Kommentar:

– Hvordan én lærer kan gjøre en forskjell

– Hvordan én lærer kan gjøre en forskjell

Komiker Shabana Rehman kommer til biblioteket i Nydalen torsdag 19.11. for å åpne bibliotekets nye foredragsserie, TorsdagsTALK. FOTO: PRIVAT

«I Toras klasserom var jeg like mye verd uansett om det sto mennesker rundt barnetoget og ropte æsj til pakistanske barn med norske flagg, eller det var pakistanske foreldre som nektet døtrene sine å delta i svømmeundervisningen og kulturelt isolerte dem.»

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.11.2015 kl 09:37

Torsdag 19.11. klokken 17.30 åpner komiker Shabana Rehman Nydalen Biblioteks nye foredragsserie: TorsdagsTALK i Nydalen. Et «vondt, varmt og humoristisk» foredrag i etterkant av kronikken hennes - Aldri mer fremmed - som først ble lagt ut på Rehmans egen blogg, også om Halvor Foslis bok om Groruddalen

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet.

Kulturelle kaospiloter etterlyses!

Dalen du skriver om kjære Halvor, Groruddalen, er vår alles barndomsdal, om vi forholder oss til minner og fortid. Fremmedgjøring er vondt. For oss alle. Også de som ikke skjønner at de ødelegger for seg selv og sine barn ved å ikke forsøke å forstå de kulturelle kodene, ikke sette seg inn i og involvere seg i det samfunnet de har flyttet til.

Det er også dette som informantene dine varsler om som en eneste stor bekymringsmelding. Men hvem skal lytte til dette? Vi må alle det, uansett hvilken politiske retning vi heller mot. Vi trenger kulturelle kaospiloter i dette landet som kan gå inn i slike konflikter som du tegner opp gjennom dine intervjuobjekter. Kaospiloter som med varme og troverdighet kan gå inn som Ghostbusters mot kjipe holdninger som ødelegger for alle.

Migrasjon; handler ikke bare om fysisk forflytning, men også om tankens frihet. Drømmen om et bedre liv. Boken “Fremmed i eget land” forteller mellom linjene også en historie om hva vi ikke må kaste vekk når vi reiser, uansett hvor lite bagasje vi har tillatelse til eller rekker å ta med når vi flykter eller flytter.

Uansett om vi flytter fra et land til et annet, eller fra en bydel til en annen, noen verdisaker er uerstattelige. Noen verdisaker kan ikke kjøpes for penger. Vi er alle prøvekaniner som borgere i en verden i bevegelse. Frihet, demokrati og felleskap er slike verdisaker. Men når har mennesket egentlig ikke vært prøvekaniner? Er ikke hele vår eksistens på denne planeten nettopp det? Vi er skaperens prøvekaniner:-) Det må vi alle leve med.

Boken henter frem i lyset de stemmer som er de som egentlig har stilnet i et Norge under raskt demografisk endring. Men det er ikke bare de norske stemmene dette handler om, denne boken handler jo om drømmene om frihet som innvandrerne også hadde da de kom hit, men som de har glemt for det var den gang da, og nå er alle blitt redde for “hva vil de andre si” ( les moralpolitiet)

Nabokranglernes hjemland

Nå må vi ikke underdrive at nordmenn er verst i klassen når det kommer til nabokrangler. Ingen krangler så smålig, infantilt og gjerrig som det nordmenn gjør med naboen. Dette er en del av den norske kulturen, og som kan skremme vettet av folk fra utlandet som er vant til god folkeskikk og hvor feil tonelag må unngås for enhver pris for å ikke sette igang hevnaksjoner som følger flere slektsledd.

Selv flyttet jeg gledelig fra et nabolag der nabokjerringa overhodet ikke taklet å ha utlendinger som naboer, det vil si i hennes øyne var jeg, en utlending. Det startet med at hun ringte på og lurte på om jeg kunne skaffe ordentlige gardiner fra IKEA, fordi de jeg hadde nå, fikk folk i nordstrandveien til å se ut som om vi var Lille-Tøyen. At denne naboens sønn viste seg å høre hjemme i det høyreekstreme miljøet, kom ikke som noen big surprise heller. Og fornærmelsene hennes fortsatte på en slik måte at hun var en case som jeg forundret så på hver gang hun ville vise meg “hvordan man gjorde ting i Norge”.

Enkelte nordmenns hverdagssarkasme som bare er rike og mette, eller systembortskjemte mennesker forunt, kan virke både kald og lite inviterende for mennesker som ikke er herifra. Da kan man ikke akkurat klage på at kontakt ikke oppnås. Noen ganger må kanskje også nordmenn ta innover seg at de kan være møkka kjedelige. Sorry. Bollywood dansende, storfamilier med fargerike fortellinger kan oppleve nordmenn som trauste og kjedelige, jeg mener hvor mange jævla kransekaker og kaffekopper skal man egentlig orke, når du aller mest i verden elsker en feit chailatte, og er vant til å spise fjorten forskjellige retter mens du ser såpeserier fra hjemlandet på storskjerm?

