– Jeg hater hunder!

– Jeg hater hunder!

Hunder og joggere i skogen. ILLUSTRASJONSFOTO

KOMMENTAR: Satan. Fyttifaen i helvete. Beklager språkbruken min.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.12.2016 kl 21:09

Men. Altså. Nok en gang er jeg blitt skremt ut i grøften av en hund. Jeg hater hunder. Ja, ikke sånn generelt. Hunder er sikkert allright de. Men de er, altfor ofte, ikke særlige hyggelig å møte på når en er ute og løper.

Ok. Jeg er, sånn generelt, heller ikke særlig glad i hunder. De er greie nok. Hyggelig for ungene og for de som eier de. Av og til fine og se på. Det kan være gøy med hund. Ikke misforstå meg, selv om jeg ikke er så veldig begeistret for hunder, så er det ikke slik at jeg har så veldig mye i mot dem heller. Ja, bortsett fra dette med løpingen da.

LES OGSÅ: Løse hunder angrep den blinde katten som gikk i bånd

Jeg innrømmer det. Jeg er nok ikke den mest elegante løperen. Der jeg kommer gampene bortover turveien kan jeg kanskje virke skremmende for noen og enhver. Ja, kanskje særlig for hundene. Det kan i hvert fall virke som om jeg er skremmende.

Jeg løper helt vanlig da jeg ser hunden. Og eieren. De er godt bundet til hverandre. Jeg tenker at dette går fint. Legger meg ut til siden. Motsatt side av hunden. Selvsagt.

Prøver å ikke se på den i det jeg kommer nærmere og nærmere. I det jeg løper forbi hopper den etter meg. Kanskje er den sint og vil forsvare seg og eieren mot dette udyret som kommer løpende. Kanskje blir den skremt og redd. Kanskje vil den leke. Jeg bryr meg ikke.

LES OGSÅ: Marlii (3,5) er en hund etter farger

Der jeg har hoppet en meter ut i grøften. Skremt. Litt redd. Sint. Absolutt ikke leken. Jeg gir eieren det sinte blikket. Vifter med hendene oppgitt. Latterlig surpomp. Jeg altså. Og løper videre. Ikke har jeg tid til å høre eventuelle unnskyldninger eller forklaringer. Ikke hører jeg dem heller. Der jeg skrur musikken et par knepp høyere.

Kjenner på den lille strekken jeg fikk i ryggen av det uventede hoppet til siden. Faen heller…Sug deg. Hørte jeg virkelig rett? Sug deg. Det var det han sa. Det var mørkt og vått midt inne i skogen.

Nok en gang kom hunden mot meg. Nok en gang ble jeg usikker. Redd. Nok en gang slo jeg oppgitt ut med armene. Denne gangen lirte jeg av meg noen ord om at de godt kunne holde hunden i bånd. Grrmf. Jeg snudde. Hva var det du sa? Han snudde. Kom mot meg midt inne i skogen. Shit.

Nå var det ikke bare hunden som gjorde meg redd. Han gikk mot meg. Sa klart i fra om at det ikke var båndtvang og at jeg fikk finne meg et idrettsanlegg om jeg ikke likte hunder.

Vi løp hver vår vei. Begge sinte og irriterte. Duster. En times tid etterpå møttes vi igjen på stien. Begge smilte. Sa hei. Løp videre.

Vær så snill. Kan ikke dere hundeeiere holde hunden litt fastere, litt nærmere deg selv når jeg nærmer meg i skogen? Så skal jeg love å smile neste gang.

Altså. Jeg mener det. Jeg hater hunder. Når jeg løper.

Cato Brunvand Ellingsen
blogger og jogger

LES OGSÅ:

Meld deg på Nordre Aker Budstikkes nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Nøkkelord

Annonse
Annonse