– Dere fylte loftet med liv, latter og kjærlighet

– Dere fylte loftet med liv, latter og kjærlighet

Fakkeltog mot nedleggelse - av og med de unge ved Abelloftet på John Colletts plass, i desember i fjor. FOTO: KRISTIN TUFTE HAGA

– Fortsett å satse friskt, stikk hodet frem, ta sjanser, gi alt. Fordi følelsen av å få til noe når man virkelig har stått på, er vel verdt slitet, nederlagene og skuffelsen man kan oppleve på veien.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.08.2017 kl 11:39

Magnus Ormåsen har i tre år vært en av lederne og drifter for fritidsklubben Abelloftet ved John Collets plass. Nå takker han for seg med denne hyllesten til de unge.

Det nærmer seg skolestart og i den anledning vil jeg benytte anledningen til å skrive noen linjer til ungdommene i bydelen vår. Det skrives mye om ungdomskultur i media og ganske mye av det er lite positivt. Da jeg selv skulle starte som ungdomsklubbleder var det altså med mer enn et snev av skepsis og en god dose bange anelser.

I tre år var jeg en av klubblederne på Abelloftet ungdomshus og fikk et relativt usminket og ærlig innblikk i livet til ungdommer i denne bydelen. I løpet av disse årene møtte jeg hundrevis av ungdommer, lagde talløse tacomiddager og tapte flere FIFA-kamper enn jeg orker telle.

Vi lo, gråt, sang, lekeslåss, diskuterte politikk, samfunn, religion og SKAM (beklager), så gode og dårlige filmer, pugget til tentamener, tok push-ups og snakket om trening og gains, vasket, ryddet og rotet det til igjen, shoppet på IKEA, shoppet på KIWI, rørte i grøtkjeler til underarmene sovnet, stekte vafler, spiste vafler,vasket vaffeljern (the horror), kjeftet (beklager igjen), kranglet og ble venner.

Tre år er ikke så lang tid i voksenmålestokk, men i ungdomsmålestokk er det vesentlig. Tre år er hele ungdomsskoletiden. En periode som byr på store utfordringer og erfaringer av både positiv og negativ art.

Det er lett for oss voksne å glemme nøyaktig hvor turbulent og voldsom denne perioden oppleves. Selv hadde jeg iallfall glemt det meste og læringskurven det første året var bratt som en vestlandsk fjellside.

Ikke misforstå. Dette er ikke en kritikk av dere unge. Tvert imot. Dere gjør mye rart, dumt og impulsivt, men der er det intet nytt under solen. Vi voksne har alle vært unge en gang og gjort nøyaktig like mye rart, dumt og impulsivt. Vi har bare valgt å glemme det, eller beint ut fortrengt det hele.

Vi røyka, drakk, ”hooka”, slåss og led oss gjennom kjærlighetslivets mange beinkroker og ballespark. Vi sov i timen, gråt på doen,skjelte ut mor, far og lærerne, stresset over skolearbeid, kjempet om en trygg plass i venneflokken, brakk armer og bein i forsøk på å imponere og overgå hverandre og var generelt til bry for omgivelsene, som uansett ikke skjønte hvordan vi hadde det.

Se bildet større

Magnus Ormåsen - leder ved Abelloftet - snakker fritidsklubbens sak foran politikerene i Bydel Nordre Aker. FOTO: KARL ANDREAS KJELSTRUP

Og én ting har dere helt rett i. Ingen av oss som er voksne i dag vet hvordan det er å være ung i dag. Vi kan sammenligne, slik jeg har gjort, men selv om noe er likt så er det langt mer som er umulig for oss å fatte. Rett og slett fordi vi ikke lever det hver dag og hvert sekund.

På det viset er dere oppdagelsesreisende i deres egne liv og i egen samtid. Vi voksne kan og bør veilede og bry oss, men dette er deres reise og dere må til syvende og sist ta selvstendige valg og lære av de samme.

Det er mye fokus på det negative i ungdomsmiljøene. Selv var jeg også mye bekymret i årene som klubbleder. Jeg så, hørte og opplevde mye som gjorde meg både bekymret, sint og redd på deres vegne. Og selv om det er mye i ungdomskulturen som bør tas tak i, så er vi voksne flinke til å krisemaksimere.

Vi ser noe vi ikke liker, maner frem de mest groteske skrekkscenarioer og glemmer alt annet. Hvis en ungdom røyker så er det bare et tidsspørsmål før han sitter under ei gangbro med en sprøyte i armen og får man ikke fem i alle fag er det naturlige neste steg arbeidsledighet og et liv på trygd. Dette er selvfølgelig en tanke overdrevet, men veien til fullblåst voksenhysteri er kort og brolagt med gode intensjoner.

Det vi ikke er like flinke til er å trekke frem det positive. Vi er ofte så fulle av bekymring og dystre fremtidsvisjoner at vi glemmer å få frem alt det dere gjør som er bra. Hvor lojale dere er mot venner, hvor lett dere tilgir og glemmer, hvor fulle av engasjement og livsglede dere er og ikke minst hvor engasjerte, kreative og dyktige dere er når dere gis anledning til å jobbe med noe dere brenner for.