Langt morsommere er den folkelige varianten av nordmannen, dem er det faktisk mye mer energi rundt for å si det mildt, men dessverre så er de folkelige utgavene også de som ikke liker utlendinger i eget land. De synes til og med det er for mange utlendinger i utlandet!

En kulturbærer å savne

Norge HAR endret seg på vondt og på så mye godt. Og vi må alle kjempe for et samfunn som er voldsfritt og levelig for alle. Så hva er det å savne? Hvorfor kjente jeg også savn og sorg når jeg leste “Fremmed i eget land” ?

Nordstrand; småborgerlige, halvrasistiske Nordstrand. Men også den Nordstrand som ga meg mine første og beste venner fra Norge. Som barn tok jeg 79 bussen hver dag fra Holmlia Senter til Sæter-krysset og gikk ned nordstrandveien til den store rosa mursteinsbygningen. Nordstrand Barneskole. Fra jeg var syv til jeg var tolv år gammel var den rotnorske Tora Mæhle min klasseforstander og norsklærer.

Tora lærte meg det viktigste jeg kan i livet. I hennes klasserom var jeg like mye verd uansett om det sto mennesker rundt barnetoget og ropte æsj til pakistanske barn med norske flagg, eller det var pakistanske foreldre som nektet døtrene sine å delta i svømmeundervisningen og kulturelt isolerte dem. Tora snakket med alle voksne, og sørget for at jeg som barn deltok stolt og pyntet i 17 mai toget, syklet som en vind, og lærte meg å svømme med gutter og jenter og hoppe fra høyder jeg ikke turte å tenke på. Barnebursdag eller leirskole, Tora avtalte med foreldrene, hentet meg og sørget for at jeg deltok sosialt. Mine foreldre stolte på Tora.

Tora så barna. og hun var bevisst sin rolle som kulturbærer. Ingen skulle føle seg utenfor. Tora dømte aldri, selv om det var mange problemer og utfordringer med å være lærer for Oslos første flerkulturelle klasser. Tora stilte krav. Uten å dømme. Hun anerkjente at folk var annerledes. At det ikke er lett å komme til et nytt land. Men hun hadde overlevd krigen. Hun hadde oppdradd barn selv, og hun hadde tatt lærerskolen som voksen. Også hun var religiøs. Men ingenting hadde hindret henne i å klare seg selv, være likestilt og delta i samfunnet.

Den viktigste jobben i Norge: Lærer!

Tora lærte meg at jeg kan skrive ned mine tanker og det er mine definisjoner av hva som er meg som forteller verden hvem jeg er. Jeg er ok som jeg er. Jeg er ok som søkende. Jeg er ok som barn selv om jeg ser annerledes ut. Og alle de andre barna er også ok, selv om de ikke er som meg. Selv om jeg ikke er som dem. Vi hadde ikke fine store villaer, foreldre med biler, vi dro ikke på syden eller påskeferier. Men Tora sendte meg til Hudøy. Den beste sommerferien jeg hadde som barn. Hudøy. Sol, sommer, andre barn. Bading, grilling, og fotball. Og masse rampestreker selvfølgelig.

Tora ga meg nøkkelen til et rikt indre liv, og hun gjorde det slik at jeg aldri følte meg fremmed i et land mine foreldre ikke kom fra. Jeg var hjemme på grunn av Tora. Så viktig er en lærer. Det var ingen, absolutt ingen, som brukte hijab den gangen i Norge. Selv om den pakistanske innvandringen hadde begynt for fullt. Jeg vet ikke hva Tora hadde ment om det. Men jeg vet at Tora hadde sett barnet under hijaben, og latt henne kjenne på at uansett hvordan du er utenpå, din tanke er fri. Du må skrive din rolle selv. Det forteller ikke den religiøse pedagogikken. Den forteller at alt er ferdig skrevet. Du har en bestemt rolle. Som Gud har skrevet. Og Gud- setter man ikke spørsmålstegn ved.

Man trenger ikke å være innfødt norsk for å kjenne en sorg over at tidene endrer seg i Norge og savne det som var, sorg over at nye generasjoner blir fremmedgjort, over at lærere som kulturbærere slik Tora var, ikke er vanlig. Vi rakk ikke å fortelle om hvilken skatt slike lærere er , før samfunnet endret seg. Vi som nå er voksne. Jeg savner Tora utrolig mye. Men etter å ha lest “Fremmed i eget land”, har jeg bestemt meg for å reise rundt og fortelle om Tora. Fortelle alle lærere i Norge som vil høre, at i et pluralistisk Norge er det lærerne som skal bygge landet. Dere har den viktigste jobben!

