Heldigvis var den snill!

En uforglemmelig møte med en elg.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
07.02.2008 kl 13:15

Det var stålende sol, og jeg tenkte på muligheten for en rask skitur før kveldsmørket. Hvis jeg startet på Snippen med full fart nedover mot Kjelsås, så fikk hunden og jeg en fin tur.

Nedenfor Snippen går det vanligvis en brøytet vei langs Movassbekken. Denne var nå nesten snødd helt igjen og med mye løssnø, men det var den korteste veien, så det fikk gå.

Litt lenger ned i løypa var det tydelige tegn til elgspor, og jeg tittet meg rundt. Plutselig stoppet hunden, den krøket seg sammen og bråsnudde. Jeg mistet balansen og stupte med hodet først i løssnøen. I det jeg forsøkte å reise meg langt der nede i snømassene så jeg rett i øynene på en kjempestor elg. Den ligger under en gren med hodet mot meg, og elghodet ser enormt ut. Den blunker med store runde lyse øyne, og vi ser på hverandre med en avstand på ca. 30-40 cm.

Jeg er vant til å se elg, og ikke minst høre historier om den, så jeg visste at på denne avstanden var muligheten for å få et spark faretruende nær. Jeg lå først litt hjelpeløs, men så begynte jeg å krype langsomt bakover. Hunden, som om mulig var enda reddere enn meg, hadde kommet seg bak meg og pep, mens elgen fulgte oss med øynene. Når avstanden ble såpass stor at jeg fikk snudd uten å komme bort i dyret startet retretten mot Snippen med høy puls. Etter en stund så jeg meg tilbake og elgen var ute av syne, og jeg fikk kontroll over pusten.

Lettet og takknemmelig over å ha hadde truffet en snill elg valgte jeg løypesporet ned mot Kjelsås, etter en uforglemmelig skitur.

Mona

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!