«I arbeidsuka i 9. klasse, var det selvsagt bare ett sted som var av interesse!»

«I arbeidsuka i 9. klasse, var det selvsagt bare ett sted som var av interesse!»

Frank Michaelsen, som ung og håpefull, FOTO: PRIVAT

KOMMENTAR: For hver butikk som stenger i Oslo oppstår behovet for en, delvis sødmefylt, hyllest. Og nå er det jeg som føler meg kallet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.10.2017 kl 19:01

Norsk Musikk Instrument AS i Bergensgata (der den først lå) hadde alltid vært der, men det var først da NRK presenterte meg for Beatles (høsten 1995) at butikkens gitarer skinte litt ekstra fra vindusutstillingen.

Jeg skjønte at gitaren var mitt instrument. Men 1990-tallet var ikke et gitarvennlig tiår. Gitarspill fantes ikke på kartet. Ingen drev med det. Jeg kunne like gjerne valgt et glemt middelalderinstrument som weapon of choice.

Symptomatisk var det også at trance-kollektivet Alice Deejay toppet VG-listen med et album de hadde klart å kalle «Who Needs Guitars Anyway?».

Men ikke alle helter bruker kappe.

På Bjølsen SFO hadde helten runde Lennon-briller og halvlangt hår. SFO-assistenten Anders holdt et improvisert gitarkurs i musikkrommet på Bjølsen skole. Vi var vel fem stykker som på mystisk vis hadde fått gitar-kick samtidig. Her utstyrte han oss med utdrag fra Lillebjørns gitarbok samt selvtilliten vi trengte for å spille «Tom Dooley» på klasseavslutningen.

Og hvem la videre til rette for at drømmen om seks strenger og pop-herredømme kunne materialisere seg? Jo, det var jo Norsk Musikk i Bergensgata.

En fantastisk sjappe!

Her var man inne i selve verktøykassa. Alt man brukte for å lage musikk fantes her i butikken: trommestikkene, lydkortene, gitarene, mikrofonene og lydanleggene. Blikket kunne også hvile på plakater der virtuose utøvere (med hockeysveis) poserte ved siden av det siste instrumentet de hadde fått i spons.

I tur og orden ble mine første instrumenter handlet på sjappa. Gjerne av foreldre eller besteforeldre på jakt etter en fulltreffer til jul eller bursdag.

Så fulgte noen år med henging på butikken. Intet påskudd var for lite til å dra med seg kompisen inn:

«Skal vi sjekke om det har kommet noen plektere vi ikke har?»

«Har du SETT den nye Stratocasteren, den er BLÅ!»

Da vi skulle ha arbeidsuke i 9. klasse var det selvsagt bare ett arbeidssted som var av interesse. «Det var et kjent fjes! Ja, du kan få jobbe her» sa daglig leder til meg – heldigvis.

Arbeidsuka på Norsk Musikk var et syvdagers-kort til Disneyland. Jeg fikk skifte strenger på alle gitarene og pusse dem, i ro og mak.

Så var det lunsj. Flere av de ansatte handlet daglig på den vietnamesiske restauranten lenger nede i gata. Det kule ærendet med å kjøpe inn maten tilfalt meg. Bestillingen stod uleselig nedtegnet på et krøllete papir. «Dette vil kokken aldri kunne lese» tenkte jeg. Men mannen bak disken så knapt på papiret. Gutta på Norsk Musikk bestilte det samme hver dag.

Nå skal musikkbutikken stenge og det føles unektelig litt rart å komme tuslende, etter mange års fravær, til opphørssalget på jakt etter et røverkjøp. Eller er jeg på jakt etter noen å mimre sammen med?

Skitt au. Man flytter på seg og må finne andre steder å handle. Sånn er det bare.

Men én ting er sikkert: i en viktig periode var butikken et sted der jeg, i møte med de ansatte, kunne få bekreftet at jeg ikke var på villspor, men snarere hadde funnet noe som jeg kunne ha glede av i mange år fremover.

Takk for handelen, Norsk Musikk Instrument AS.

Frank Michaelsen

Det er nå konkurssalg hos Norsk Musikk Instrument AS i Tåsenveien 28, på Tåsen. Der bekrefter de at butikken skal legges ned, men at den i hvert fall holder åpent ut november.

LES OGSÅ:

Nøkkelord

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse