Kommentar:

Til min gamle far: Jeg er imponert!

Til min gamle far: Jeg er imponert!

På vei tilbake - ikke svett, men varm. FOTO: KRISTIN TUFTE HAGA

Aldri for sent for noe, hverken å grave frem de gamle skia, eller å debutere på Facebook.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.02.2016 kl 19:52

Gnistrende føre, knallvær, påsken kom i vinterferien. I vinterferien kom også alle facebookbildene av pene, spreke store og små. Ut på tur, helst i fjellheimen.

Jeg trodde du tulla. Da du sa; Tror faktisk jeg skal ta meg en skitur i morgen! Av frykt for å fornærme deg, sa jeg bare; Så fint. Hvor og når?

Barnebarna dine var mindre greie. Men de hørte du heldigvis ikke. Det var serr, seff, lol, wtf!! Moppa på langrenn? Nå!!??

Men de – barnabarna dine – har nok skjønt at du, som for dem bare er Moppa, en gang i tiden nærmest var villmarkens sønn. Der du som opprinnelig grefsengutt feide rundt i Nordmarka og Nittedal. Mil etter mil i løypene. Eller kanskje på rypejakt i Finnmark, hjortejakt på Hitra, eller laksefiske i Namsen.

Se bildet større

Thorbjørn Tufte - ut på ski, aldri for sent. FOTO: KRISTIN TUFTE HAGA

Men jeg må nok også innrømme at det var ganske slitsomt til tider, da du nok ønsket at barna dine også skulle være villmarkens små døtre og sønner. For eksempel da du kom med en liten bjelle inn på soverommene våre da vi var barn, særlig søndagene. Søndagene som var akkurat som nå, knallvær, gnistrende skiføre, marka venter. Opp å gå på ski: Kikut neste.

Men vi gikk, og gikk, og gikk. Tur-retur Kikut, Gørja, Holmtjern, Hakloa og gud vet hva alle disse stedene oppe i marka heter. Been there – done it!

Slitsomt å bli vekket klokken 10.00 for å gå på ski, når du er 16 år og kanskje bare ønsker å sove, sove, sove. Men etterpå, etter turen, etter alt det fine, slitsomme, matpakka og vørterølen. Ja da var det greit likevel. Greit å være 16 og ferdig med en lang skitur klokka ett på søndagen, timesvis før vennene jeg var sammen kvelden før, idet hele tatt hadde gløtta på det ene øyet.

Men altså, siste søndagen i februar 2016, så var det klart for tidenes comeback. Ihvertfall i vår familie.

Du er jo fortsatt ubehagelig tidlig oppe, også i helgene. Men jeg fikk ihvertfall drøyd oppmøte til nærmere 11.00. For jeg sa jeg ville bli med, både for å se og være tilstede ved behov. Ok greit, sa du, men jeg måtte ikke tro at du ikke kunne gå alene.

Som nevnt, knallvær og helt passe temperatur. Vi avtalte å møtes ved Maridalsvannet, der hadde du peilet deg ut den helt flate strekningen over det flotte drikkevannet til Oslo.

Der sto du da og venta. I helt herlig kontrast til alle fjesbokabildene av folk med fancy outfit, og med superdyre ski og staver.

I den gamle, grønne turjakka og buksa di. De blå gamle skiskoa som jeg husker du gikk tur med meg med også, da jeg var fjortis. Og selvfølgelig strikkelua på snei, over øra, ikke så den dekker øra. Akkurat som du brukte lua for førti år siden.

Skiene og stavene dine – aner egentlig ikke hvor gamle de må være? Det tror jeg faktisk ikke du husker selv heller.

Den gode følelsen av mestring. Den er ikke bare for de små barna. Men for oss alle – i alle aldre

Jeg tror nok du var litt spent?. Men jeg så du gledet deg også. Hvor mange år siden sist på skitur? Hvem husker det? Men det er ikke så viktig heller.

Skia hadde du smurt, det var ikke noe å lure på. Jeg har fortsatt masse klister igjen på vottene etter å ha hjulpet til med å bære de ned til vannet og løypa for deg.

For selvfølgelig har du ikke kastet noe av all skismøringen du har samlet opp gjennom et snart 85-år gammelt liv. Og det skal du ha – du var en en skikkelig god smørefreak i dine yngre dager. Da blått var blått, og ikke V-40 eller andre rare nye navn og tall på skismøring.

Vi tasset ned til vannet med ski og staver. Ja tasset, for det er glatt å gå i skisko. Selv om eldgamle skisko så ut til å matche glatt føre bedre enn de nyeste. Kanskje hang det igjen litt rusk under skoa fra kjellern og gamle dager.

Isen var nok tryggere enn jeg egentlig følte meg på dine vegne. Visst er du sprek til å være snart 85, og går mye på tur på beina. Men vi skriver jo om et aldri så lite eller stort comeback i skiløypa for en som snart er 85. Var dette trygt?

Men du fiksa alt sjøl. Spente på deg skia, og gled utover flotte Maridalsvannet. I veldig fint driv. Jeg så du kosa deg. Er vel litt som å sykle, det å gå på ski. Har du først lært det, så kan du det.

Og så handler det også om mestring. Den gode følelsen av mestring. Den er ikke bare for de små barna. Men for oss alle – i alle aldre. Vi vokser på det å mestre, uansett alder.

Jeg så det på deg, da du merka at du fortsatt kunne og klarte. Du så plutselig 10-15 år yngre ut. Du mestret, du glisa godt ut på vannet der, og var igjen villmarkens sønn. Bare i en litt stivere, eldre utgave, og som tok det litt roligere i løypa. Ellers var det meste som før, også den litt foroverlente overkroppen.

Jeg tok noen bilder. (Filmsnutt også - sjekk video vedlagt). Dette måtte foreviges. Og ikke minst skrytes av.

– Kanskje jeg skal legge det på facebook, du vet der folk legger ut bilder av alt mulig rart? Like godt å debutere der i dag også da?

– Jada, sleng det ut!

Sa du, som ellers nekter å ha noe med internet å gjøre. For som du selv sier: Hva skal jeg med internet - jeg som har tekst-TV!

Altså aldri for sent for noe som helst.

– Dette var bra, det føles fint. Nå er jeg midtveis på vannet, så nå snur jeg og går tilbake. Ikke noe vits i å overdrive kanskje, lenge siden sist vet du. Jeg er ikke svett, men jeg er varm da, ifølge den gamle mannen på ski.

– Men jeg tror dette blir den siste skituren min, sa du også, der du gled tilbake mot kjelsås og bredden.

Men det tror ikke jeg.

Følg Nordre Aker Budstikke på Facebook!

LES OGSÅ:

Nordre Aker Budstikke: Hold deg oppdatert med vårt nyhetsbrev!

Hold deg oppdatert ved å melde deg på vårt gratis nyhetsbrev som kommer rett i innboksen din hver torsdag!
Leser du på mobil? Meld deg på ved å sende e-post!

Nøkkelord

Annonse

Jeg er imponert!

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!