Tora var modig. Hennes kristne tro og solidaritet skinte gjennom henne, hun respekterte alle, og hun satte tydelige grenser. Ingen religiøse eller kulturelle unnskyldninger skulle fremmedgjøre et barn som hørte hjemme i den norske klassen uansett hvor mor eller far kom fra. Hun snakket aldri om assimilering eller integrering. Heller ikke om segregering. Hun snakket om kultur. Om referanser. Om Astrid Lindgren. Om Fifi og Fofo. Hun snakket om solsikker,hun bygde skolehager, hun snakket om seksualundervisning, om menstruasjon, om det vi trengte å vite.

Hun spurte etter mor. Hun ringte mor. Hun spurte om mor skulle begynne på norsk kurs. Tora tok kontakt. I mange tilfeller og i møte med flere familier, skjønte gode Tora at ikke bare eleven, men hele familien trengte undervisning i kunsten å være norsk. Og gjennom det bli seg selv. Jeg vil alltid huske henne som et viktig bindeledd mellom nye rotløse og fremmede familier, ofte unge, og innfødte norske familier. Men mest av alt vil jeg huske henne som det snilleste mennesket jeg noensinne har kjent. Snill og streng.

Kulturarv, hva er nå det?

Hun viste meg og ga meg hovedrollen som Frøya da vi satte opp komedien Trymskvadet på scenen etter å ha lært om norrøn mytologi. En hovedrolle som en nordisk gudinne! En hovedrolle! Det er helt utenkelig at noen i norsk kulturliv vil gi meg, verken på tv, på komikerscenen, eller på norske teaterinstitusjoner. Men Tora Mæhle gjorde det allerede da jeg gikk på barneskolen, og ga meg fundamentet slik at jeg senere i livet visste at rollen for meg fantes, om jeg så skulle skrive den selv. Og det gjorde jeg. Jeg opptrådde. På norsk. Og ikke bare i Norge. I hele Norden, og etter hvert også internasjonalt på engelsk.

Mange mange år etter at jeg hadde spilt Frøya på Nordstrand barneskole, danset jeg som gudinnen Kali inspirert av hinduistisk mytologi på scenen. Som forteller, kunstner og humorist har jeg søkt i alle kulturer etter felles referanser, men det var på barneskolen jeg fikk forankringen i nordisk mytologi. Jeg hadde et utgangspunkt, historier fra den delen av verden jeg vokste opp. Norden. Det er her jeg bor. Det er Norden som er mitt utgangspunkt som kunster, som historieforteller. Som forfatter. Som leser.

Jeg glemmer aldri atmosfæren i Toras lærerhjem med bøker og lukten av norsk hjemmelaget mat. Et hjem jeg fikk overnatte i når volden ble for overveldende, og jeg trengte å søke ly. Et hjem som alltid har stått åpent for elever, uansett hva livet har hatt å tilby dem.

Disse kulturbærerne Halvor Fosli, må vi skrive mye mer om. Kanskje da, og bare da, kan vi håpe på en ny gullalder. Jeg har det håpet. Det er ikke med dystopi vi skal vise vei til våre unge, det er ved å fortelle dem hva de er og hva de kan bli.

Det er det kunst og kultur gir oss. Det er der drømmer skapes. Det er der felleskap bygges. En kulturbærer gir unge mennesker nøkler som kan åpne for et rikt indre liv, felles referanser, innsikt i kunsten å være menneske gjennom arven vi har fra våre lokale historiefortellere. Slik mennesker til alle tider har gjort.

Dette gir den nye generasjon den tilhørigheten de trenger for å fortelle sine historier, om sorg, om savn, om latter , om glede, om frihet, om samhold, om forakt, om avstand, om lengsel, om det å være menneske. Ikke om å være innfødt, utlending, muslim, eller kristen, men om å være menneske, et fritt individ i et fritt land.

Mest av alt ga “Fremmed i eget land” meg inspirasjon til å jobbe for å hindre fremmedgjøring. Jeg fikk nye krefter til å dele historien om Tora, noe jeg lover her og nå at jeg aldri kommer til å slutte å gjøre. Så inviter meg kjære lærere i dette langstrakte land, inviter meg og la meg fortelle historien om hvordan en yrkesgruppe kan bygge landet.

La meg få lov til å berette hvordan én lærer kan gjøre en forskjell. La oss snakke om hvordan nasjoner bygges og murer rives ned av historiefortellere som kjenner en tilhørighet, respekt og kjærlighet for det landet som har fostret dem. Bare slik kan vi ønske hverandre velkommen hjem. Uansett hvor man har hatt sin barndomsdal.

Shabana Rehman
Komiker

LES OGSÅ:

Nye Nordre Aker Budstikke

I 2015 er Nordre Aker Budstikke relansert som ny, ren nettavis på nab.no.

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt nye, gratis nyhetsbrev!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!