– En aldeles uhørt moderne sporvognshall!

– En aldeles uhørt moderne sporvognshall!

Sporvognshallen - med jubileum i år. FOTO: SPORVEIEN

Jubileum for verksted og vognhallen i år. – «Kjempebygget» på drøye femten tusen kvadratmeter var så stort at betjeningen brukte sykkel fra den ene enden til den andre!

Tekst:

Publisert:

GREFSEN: Sporveien har markert jubileumet, og Nordre Aker Budstikke har fått gjengi historien rundt vognhallen og verkstedet, frem til nyere tid.

Høkavogn 233

Attende august 1956 var en stor dag. Byggeperioden for den nye vognhallen hadde vart i to år og omsider kunne stolt sporveispersonell se høkavogn 233 gjøre den første prøvekjøringen inn innkjøringsporten til det nye praktbygget som skulle huse de nye trikkene som var under levering.

De krevde sin plass de nye trikkene, og tanken var da også at det skulle komme enda flere enn den serien som til slutt ble levert.

Arkitekttegnet trikkehus

Derfor slo man skikkelig på stortromma, engasjerte arkitekt Øyvind Sørensen, og fikk tegnet en aldeles uhørt moderne sporvognshall og verksted. Prinsippet med gjennomkjøring, så vel i verkstedet som i vognhallen var helt nytt – og inspirert av et tilsvarende bygg i Stockholm.

Tidligere hadde verkstedene og vognhallene hatt ut- og innkjøring samme sted. Nå kunne de ferdige vognene kjøres ut, mens nye vogner til service ble kjørt inn i flukt i den andre enden.

Dette var byens første helt nye vognhall siden Kjelsås vognhall ble bygget på 1930-tallet

Grunntanken var rasjonell drift, og verksted og vognhall drives etter de samme prinsippene i dag.

Så konseptet var fremsynt og gjennomtenkt. Datidens presse var åpenbart imponert over administrasjonsfløya som omtales som velferdsbygget. Gymsal, skolesal og ikke minst hybler i boligmangelens Oslo befestet Oslo Sporveiers renomme som en attraktiv arbeidsplass.

Se bildet større

Høka-trikken. FOTO: SPORVEIEN

Sykkel for å komme rundt

«Kjempebygget» på drøye femten tusen kvadratmeter var så stort at betjeningen brukte sykkel fra den ene enden til den andre fabulerte Aftenposten. Byggesummen endte på 13 millioner kroner, godt under det budsjetterte.

De ansatte på verkstedet kunne ta i bruk en lys og luftig bygning, Øyvind Sørensen er klart inspirert av tidens ånd der han gir dem høye glassvinduer langs det meste av veggen ut mot det som litt frimodig hadde fått navnet «Store Ringvei». Riktig nok skulle den vokse dramatisk de neste tiårene, så langt var den fremdeles preget av landlig idyll.

Den første utgaven av Sinsenkrysset er under sluttføring og bortover i Nydalen var det også smått farbart.

Blåste ut vinduene på jernbanestasjonen

Trikk hadde det gått til disse kantene av byen i mange år, helt fra begynnelsen av århundret. Da gikk trikken på egen trasé, veien kom senere. Endestasjonen hadde vært jernbanestasjonen på Grefsen – der for øvrig de fleste av vindusrutene ble blåst ut en dag i anleggsperioden der en ivrig skytebas tok litt for godt i under utsprengingen av fjellet som måtte fjernes fra vognhallstomta.

Nå skulle alt legges til rette for en rasjonell transport av mennesker fra boligområdene på Sinsen og

Sandaker ned mot bykjernen. Grünerløkka skal i mange år ennå bære preg av forfall og fattigdom, men oppe i høyden langs Storoveien kunne man stolt ønske den nye tiden velkommen.

Se bildet større

Dagens sporvognshall. FOTO: SPORVEIEN

Høye krav for å komme i avisen

Studerer vi bildene fra de første prøvekjøringene ser vi at det jevnt over er trafikkbefal som forestår prøvingen. Under litt tvil kan det kanskje skimtes en og annen kjeledress, men stramt og reglementert uniformert personell var det som skulle få være med på bildene. Resultatet kunne jo finne på å dukke opp i Aftenposten – tross alt.

