– Jeg er ikke klar

– Jeg er ikke klar

Erika og Thomas. FOTO: BJØRG HEXEBERG

Farmor, liksom? Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem, ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt, og lurer på om jeg selv kan få flere barn?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.02.2016 kl 13:51

Denne kommentaren ble først lagt ut på Bjørg Hexebergs egen blogg. Nordre Aker Budstikk publiserte også tidligere i år fra bloggen hennes: Det går aldri helt over, som ble lest av folk over hele landet.

Nå er det sånn at jeg ikke helt har forstått at jeg har blitt eldre enn min eldste sønn. Han er 26. Jeg er foreløpig 48. Han ser ut som han er 26. Jeg ser meg helst ikke i speilet.

Umerkelig har alderen kommet dit hvor jeg skynder meg forbi speilene. Det vil si – det er ikke helt sant. Jeg stopper av og til opp for å kikke rett inn i dem. De gangene jeg lurer på hvem jeg er der inne. Eller på morgenen – når menneskene mine og jeg har en felles ”se på meg selv” seanse. Guttene flekser muskler og strammer sixpacken. Jeg fester tommel og pekefinger på hver side av ansiktet og skyver huden litt oppover og bakover. Sånn står vi da – guttene med armene ut fra kroppen for å sjekke størrelsen på bicepsene, mamma for å sjekke hvor mye yngre hun ville sett ut hvis huden ikke hadde tapt for tyngdekraften.

LES OGSÅ: Hurra for mamma!

Utover tyngdekraftproblematikken holder jeg fortsatt på med å vurdere hvilket utdanningsløp jeg skal satse på til høsten, og hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kall meg treg, men jeg vil så inderlig mye, og det er sykt mye spennende å lære. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dessuten skjønte jeg ikke viktigheten av gode karakterer da jeg var 18. Man får bare et visst antall alderspoeng også.

Samtidig lurer jeg på om det er for sent å få flere barn. Sånn rent fysisk er det nok det, men det er jo mange barn som trenger omsorg og trygghet. Vi kunne jo adoptere et barn eller være fosterforeldre? Nå som de eldste er på vei ut har vi jo et par soverom til overs. Parallelt kommer tankene om at jeg vil bo i utlandet, gjerne i et sydhavsparadis et år eller to. Sammen med Arthur – for å lære om verden og for at jeg skal få skrevet ferdig romanen min. Den må jeg få komme tilbake til senere.

Så kommer altså denne rare dagen. Dagen jeg ikke er klar for. Som du skjønner av det du har lest til nå, har jeg mer enn nok å gjøre – og tenke på – og bestemme meg for.

Det er nyttårsaften, og Thomas eldstemann ringer for å høre om vi er hjemme. Han og samboeren Erika vil komme innom for å ta en nyttårsfamilieselfie. Jeg sier som sant er, at halvparten av oss allerede er hos naboen, og at Oscar og jeg er på vei ut av døren, og spør derfor om vi kan ta bildet hos naboen. Thomas vil helst at vi tar bildet hjemme, så vi tilbakekaller de to.

Fem minutter senere er de på plass. Thomas og hans nydelige Erika. Hun i fotsid, svart glitrende strikkekjole, med lange lyse lokker, plettfri porselenshud og knallrød munn. Han i perfekt skreddersydd dress, og med håret gredd bakover som på en filmstjerne. Så unge, så vakre og så glade i hverandre. Og i oss. Jeg kjenner lykkeboblene hoppe rundt i brystet. De man kjenner så tydelig når barna er lykkelige. Vi er også pyntet for å feire året som har gått, så for en gangs skyld synes jeg det er ok å bli tatt bilde av. Dette blir bra.

Thomas har festet telefonen sin på en selfiestang, og vi beveger oss rundt i en tett, leende gruppe for å finne den beste bakgrunnen for årets siste familiebilde.

«Film, faktisk», sier Thomas. «Jaja – en familieselfiefilm, det er gøy», smiler jeg. Vi finner en grei bakgrunn, og vi kikker alle opp i et lille hullet på telefonen – der man må se for at det skal se ut som om man ser tilbake på den som skal se på bildet etterpå. Du skjønner. Vi gjør oss så pene vi kan. Inn med magen og ut med brystet. Vi er klare. Smilene er på plass. Forventningene til resultatet likeså.

«Dere skal bli besteforeldre!»

Thomas slipper nyheten med et lurt smil. Et sånt «jeg-digger-å-kunne-fortelle-dette»-smil. I sakte film ser man hvordan jeg slipper tak i nederste del av ansiktet først. Så reagerer de andre. Hæ?! Jeg bråsnur meg mot en smilende Erika. «Er du graviiiid?» Jeg hyler. Hun nikker, bekrefter og tar imot både klapp på magen og lange klemmer fra oss alle. Onkel Oscar, onkel Arthur. Farmor og farfar?!

Vi er så tatt på senga som det går an. At disse unge menneskene velger å få barn tidlig er flott, at de er så glade i hverandre er så vakkert at det gir håp for menneskeheten. Men dette så vi virkelig ikke komme. I alle fall ikke jeg. Vi hopper og skriker, ler og griner. Det er virkelig så utrolig hyggelig. Hele meg skjelver.

Helt til dagen etter.

Dagen derpå liksom. For det at min eldste sønn Thomas skal bli pappa, betyr noe. Det betyr at jeg skal bli farmor. Det er jeg jo ikke gammel nok til!

Ikke misforstå! Jeg er så stolt jeg bare kan – og jeg vet at disse to er bra for hverandre, og all den kjærligheten, humoren og omsorgen de begge har – vil gi barnet deres en fantastisk flott oppvekst. Jeg er overhodet ikke bekymret!

Men herreguuuud! Farmor, liksom! Bestemor! Jeg! Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem. Jeg som ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt. Hvordan skal det gå? En ikkestrikkende farmor med eventyrgener og brennende oppdagelses- og reiselyst?

Hva med alle planene mine? Hva med at vi (les: jeg) ønsker å flytte nærmere sjøen – kanskje helt til Fredrikstad, faktisk? Hva med utenlandsoppholdet jeg ønsker meg. Nå kan vi jo ikke flytte på oss. Jeg kan ikke flytte på meg. Plutselig får jeg en følelse av å være fanget. Fanget av noe jeg ikke kan kontrollere. Fanget i et kraftig nett av kjærlighet. Jeg føler meg ikke desperat i negativ forstand. Jeg vil absolutt være i det nettet – jeg vil bare alt det andre også. Kan jeg det?

Hvordan har blivende bestemødre før meg håndtert dette? Jeg har en tante som maste på barna sine om at de skulle gi henne barnebarn. Omtrent fra de var kjønnsmodne. Jeg har ikke mast. Tvert imot.

Barnebarn er en gave – jeg skjønner det. Jeg blir helt sikkert en superskrullete farmor. Når den lille kommer en gang etter sommerferien.

Men seriøst – når vet man at man er farmor? Hvordan føles det? Grunnen til at et svangerskap varer i ni måneder, er sikkert for at besteforeldre skal få forberede seg mentalt!

Jeg skal bli klar. Jeg lover. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre, og snille besteforeldre får du på begge sider. Faktisk seks stykker.

Velkommen, lille skatt – jeg gleder meg så til å treffe deg! Og heldigvis er mormoren din god til å strikke – jeg kan andre ting. Som å være en kosemaskin. Det sier pappaen din.

Klem fra farmor

Bjørg Hexeberg

Denne kommentaren ble først lagt ut på Bjørg Hexebergs egen blogg.

LES OGSÅ:

Nordre Aker Budstikke: Hold deg oppdatert med vårt nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!