Vet du hvorfor det er så mange bakker på Kjelsås?

Alle bakkene på Kjelsås: – Myrerskogen ligger jo på en måte på flere «hyller», og da utbyggingen begynte i dette området rundt forrige århundreskiftet, måtte atkomsten opp unektelig bli både bakket og bratt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.11.2017 kl 19:56

Se bildet større

Kart over Aker 1938 - Kartet er utarbeidet ved Aker oppmålingsvesen, og viser de bebygde delene av herredet. FOTO: OSLO KOMMUNE/BYARKIVET

KJELSÅS: For noen år siden ble jeg utfordret av noen upresise formuleringer i Historielagets bok «Under åsen - Langs elva». Upresisheten gjaldt navnet Rønningbakken som ble brukt om hoppbakken som Nydalens skiklub hadde i Myrerskogen fra 1899 til 1912. Jeg skrev en artikkel i «På Jakt og Vakt» om «Myrerberget» som denne bakken egentlig het.

Samtidig bestemte jeg meg for at jeg en gang skulle ta for meg den «egentlige» Rønningbakken, og da ikke hoppbakken, men veien opp til Rønningen.

Se bildet større

Olle Cederbrand i Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen. FOTO: SOFIE LØCHEN SMEDSRUD (ARKIVFOTO)

Hoppbakker og andre bakker

Rønningbakken var også i sin tid navnet på en hoppbakke. Det ble hoppet på ski både på Rønningen og mange andre steder i egnede og mindre egnede skråninger i de årene da biler var sjeldne og det var plass mellom husene.

Men navnet Rønningbakken er primært klengenavnet på den bratte bakken som offisielt heter Rønningveien, og som da Rønningen var Maridalen Turisthotell tjente som hovedatkomst for gjestene som ankom Kjelsås stasjon og ble fraktet opp i karjol, eller som de gikk til fots.

Men Rønningbakken er ikke den eneste «bakken» i dette området. Myrerskogen ligger jo på en måte på flere «hyller» i åsen ovenfor Kjelsås, og da utbyggingen begynte i dette området rundt forrige århundreskiftet, måtte atkomsten opp unektelig bli både bakket og bratt.

Til å begynne med var det nok mest tråkk og stier der det var enklest å ta seg fram. Så ble det etter hvert veier av det. Bakkene var de store utfordringene, til enhver tid tunge å forsere både for folk og fe, vinterstid bortimot livsfarlige. Bakkene fikk på en måte sin egen «status», de fikk egne navn.

Her er de: Rønningbakken, Osetbakken, Røhnebakken, Tunnelbakken og Risingbakken.

Dette var i alle fall navnestatus på 1940-tallet. Siden har nok både vei-topografien og
navnevanene endret seg. Men la oss ta dem alle i tur og orden.

Rønningbakken

Vi starter med Rønningbakken. Den ligger jo der fortsatt. Det vil si deler av den er der. Fra Fallanveien og ned til Myrerveien er den nesten som i «gamle dager». Litt større bredde og fast dekke. De gamle stabbesteinene er borte.

Men fortsatt er den like utfordrende, sommer som vinter. Fra Fallanveien og opp til Rønningen er den imidlertid et sørgelig skue. Takket være velvillighet fra grunneierne er den der fortsatt, men mest som et tråkk, og atskillig mer av en utfordring.

Ulykka for Rønningbakkens øvre del startet da Rønningen folkehøyskole fant ut at de trengte mer til idrettsplass enn til den gamle ærverdige hovedatkomsten. En stor brutal fylling sperret med ett den gamle veien, den gamle alléen av kirsebærtrær ble hogd ned og skolebarn og andre standhaftige brukere av veien måtte forsere en sleip, bratt leirskråning. I et kompromiss med brukerne lot Rønningen en bulldoser pløye en slags vei i skråningen, og fylte på et lass singel. Så fikk tidens tann lov å gjøre sitt.

Neste fase kom med salg og utbygging av tomtene på begge sider av Rønningveiens øvre del. Offisielt var veien borte, men like åpenbart var den i bruk. De berørte grunneierne «aksepterte» status og rammet inn en rest av veien, en sti, med rullestein.

Så kom en ny grunneier som IKKE aksepterte at dette var noen atkomst for noen, tok grunnen inn i sin hage og sperret av med en mur. Det ble ikke godt mottatt, og både privatpersoner og Kjelsås Vel arbeidet med å få gangveien på kartet igjen.

Etter de opplysningene som foreligger er nå gangveien regulert og det står om penger for å få den opparbeidet. Det hører med at den «vanskelige» grunneieren har flyttet, og i skrivende stund har Rønningbakkens øverste del status som «uformell gangvei i bruk».

Osetbakken

Så var det neste bakke: Osetbakken. Den «nordligste» delen av Lachmanns vei. Ja, Oset-bakken, ikke Ose-bakken. Bakken opp fra Oset. Den er fortsatt et velkjent trekk i bildet. Stort sett intakt, bare noe utbedret gjennom årene.

Følger den gamle traséen, fortsatt en stor utfordring, spesielt for dem som bor i Fjellknattveien. Vinterstid skal du være god sjåfør for å manøvrere deg inn i den når du kommer ned fra Langsetløkka.

Opprinnelig var denne bakken en del av veien til Solemskogen, altså Solemskogveien. Den gangen klatret veien opp fra Langsetløkka omtrent som i dag til første sving, deretter klatret den ned i Småvannsdalen for så å tråkle seg videre mot Solemskogen.

LES OGSÅ: Nå stenger beboerne Osetbakken for gjennomkjøring

Røhnebakken

Røhnebakken? Ja, hvor er nå den? Vel, navnet er kanskje ikke lenger så kjent, Fallanbakken kalles den mer nå. Bakken i Fallanveien, opp fra Kurveien og Myrer til Myrerskogen. Hvorfor Røhnebakken?

Fordi familien Røhne bodde i det eneste huset som den gang lå i denne bakken.

Enkelt og greitt, ikke sant?

Røhnebakken er fortsatt nesten slik den alltid har vært. Deler av den utvidet, deler fortsatt smal. Utrygt rekkverk langs mur. Her har også biler vært på avveier opp gjennom årene. De som bor her husker lett knuste gjerder.

LES OGSÅ: Mener kommunen begår en grov navne-synd med den nye skolen "på Frysja"

Tunnelbakken

Nå er vi virkelig på «historisk grunn». Bakken er borte. Navnet er borte. Det nærmeste du kommer er den nederste bakken i Myrerskogveien. Dels dypt under dagens vei, dels høyt over, gikk den gamle veien, som egentlig het Åsveien. Navneskiltet sto ved den gamle smia på Myrer, midt i Kurveien.

Myrerskogveien ble til i begynnelsen av 1950-årene, og fikk en annen og lengre trasé enn Åsveien: Over Myrerjordet og helt fram til Grefsenveien.

Før den tid startet veien på Myrer gård, gikk rett inn mot fjellet og klatret oppover til venstre. Fordi den var dårligere enn både Røhnebakken og Rønningbakken ble den aldri brukt av seriøse trafikanter, ingen holdt den ved like. Bare stein, men markjordbær langs kantene.

Men hvorfor Tunnelbakken? Vel, sammenhengen er grei nok, men krever litt ekstra lokalkunnskap for å bli forstått.

Her kommer det: I årene 1915-1918 ble det bygget ny tunnel for drikkevannsforsyningen til Oslo. Den går inne i åsen. Flere steder måtte det tas «hull» på åsen for å få ut stein. Ett slikt sted finner du like ovenfor bebyggelsen i Akebakkeskogen. Der ser du både «hullet» og steinfyllingen ennå. (Der inne ligger forresten et drikkevannsbasseng også).

Et annet sted var like bak Myrerskogveien 15, det vil si nok et hull for uttak av stein fra tunnelen. Tunnelbakken førte ned hit fra Myrerskogen. Tilfluktsrommet (tunnelen) som i dag har inngang omtrent på dette stedet, og som brukes til skytetrening, kom på samme tid som Myrerskogveien ble anlagt.

Da forsvant Tunnelbakken. For godt! Navnet hadde altså ingen tilknytning til dagens «tunnel». Inntil blokkbebyggelsen på Myrer kom i årene etter 2. verdenskrig, lå det også en stor fylling av stein her, like inntil åsen. Den ble vel god fyllmasse til veiene på Myrer. Har du litt fantasi kan du fortsatt se sporene etter denne fyllingen.

LES OGSÅ: Dette blir de ikke enige om: Hvor er grensen mellom Grefsen og Kjelsås?

Risingbakken

Det er den siste på listen. Risingbakken var navnet på den øverste bakken i Åsveien (Myrerskogveien). Bunnen av bakken ligger godt gjemt inne i fundamentet for Myrerskogveien, omtrent der veien inn til Rønningen tar av. Toppen av bakken kan anes i fjellskjæringen lenger opp. Rising? Igjen et familienavn på Kjelsås. Rising bodde i sin tid i Åsveien 18. Bakken opp fra Rising ble Risingbakken.

Bakker til utfordring og glede

Før vi runder av: Bakkene vi snakker om som utfordringer å forsere, var jo de mest fantastiske akebakker!

Bortsett fra Tunnelbakken, som ikke ble brøytet, var bakkene preget av et yrende akeliv. Bilene var få, salting var ukjent, og sandstrøing ble foretatt hensynsfullt og manuelt i en smal stripe langs den ene kanten. Riktignok hendte det at engstelige foreldre som så på akefarten som faretruende høy, skuffet på noen ekstra spader sand fra sandkassene som sto strategisk plassert i samtlige bakker. Men initiativrike poder var straks på pletten med piasavakosten og gjenetablerte friksjonsfri ferdsel.

Dersom du hørte til de privilegerte med bil, sto du overfor en rekke utfordringer. Om sommeren gikk det tålelig bra. Men vinterstid hadde du problemer med å komme både opp og ned. Kjetting var selvsagt, men likevel kunne bakkene bli for bratte å komme opp. Da var løsningen å kjøre Grefsenkollveien og Lachmanns vei, og så komme nedover. Øvre del av Åsveien hadde en meget krapp sving, Røhnebakken har det fortsatt, Rønningveien og Osetbakken er også fortsatt rene slalåmbakkene. Det er nok ikke få som har sittet med hjertet i halsen og tråklet seg nedover på glattisen!

Gjerder har fått merke resultatet av panikkbremsing og begrensede vinterføreferdigheter, og solide grantrær har fått ta av for støyten, og kanskje til og med berget menneskeliv i årenes løp.

Fortsatt i dag: Bakker til utfordring, men kanskje til mindre glede ...

LES OGSÅ:

Meld deg på nyhetsbrev!

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse