strøket av ham. Hendene hans hadde holdt opp med å klappe bikkja og forbokstavene til grosserer Gjør som var klippet inn i pelsen på den. Det var de samme bokstavene som tømmerkjørerne hadde sett.

– Her er hunden Og da tenker jeg mannen ikke er langt unna, sa lensmannen.

Kjøttet

De fikk tak i Krestjan og holdt på med ham til seine kvelden før han tilsto. Han hadde vært aleine om jobben. Det trodde de mindre på, men skjønte at noe navn fikk de aldri ut av ham.

Det var stummende mørkt før han viste dem stedet der kjøttet lå. Lensmannen, som ikke hadde utstyr med seg til å frakte bort kjøttet sa.

– Jeg tenker det ligger trygt der det ligger – til i morgen tidlig. Da henter vi kjøttet. Deg tar vi med en gang siden.

Lensmannen kom ved daggry. Mannsterke var de, hest og vogn hadde de med. De dro ned blindveien, men kom fort til syne igjen på tilbaketur. En tom vogn kom skranglende etter.

– Du, din frekke laban, brølte han (journ. anm. lensmannen) og stakk ansiktet helt opp i fjeset på Krestjan.

Ikke visste Krestjan hvor kjøttet var, sa han.

Det var og ble borte, og lensmannen måtte dra uten lass.

Flyttet

Krestjan hadde hatt det travelt den natta. Det første han gjorde var å trave ned til byen, til hjulmaker Finstad. Han hadde med både hest og vogn da han først trakk Thorvald opp av senga, og deretter Einar. De arbeidet som besatte i nattemørket.

Einar fikk sin part av kjøttet hjem til seg. Thorvald og Kresjtans part ble vel forvart hjemme hos Thorvald i Saga.

Krestjan fikk så vidt en høneblund på morrakvisten før lensmannen var der i det uheldige ærendet sitt.

Selvfølgelig kom lensmannen igjen med både tobeinte og firbeinte hjelpere.

Men alt det lensmannen og bikkjene hans snokte og snuste, både hos Krestjan og hos Thorvald, så fant de aldri en trevl.

Brøllopet

Hadde han kommet tre uker seinere i det brøllopet som sto hos Krestjan og Jørgine, ville han ha fått smake kjøttet.

Det ble et brøllop som hadde vaska seg. Det var god mat og mye mat, og det var ingen usmak på elgkjøttet.

Det var ingen som tok anstøt av at det hadde ligget nedgravd i tælan under søppeldynga i Saga - godt gjømt i en presenning under et lag med en odør vel egnet til å villede den fineste lensmannsnese, enten nesa satt på tobeinte eller firbeinte kreaturer.

Folk var ikke kresne i den tida. Og dessuten: En kan ikke fortelle gjester alt heller.

Det var den 23. april 1895 at Inga og Thorvald giftet seg. Far min fikk sin del av brøllopsmataen. Det er kraftig kost, elgkjøtt. Han ble født snaue fire måneder etter brøllopet.»

Følg Nordre Aker Budstikke på Facebook!

FLERE HISTORISKE SAKER:

Meld deg på Nordre Aker Budstikkes nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Annonse
Se bildet større

Sagmesteren på Brekke bruk, Jens Hansen Saga, kona Anne MArie, og en av døtrene, Jørgine. Jørgine var gift med Krestjan, altså mor til bruden Inga og broren til Inga, Einar. FOTO: HISTORIELAGET GREFSEN-KJELSÅS-NYDALEN

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!