Kommentar:

Mitt første møte med et latinamerikansk presidentvalg

Mitt første møte med et latinamerikansk presidentvalg

Marit Moen Fjeld fra kejlsås, og studievenninnen, fulgte innspurten av den argentinske valgkampen på storskjerm på en kafé ved Andes. FOTO: PRIVAT

Å sitte ved Andes, se valgkampen og se vår kelners bekymrede blikk i det øyeblikket han innser at de kapitalistiske kreftene vinner i et land hvor peronistene har hatt makten i 70 år, var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme, skriver Marit Moen Fjeld (19), fra Kjelsås.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.12.2015 kl 19:36

Marit Moen Fjeld er fra Kjelsås, men studerer i Argentina.

Søndag 22. november gikk 32 millioner argentinere til stemmeurnene for å stemme på sin nye president. Dette var andre valgomgang – peronistkandidaten Daniel Scioli fikk ikke nok stemmer til å avgjøre valget i første omgang. På grunn av dette blir valget i 2015 regnet som historisk. For første gang på 70 år møter peronismen, en politisk ideologi som blir regnet som selve grunnlaget i argentinsk politikk, motstand fra den liberale kandidaten Mauricio Macri fra partiet Cambiemos, «La oss forandre.»

Se bildet større

Marit Moen Fjeld fra Kjelsås er 19 år og studerer i Argentina. FOTO: PRIVAT

Cristina Fernandez de Kirchner har vært Argentinas president siden 2007, etter at hun ble håndplukket som kandidat av sin ektemann, den daværende presidenten, Néstor Kirchner.

Både mann og kone har ført en venstreorientert politikk som av mange blir regnet som en kopi av politikken som opphavsmannen, Juan Domingo Perón førte. Perón blir husket som en sterk general og de fattiges forsvarer.

I tillegg til å ha vært populær blant de fattige, var han gift med Eva «Evita» Perón, en kvinne som til tross for sin tidlige død satte dype spor i både politikk og kultur. Evita var karismatisk, og i likhet med sin ektemann, godt likt av Argentinas arbeiderklasse. Juan og Evita står fortsatt fram som ikoner i Argentina, hvor deres navn fremdeles blir hyppig nevnt.

Juan og Evita står fortsatt fram som ikoner i Argentina

Peronisme er et finurlig begrep fordi det er vanskelig å plassere på en politisk skala, slik man gjerne er vant med å gjøre i Norge. For å forklare peronismen på en enkel måte, kan den beskrives som en venstredreid variant av fascismen. Som kamerat av både Franco og Mussoloni, er påstanden om fascistisk innflytelse i argentinsk politikk ikke til å benekte. Både herr og fru Kirchner har blitt beskyldt for å drive en politikk som ekskluderer urfolk nord i landet.

Når det gjelder peronismen, er det også viktig å nevne at det er en svært populistisk bevegelse. Den taler til massene, til den fattige arbeiderklassen. Peronismens ledere har klart oppgaven hvor de lover å yte nok til at de klarer å skaffe seg en solid fanskare hos arbeiderklassen ved neste valg. Dette har skapt en «oss-mot-dem»- mentalitet i Argentina, en tankegang som hevdes å ha blitt verre under «kirchnerismen.»

«Fedrelandet eller Macri» har vært vanlig å se på utallige vegger over hele landet de siste ukene. Det har også «Macri er arbeidsledighet.»

Argentinere stemmer selvfølgelig ut fra politiske meninger, men kanskje viktigere er at de stemmer også ut fra hvem de assosierer seg med i samfunnet. Hvem man stemmer på er ofte en mer eller mindre kollektiv avgjørelse, noe som kan sammenlignes med tilhørighet til et fotballag – politisk tilhørighet og identitet går hånd i hånd.

Hvem man stemmer på er ofte en mer eller mindre kollektiv avgjørelse

Argentinere er et lidenskapelig folk. Høylytte diskusjoner og dramatiske gestikuleringer gjenspeiles i folkets interesse for politikk. Det er alltid interessant å spørre dem hva de mener om valget og hvordan framtidsutsiktene ser ut.

I motsetning til folk fra land med et mer autoritært styresett, f. eks. Cuba, har ikke argentinere problemer med å uttrykke seg politisk ovenfor en uvitende nordmann som har forvillet seg til den andre siden av kloden. Det er lett å se engasjementet i form av politiske sammenkomster på fakultetene, dusinvis av stands og plakater og protestene som blir holdt støtt og stadig i travle gater.

Se bildet større

I Puente del Inca fant vi ly på en sliten, men sjarmerende restaurant. Vi ble møtt av en stor flatskjerm som viste valgkampen, skriver Marit Moen Fjeld. FOTO: PRIVAT

På valgdagen befant jeg meg i Parque Provincial Aconcagua, to timer utenfor Mendoza, hvor Macri fikk hele 57 prosent oppslutning. Etter en lang dag med trasking ved foten av Andesfjellene, fikk min venninne og jeg en uventet slutt på dagen. I Puente del Inca, som ligger en 40 minutters gåtur fra nasjonalparken, fant vi ly på en sliten, men sjarmerende restaurant. Vi ble møtt av en stor flatskjerm som viste valgkampen, noe som for meg kom som en positiv overraskelse.

I ly av snøstormen utenfor vinduet satt to østerrikere, to nordmenn og noen argentinere og fulgte med på nedtellingen fram mot klokka seks, da stemmeurnene stengte. Å sitte ved Andes, se valgkampen og se vår kelners bekymrede blikk i det øyeblikket han innser at de kapitalistiske kreftene vinner i et land hvor peronistene har hatt makten i 70 år, var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Argentinerne holder nå fast ved håpet om at Mauricio Macri faktisk representerer forandringen som han har lovet. Dessverre hersker det ingen tvil om at det vil ta lang tid før de fattige eventuelt vil se forbedringer – og det er mange.

Prosentandel argentinere som lever under fattigdomsgrensa hevdes å være over 20 prosent.

Tilhengere av Scioli frykter at Macri vil forverre deres situasjon. Som tilhenger av det frie marked og en svakere stat, vil ikke Macris førsteprioritering være å forbedre sosiale ordninger. Macri har derimot lovet en mer amerikanskvennlig politikk, hvor han i motsetning til sin forgjenger, vil forhandle med de såkalte gribbefondene i USA. Mange håper at en tilnærming til USA vil få fart på den stillestående økonomien i landet.

Macri har derimot lovet en mer amerikanskvennlig politikk

Macri har også uttalt at han vil få bukt med den skyhøye inflasjonen som gjør det ugunstig å spare penger i banken, i tillegg til at inflasjonen vanskeliggjør oppstart av bedrifter. I følge Buenos Aires Herald var inflasjonen i Argentina i 2014 så høy som 23,9%.

Hvor veien går videre nå, er det store spørsmålet i Argentina. Offentlige politiske debatter er sjeldne. Forrige gang en politisk debatt ble sendt på nasjonal TV, valgte Daniel Scioli å utebli. At dette er et dårlig varsel er åpenbart.

Partiprogrammer som bevisstgjør velgerne på hvilke tiltak og ideer de faktisk stemmer på, er en sjeldenhet her i landet. Dette gjør det svært vanskelig å spå framtiden til Argentina. Det som er sikkert, er at landet trenger en sterk leder som innser at det står dårlig til, og ikke forfalsker census, slik Fernandez de Kirchner og mange av hennes forgjengere har vært kjent for å gjøre.

10. desember skal titusener av argentinere samles i mange storbyer for å støtte den nye presidenten. Demokrati og håp om forandring skal feires. Om forandringen er noe å feire er fortsatt uvisst, og det er ingen tvil om at Macri går et vanskelig år i møte. Det er ingen tvil om at Argentina står ved et veiskille som kan resultere i både positive og negative forandringer.

Marit Moen Fjeld
Kjelsås,
Studerer spansk, og bedrifters samfunnsansvar, i Buenos Aires, Argentina

LES FLERE MENINGER I NORDRE AKER BUDSTIKKE:

Nye Nordre Aker Budstikke

I 2015 er Nordre Aker Budstikke relansert som ny, ren nettavis på nab.no.

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt nye, gratis nyhetsbrev!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!