Redaktør Tore Bollingmo:

- Svartmaling lønner seg ikke

- Svartmaling lønner seg ikke

Venstre-leder Lars Sponheim annonserte allerede rundt klokken halv elleve i går at han trekker seg. Foto: Andreas Lindbæk

Ansvarlig redaktør Tore Bollingmo kommenterer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.09.2009 kl 00:50

Forandring var det store mantraet da USA skulle velge ny president for mindre enn et år siden. Misfornøyde velgere som var bekymret over retningen og omdømmet til verdens ledestjerne sa klart fra. Finanskrise og omstridte militære operasjoner har slitt på tilliten. Velgerne ville ha «change» og barack Obama.

Her hjemme i Norge ser det ikke ut til at velgerne i samme grad har følt det samme behovet for endring. Tvertimot så kan det virke som om status quo er det begrepet som best beskriver norsk politikk for tiden. I regjeringskontorene har en flertallsregjering bestående av Ap, SV og Sp rådd grunnen i fire år. Det manglet ikke på dystre spådommer fra opposisjon, toneangivende krefter i næringslivet og toneangivende borgerlige kommentatorer. En finansminister fra SV skulle nærmest sende Norge ut i økonomisk kaos, og at stødige og solide Arbeiderpartiet også gjorde felles sak med den tidligere borgerlige sengekameraten Senterpartiet var heller ikke populært i alle kretser i landets dominerende parti helt siden krigen.

Men den maktarrogansen og totale avvisningen av andre partiet enn eget som preget Arbeiderpartiet i etterkrigsårene levde på lånt tid. Velgerne stemte ikke lengre av lojalitet og gamle vaner, og stigmatiseringen av «annerledestenkende» i eget og andres parti fungerte ikke like bra ettersom den kalde krigen slapp taket. Dette så arkitektene bak det rødgrønne alternativet, og samarbeidsmotstanderne i alle tre partier ble parkert på sidelinja. Museumsvokterne i SV og høyresiden i Ap og de gamle Bondevik-vennene i Sp lot samarbeid gå foran uenigheten. Det verdsatte velgerne, og for første gang på lenge fikk vi en flertallsregjering i Norge.

Under denne valgkampen er det særlig to partier på borgerlig side som har sagt klart fra at de ikke vil samarbeide med et annet borgerlig parti. Venstre og Kristelig Folkeparti har ikke hatt noe ønske om å regjere sammen med Fremskrittspartiet. Høyre og Frp har derimot vært åpne for et bredt samarbeid på borgerlig side. I skrivende stund ser det klareste ginalet ut til å være at velgerne snur ryggen til de som snur ryggen til andre partiet. Velgerne ser ut til å belønne samarbeid både på borgerlig og rødgrønn side.

Mens de rødgrønne befestet posisjonen sin på landsbasis, var situasjonen i Oslo interessant nok den at både Høyre og Fremskrittspartiet gikk fram. Og det i en by der nettopp disse partiene styrer byrådet og har den politiske kontrollen over landets hovedstad. På samme måte som skremselsbildet av SV blekner når realitetene skal vurderes på landsbasis, på samme måte er signalene fra Oslo-velgerne at Frp har tatt ansvar her, og det har ikke skremt noen. Tradisjonelt har det vært slik ved de fleste valgene gjennom 70, 80 og 90-tallet at det har vært slitasje på sittende regjeringer, og at denne utålmodigheten til slutt har blitt deres bane. Men det kan altså se ut som velgerne nå i større grad premierer stabilitet og samarbeid.

Det har selvsagt sammenheng med at de fleste nordmenn har det bra. Det er høy sysselsetting, finanskrisen har ikke rammet så hardt som pessimistene trodde og det er flere penger til offentlig sektor enn noen gang tidligere. Og selv om noen mener skattetrykket er for høyt, så har den stadige rentekuttene gjort at det er få av de som er i arbeid som har sett fanden på veggen hva egen økonomi angår.

Situasjonen i AS Norge er ikke så rosenrød som en kan få inntrykk av hvis en har fulgt denne valgkampen. For det kan virke som politikerne har lagt en demper på seg sekv når det gjelder å ta fram de virkelig vanskelige sakene.. Klimaendringene og de globale miljøproblemene er vel nøkternt sett en av vår tids største utfordringer. Sett i forhold til sakens betydning har miljøspørsmålet nærmest vært fraværende i denne valgkampen, og miljøpartiene SV og Venstre har ikke klart å gjøre vei i vellinga. Her har selvsagt mediene en stor del av ansvaret, men i et land der alt handler om lokaliseringsdebatter og fordeling av økonomiske midler mellom ulike grupper så drukner miljøproblemene bokstavelig talt.

Det er et stort ansvar for den gjenvalgte regjering å løfte denne type upopulære saker høyere opp på den politiske dagsorden. Men hele det politiske Norge, både på borgerlig og rødgrønn kant bør i hvert fall ha lært en lekse etter dette valget. Velgerne snur ryggen til de som svartmaler motstanderne mest, for de opplever at alle har noen saker de kan være enige i. Samarbeid lønner seg i Norge.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!