Verkstedet i seg selv får liten dekning i 1956, og fotografier av verkstedpersonellet i jobb har vi ikke vært i stand til å finne. Arealet som var avsatt til verksted var mindre. Senere er plass avsatt til dreiespor og vaskebane. Derved er de 16 sporene i den opprinnelige vognhallen redusert til tolv – kikker du opp på veggen til venstre for utkjøringsporten så henger sporanvisningene der ennå.

Vognvasking på verkstedet

Tidligere, og langt inn på nittitallet foregikk vaskingen av vogner inne på selve verkstedet. Dreiespor hadde man ikke, det de disponerte var en slipemaskin som sto omtrent der innkjøringen til dagens vaskebane er – plundrete i bruk og ikke brukbare til mye annet enn å fjerne hjulslag.

Verkstedet var innredet med en mengde teknologiske «nyvinninger». Kjedetrekket var tenkt som et slags samlebåndsettersyn der vognene ble trukket automatisk frem etter tidsstudier. Dette ble raskt endret til et slags trykknappsystem. Tanken var at verkstedfolket skulle stå stille og gjenta de samme operasjonene på ettersynet hele dagen – mye basert på erfaringene fra bilfabrikkene. Systemet var ingen suksess og ble tidlig forlatt. Det finnes detaljerte funksjonsbeskrivelser, som er kuriøs lesing i
dag.

«Elefantrillene» som personellet sto på er egentlig bare en vanskelig måte å betegne noe som i dag er selvsagt, sier Roy Budmiger. Det var enkelt sagt en grei måte å gjøre renholdet enklere på, og samtidig unngå at mekanikerne måtte stå ned i møkka på gulvet.

Bussgarasje

Bussen hadde også en viktig plass i det nye anlegget. Tyve busser sto parkert her frem til busshall i 1982, etter det kjøpte man noen få «erstatningsbusser» som ble brukt ved trafikkavvik.

Da vognhallen ble tatt i bruk i 1956 var det gjennomgående mange og mindre vognhaller. Tanken var at man ved å spre vognhallene enklere kunne trafikksette nettet om morgenen – fra Sagene, Kjelsås, Majorstua, Vålerenga, Homansbyen – for å ha nevnt noen. Hallen på Torshov ble på dette tidspunkt i det vesentlige brukt til å stable hengere til rushtidsbruk.

Få protester

Vognhallen på Grefsen var derfor et nytt anlegg som ikke primært skulle erstatte noe – det kom en mengde nye vogner, uten at man uten videre kvitte seg med det gamle materiellet. Plassmangelen var derfor sterkt til stede.

Vognhallen, slik den står i dag, hadde nok blitt møtt med langt flere protester i dag. Dette var «den nye tiden», bygget ble oppført i den daværende utkanten av byen, det var ikke så mange i nærheten som kunne protestere – og tidsånden omfavnet alt som var nytt. Dette var tiden da bystyret mente en seks felts motorvei opp Hausmannsgate var en god idé, Homansbyen var en samling upraktisk gammelt rask som skulle bort – og ikke mange årene senere var det trikken som skulle trille inn i sin mørkeste tidsalder.

Hva kommer i de neste seksti?

Det verserer mange planer, sier Roy Budmiger – alt er dog ikke på plass. Det vi vet er at det kommer 87 vogner. En god del av dem skal plasseres på Holtet base. Så håper vi jo at det kommer flere, med dertil hørende utvidelse av nettet og nye ruter. Der er like vel såpass mye fremdeles på tegnebrettet og planleggingsstadiet at det er vanskelig å gå i detalj. Fremtiden til Grefsen er derfor uløselig knyttet til fremtiden til trikken og trikkenettet.

Les mer lokalhistorie her!

LES FLERE SAKER I NORDRE AKER BUDSTIKKE:

Meld deg på Nordre Aker Budstikkes nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!