– Idioti går i arv!

Christine Otterstad er coach, blogger og forfatter. FOTO: MONA NORDØY

KOMMENTAR: – Kompisen min ble mobbet da han gikk på barneskolen. Han var en vanlig gutt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.01.2018 kl 10:39

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Denne historien ble først publisert på Christine Otterstads egen blogg, og gjengis med tillatelse.

Jeg har blitt spurt om å videreformidle en historie for en venn av meg. Han er svært engasjert i mobbedebatten som pågår for tiden. Det skal være meg en ære. Historien ble fortalt over en kaffekopp, og er nå fritt fortalt etter min egen hukommelse.

Kompisen min ble mobbet i perioder da han gikk på barneskolen. Han var en vanlig gutt. Ikke luktet han vondt, ikke var han spesielt nerdete og ikke var han ressurssvak på noen som helst måte. Men, det var én ting som gjorde ham til et ganske takknemlig offer for mobberen: det var veldig lett å få ham sinna.

De var tre stykker. En som stort sett ledet det hele an og to som fulgte trofast etter sin leder. Han er selv usikker på når, men på ett eller annet tidspunkt var det noen som fant ut at bare de terget lenge nok, så ville det tippe over. Noen ganger kunne ertingen, knuffingen og luenappingen vare i dager.

Alle visste at det bare var spørsmål om tid før begeret rant over og det gikk i svart. Gleden var stor da disse tre gutta endelig kunne nyte synet av en spedbygd, illsint gutt som hylte, gråt og truet med å banke hele klassen om de ikke holdt seg unna.

Dette ble tatt opp på et foreldremøte. Foreldrene til gutten, samt noen andre foreldre, ville ha slutt på denne plagingen. Foreldrene til gutten kalte en spade for en spade. De ramset opp navnene til de guttene som plaget sønnen deres.

De ba om at foreldrene og gutta kunne ta et møte, slik at de fikk snakket sammen og ryddet opp. Noen av de andre foreldrene spurte om dette kanskje burde vært tatt opp i klassen? Kanskje alle burde være med på å løse dette sammen?

Moren til han ene som plaget gutten reiste seg opp og sa at dette kom hun aldri til å bli med på. Skulle hennes sønn stilles til veggs bare fordi han hadde tøyset med en klassekamerat? Faren til den andre «plageren» mente at nå måtte de fader meg skjerpe seg! Han hadde selv vært en urokråke på skolen og det hadde da sannelig gått bra! Dette var storm i vannglass!

Moren til tredjemann i gruppa sa ingenting. Hun så skamfull ut. Rød i ansiktet og møtte ingen blikk.

Samme kveld, da foreldremøtet var ferdig, ringte det på døra til kameraten min. Utenfor sto moren som ikke hadde sagt noe på foreldremøtet. Bak henne sto en skamfull gutt. Han gikk frem, tok gutten i hånda og ba om unnskyldning.

Han lovet å aldri mer erte ham. Så gravde han i lomma si, fant frem VIF-lua si og ga den til klassekameraten sin. «Den er din. Jeg lover at den aldri skal bli kasta rundt!» sa han. Så gikk de.

Jeg tror det er overflødig å poengtere hvem som fortsatte å plage gutten – og hvem som sluttet.

Utrolig mye går i arv. Øyenfarge, kroppsbygning, familieverdier, empati, raushet og visstnok også idioti…..

Kjære foreldre, ingen sak er lik. Det er selvfølgelig flere siden av en sak. Men, aldri skygg unna ansvaret du har som mor, far og medmenneske selv om det viser seg at det er din arving som har gjort en feil. Barna våre gjør feil – og det er greit, men det er vårt ansvar å vise de riktig vei. Det er ALLTID vårt ansvar!

Christine – også kalt Otters

Christine Otterstad jobber som forfatter, mental trener, blogger og foredragsholder. Christine kom nylig med boka «Historien om Maria – en bok om å gi barn og ungdom mental styrke» som er en bok om mental trening. Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen til Christine.

LES OGSÅ:

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse