Fleksible skolebygg – til glede eller besvær?

Debatten om skolebyggenes utforming raser. Begrepet ”baseskole” har blitt en fellesbetegnelse for åpne, fleksible skolebygg. Det kan se ut som mediene har konkludert med at disse skolebyggene ikke tilrettelegger godt nok for læring, skriver rektor Ellen Larsen på Bogstad skole i en kronikk i Aftenposten Aften denne uken. Her oppsummerer hun sine erfaringer med å lede en skole med fleksible løsninger.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.02.2008 kl 15:41

En kortere versjon av kronikken var på trykk i Aftenposten aften mandag 18. februar 2008: Fleksible skolebygg – til glede eller besvær?

Som rektor på Bogstad skole, en av skolene med fleksible løsninger i Oslo, kjenner jeg meg ikke igjen i medienes skremselsbilde av de omtalte skolebyggene. De fleste som har uttalt seg om hvordan såkalte ”baseskoler” fungerer, mangler erfaring fra denne type skoleanlegg. Mange av uttalelsene virker unyansert og ser ut til å basere seg på synsing og forestillinger om det man ikke vet så mye om.

Som del av rektorrollen leder jeg et nettverk bestående av skoleledere som leder tilsvarende fleksible skoler andre steder i Oslo. Vi møtes jevnlig og utveksler erfaringer og pedagogiske tanker og ideer. Med vår erfaringsutveksling og min egen erfaring som bakteppe ønsker jeg her å trekke fram sentrale kvaliteter ved de nye, fleksible skolebyggene. Samtidig vil jeg peke på noen suksesskriterier for god skoledrift, og for trivsel og motivasjon hos lærere ved slike skoler.

Kvalitetssikring av undervisningen

Å arbeide i et åpent skoleanlegg krever tettere teamsamarbeid enn det som kreves i en tradisjonell skole. Et lærerteam har som oftest ansvar for en større gruppe elever (50-120) som de planlegger undervisningen for. Lærerne har felles ansvar for hele elevgruppen, selv om enkeltlæreren har spesielt ansvar for å følge opp egne kontaktlærerelever.

Lærerne jobber tett og deler ansvaret både for innhold og organisering av undervisningen. Slik kan de utnytte hverandres kompetanse innenfor teamet og fordele oppgaver deretter. Det betyr at lærerne konsentrerer seg om færre fag og færre administrative oppgaver knyttet til undervisingen. Den enkelte lærers styrker og interesser kommer flere elever til gode. Et godt samspill på teamnivå øker kvaliteten på det faglige og pedagogiske arbeidet, og faglig fokus og fordypning øker læringstrykket i skolehverdagen.

Variasjon

Felles for de fleksible skolene er at de inneholder ulike læringsareaer: Grupperom i ulike størrelser, store og åpne undervisningsarealer, auditorier og spesialrom for praktisk-estetiske fag. Ulike romløsninger gir lærerne mulighet for å drive variert undervisning. Det veksles mellom tradisjonell fellesundervisning i små eller store grupper, selvstendig individuelt arbeid eller gruppearbeid under veiledning, storsamlinger i åpne lokaler eller samtaler og gruppeundervising i mindre grupperom.

Vi vet at elever har godt av variasjon i undervisingen; både for motivasjonens og for læringsutbyttets del. Kunnskapsløftet stiller krav om at elevene skal ha kompetanse til å mestre sammensatte og komplekse utfordringer etter endt opplæring. Da trenger elevene noe mer enn å sitte og lytte og gjøre oppgaver ved pulten. De trenger å bearbeide det de har hørt og tatt inn av informasjon, de trenger å snakke sammen for å konstruere og befeste egen kunnskap, de trenger å prøve ut og eksperimentere, de trenger å være fysisk aktive, de trenger å søke informasjon i ulike kilder, de trenger å samarbeide med andre og de trenger ro til konsentrasjon og fordypning.

Bygget er ikke nødvendigvis avgjørende for å få til variasjon. Man kan drive variert undervisning i alle typer bygg. Det vesentlige er at bygget gir mulighet for ulike arbeidsformer. De fleksible skolene legger godt til rette for variasjon og gir mange muligheter.

I mediedebatten kan man få inntrykk av at elevene i åpne skoler blir overlatt til seg selv, med lærere som veileder i stedet for å undervise. Man får inntrykk av at det ikke drives fellesundervisning, at samtalen mellom læreren og elevgruppen ikke lenger finnes. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Dialogen mellom elever og lærer gis stadig rom, og den formidlende læreren lever fortsatt i de fleksible skolene – side om side med andre undervisningsmetoder.

Tilpasset opplæring

Kunnskapsløftet stiller krav om at opplæringen skal tilpasses det enkelte barn. Å ha gjennomsnittseleven som målgruppe er ikke lenger tilstrekkelig. Variasjonen gjelder ikke bare arbeidsformer, men også elevgrupper. I de fleksible skolene er det lett å veksle mellom ulike elevgrupperinger.

Gruppene kan være små eller store, nivådifferensierte eller ikke, avhengig av læringsmål og aktivitet. Antall lærere som er til stede, bestemmes av aktiviteten som foregår. Selvgående aktiviteter eller fellesundervisning muliggjør lav lærerdekning. Til gjengjeld trengs flere lærere når enkeltelever eller mindre grupper skal følges opp. Krav om individuell oppfølging av elevers faglige og sosiale utvikling, blant annet gjennom elevsamtaler, fordrer fleksibel og kreativ tilrettelegging for å få hverdagen til å gå opp.

Noen elever trenger tettere oppfølging enn andre, gjennom egne planer og i mindre grupper. Vår erfaring er at dette er lettere i et fleksibelt skolebygg. Elevene tas ikke ut av den ordinære undervisningen, men følger sitt løp i mindre grupper, med strammere rammer og med egen lærer når det er behov for det. De deltar i fellesskapet når det er formålstjenlig. Siden det er mer vanlig med vekslende grupper, slipper disse elevene stigmatiseringen ved å være de eneste som tas ut av ordinær undervisning. Normalordningen er at gruppene varierer, tilpasset opplæring gjelder for alle.

Disiplin, ro, struktur og forutsigbarhet

Det hevdes at det både for elever og lærere er støyende å jobbe i de nye, fleksible skolene. Det er ikke min erfaring. Det er riktig nok nødvendig med tydelige lærere, god struktur og organisering, slik det også er i den tradisjonelle skolen.

Forutsigbarhet, oversikt og ro er en fordel uansett arkitektoniske løsninger i et bygg. Det å være i åpne lokaler, gjør noe med elevenes atferd. De blir roligere, venner seg til å bruke innestemme og lærer seg til å gå innendørs. Elevene blir vant til å bevege seg i undervisningsarealene uten å forstyrre andre, vise respekt for arbeidsro, og de blir vant til å konsentrere seg selv om det kan foregå forflytning rundt dem.

Målrettet og systematisk arbeid

Det er dokumentert at lærerens rolle har betydning for elevenes resultater. Det er derimot ikke forsket på hva skolebyggets utforming har å si for elevenes læringsutbytte. Jeg har tro på at gode resultater først og fremst skyldes målrettet og systematisk arbeid med elevene.

Gode resultater skyldes også ledelse på alle nivåer i skolen. I tillegg tror jeg det dreier seg om holdninger og skolekultur; krav og forventninger til elevene og til alle ledd i organisasjonen. Det er likevel positivt at Utdanningsetaten i Oslo nå har signert en avtale med SINTEF Byggforsk som skal utvikle et evalueringsverktøy for evaluering av skolebyggets betydning for læringsresultatene.

I mediedebatten kobles svake PISA-resultater til de åpne skolebyggene. Det er en meningsløs kobling. PISA måler prestasjonene til et utvalg 15-åringer i landet. De aller fleste skolene i Norge er tradisjonelle klasseromsskoler, og det betyr at de fleste 15-åringer sitter godt plassert i vanlige klasserom.

Oversikt

De fleksible skolebyggene er transparente. Lærerne blir vant til å eksponere seg for andre kolleger. De utsettes daglig for kollegaveiledning av hverandre. Lærerne uttrykker selv at det er en styrke, og at det skjerper dem i deres daglige virke. Samtidig opplever de støtte fra kolleger i hverdagen. Det er lettere å få til samspill mellom kolleger i et tett samarbeid, og de blir gode forbilder for hverandre. Den privatpraktiserende læreren får mindre plass til fordel for den profesjonelle læreren som arbeider i et fagfellesskap med andre.

Fra et leders synsvinkel er det åpne og transparente skolebygget en stor fordel. Det er lett å skaffe seg oversikt over den virksomheten man leder. En rask runde gjennom bygget gir et godt bilde av hva som rører seg en vanlig hverdag. Lærere og elever blir vant til besøk, og det er lett å ta fatt i en samtale om det man har sett.

Frigjort energi

Det har vært hevdet at lærerne må jobbe mer i en åpen skolemodell enn i en tradisjonell. Det er vanskelig å si, men det er nok slik at flere oppgaver må løses i fellesskap på team. Færre oppgaver kan løses av enkeltlæreren alene. Det skal også sies at det tar tid å komme fram til effektive og funksjonelle organiserings- og samarbeidsformer, noe som er viktig for en god arbeidsdag for lærerne.

Visst jobber lærerne våre hardt for elevens beste, og visst har de lange dager, slik de fleste lærere har. Rammefaktorer som begrenset fysisk plass, lavere lærerdekning enn det som oppleves ideelt, rom som er for små eller store for den aktiviteten som drives, er en del av hverdagen også for våre lærere. Et skolebygg vil alltid både være medspiller og motspiller i en pedagogisk hverdag. Det gjelder å utnytte det bygget man har og utfordre motstanden i det ved å fokusere på mulighetene. Handlingsrommet er ofte større enn man tror. Når våre lærere uttrykker stor grad av trivsel, vet vi at det handler om glede over jobbmestring i hverdagen. Kollegastøtte, felles mål, elever som trives og opplevelse av å lykkes med viktige oppgaver er med på å frigi energi, overskudd og engasjement for jobben.

Det sikreste tegn på at de fleksible skolene representerer gode løsninger for lærere og elever, er at lærerne våre sier at de aldri vil tilbake til det gamle klasserommet igjen.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!