Heldigvis går det da også sjelden så galt som vi voksne frykter. Som regel blir dere helt fine og trygge voksne med jobb, barn og rekkehusleilighet, kanskje villa. Det er normalt at ungdomstiden er en unntakstilstand preget av kaos og usikkerhet.

Og til syvende og sist er det dere som bestemmer hva dere tar med dere fra ungdomstiden og inn i voksenlivet. Det som er sikkert er at ingen kommer helskinnet gjennom ungdomstiden og mitt håp er at dere husker de fine stundene og lar det vonde ligge igjen på hukommelsens søppeldynge.

Vi har ikke så stor makt over hva som skjer med oss som vi skulle ønske, men det vi har er muligheten til å velge hva vi tar med oss videre i livet og hva vi velger å gjøre med de erfaringene vi har. Vi kan lære av feil, istedenfor å la dem tynge oss ned. Vi kan spre kjærlighet og vende hatet en kald skulder. Vi kan omfavne mangfold og motkjempe enfold. Og vi kan bruke energien vi har på å sette pris på det gode i mennesker og tilgi det vonde.

Alt det over er lettere sagt enn gjort og voksne har minst like mye å lære som dere. Den triste sannheten er at hvis vi sammenligner ungdommens råskap med voksnes råskap så er dere for engler å regne, alle som en.

Jeg tror akkurat det er en stor del av den triste sannheten bak de voksnes bekymring. Vi vet hvor mye ondt som skjer i våre rekker, så vi håper dere blir bedre. Desto viktigere er det at dere våger å ta deres egne valg, istedenfor å stole blindt på en voksengenerasjon som fremdeles gjør de samme feilene, bare i større målestokk og med mer alvorlige konsekvenser.

Dette er ikke å si at det ikke finnes mange gode, hardtarbeidende og ærlige voksne som det er vel verdt å lytte til, men at dere selv må bestemme og identifisere hvem disse er.

I årene på Abelloftet håpet vi å lære bort noe til dere. Nøyaktig hva var uklart, men gjerne noe viktig, sterkt og inspirerende. Noe dere kunne ta med dere videre i livet.

Isteden var det dere som utdannet og inspirerte oss. Dere stilte opp for Abelloftet i tykt og tynt, planla hvordan tilbudet skulle bli, kjøpte inn utstyr, pusset opp lokalene, stilte opp på talløse dugnader, satt i styrer og verv, sendte inn søknader om pengestøtte til mat og utstyr, markedsførte tilbudet i skoleklasser og på foreldremøter.

Og da vi ble truet med nedleggelse gikk dere jaggu meg i fakkeltog og tok politikere og bydelsadministrasjonen i skole.

Og viktigst av alt, dere fylte loftet med liv, latter og kjærlighet fra første til siste dag, og skapte et enestående ungdomstilbud.

Hvis historien om Abelloftet var fiksjon ville fornuften seiret til sist. Dramaturgien var da også som hentet ut av en hollywood-film. Alt gikk bra i lang tid, så dukket trusselen om nedleggelse opp, og håpløshet og mismot spredde seg, før dere selv tok affære.

Dere organiserte dere og inspirerte oss voksne til dyst i samme slengen, samlet venner og kjente, gikk i fakkeltog, holdt appell foran politikere og bydelsadministrasjon og sørget for nesten en halv million kroner omdisponert i budsjettet til forebyggende arbeid for barn og ungdom i bydelen vår.

Det hele var et skoleeksempel på hva ungdom kan utrette gitt muligheten til å bidra. Og hvis verden alltid var rettferdig så ville historien endt der med high-fives, varme klemmer, stolte smil og forsikringer fra beslutningstakere om fortsatt liv for Abelloftet. Isteden endte det med nedleggelse og tap av et viktig og populært ungdomstilbud.

Ikke alle erfaringer er gode erfaringer og ikke all innsats får sin rettmessige belønning. Det høres så opplagt ut, men å oppleve det i praksis og særlig for første gang, kan være en bitter pille å svelge.

I dette tilfellet var det snakk om et ungdomstilbud, men det kunne like gjerne vært snakk om første kjærlighetssorg, en eksamen som går ad undas, eller et vennskap som ryker. Når man satser alt og taper likevel.

I slike stunder er det lett å tenke at man skal vokte seg godt i fremtiden. Ikke satse like hardt, så man aldri igjen må oppleve den samme sviende følelsen av nederlag og skuffelse. Det er en forståelig reaksjon, men hvis jeg kan gi dere et råd på veien så er det dette: Fortsett å satse friskt, stikk hodet frem, ta sjanser, gi alt.

Ikke fordi dere ikke kommer til å oppleve nederlag, men fordi det av og til funker. Og følelsen av å få til noe når man virkelig har stått på er vel verdt slitet og nederlagene og skuffelsen man kan oppleve på veien. Og av og til, selv om sluttresultatet er trist, sitter man igjen med så mange gode erfaringer og minner at det endelige nederlaget blekner i sammenligning.

Slik jeg alltid kommer til å minnes Abelloftet og stundene sammen med dere med stolthet, takknemlighet og glede.

Takk for alt dere lærte oss og lykke til videre!

Magnus Ormåsen
Abelloftet

LES OGSÅ:

Magnus planlegger fullverdig kulturhus på John Colletts plass

Risikerer å måtte flytte ungdomsklubben.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse