Bli med til det rolige Thailand

Bli med til det rolige Thailand

SAKTE. Elefantene har fortsatt førsteretten til veiene på Ko Lanta.

Ko Lanta er fortsatt langt fra å bli det neste Phuket. Og godt er det.

Tekst:

Publisert:

Veien er så smal at et lite kast med snabelen er alt som skal til for at elefanten i veikanten skal bli en diger trafikkfare. På Ko Lanta er mopeden fortsatt det viktigste fremkomstmiddelet. Men ingen mopedister har lyst til å kjøre rett inn i en elefantsnabel. Derfor kjører de forbi så langt ut i veikanten de klarer. Og elefanten trasker langsomt videre sammen med eieren sin, begge tilsynelatende uberørt av tohjulingene. Det er klart det finnes elefanter på andre thailandske øyer. Mopeder også. Men på Ko Lanta, en liten øy på Thailands sørøstlige solkyst, passer liksom elefanten fortsatt inn i omgivelsene.

– Tiden går litt saktere her enn mange andre steder, sier norske Junie Kovacs, som bor på øya store deler av året.

Selvstyrt

Ko Lanta er nemlig ikke blitt det nye Phi-Phi, Phuket eller Samui, slik mange fryktet da backpackerhemmeligheten for et tiår siden ble allemannseie. De lange, hvite strendene langs vestkysten er så postkortvakre, spesielt når solen plopper ned i havet, at det kan ta pusten fra selv den mest garvede tropeturist. Men som turistmål er Lanta langt fra så utviklet som det kunne ha vært. De store resortene er fortsatt i mindretall. Lanta drives i stor grad fortsatt av Lantas innbyggerne, og ikke av rike hotellkjedemoguler.

– Våre politiske ledere har vært veldig opptatt av å bevare Lanta-kulturen, sier Nopawan Jotipan, som eier hotellet Narima sammen med mannen Yodchai. For fem år siden åpnet det pensjonerte ekteparet det vesle hotellet, som ligger i sin egne lille bukt et stykke sør på vestkysten av øya.

– Selv har vi vært veldig opptatte av å ta vare på så mye av naturen som mulig her på hotellet. Alle bungalowene er bygget av lokale, naturlige råvarer, og vannet vi bruker kommer fra vårt eget reservat borti her, sier Jotipan med en stolt mine.

Etter tsunamien

Turismen på Narima, i likhet med de fleste andre stedene på øya, har tatt seg opp veldig det siste året. Det tok lang tid etter at tsunamien rammet 2. juledag 2004 før folk våget seg tilbake til denne delen av Thailand.

På tross av at Lanta var blant de stedene som slapp unna flodbølgen med relativt få skrammer. Det gikk langt verre med naboøya Phi Phi, der nærmest hele turistsenteret ble revet vekk av dødsbølgen. På Ko Lanta, i likhet med resten av Thailands østkyst, er det nå satt opp skilter langs veien som indikerer fluktruter dersom nye bølger skulle komme. Pilene peker opp, opp i høyden. Også på østkysten av Lanta, mellom de 100 år gamle fiskerhyttene i Old Town, minner de blå skiltene om katastrofen som slo ned i området den desemberdagen for tre år siden. Men Old Town ble ikke rammet den gang.

– Jeg holdt på med noe arbeid i landsbyen, og fikk ikke med meg hva som hadde skjedd før det hadde gått minst en time, sier Dinh, en ekte lantaværing som nå jobber som guide. Han er glad for at turismen har tatt seg opp igjen, men håper at politikerne klarer å holde tunga rett i munnen – og dollartegnene vekk fra øynene – når de skal dele ut hotelløyver i årene fremover.

– Vi har fortsatt muligheten til å bevare Lanta. Ikke bare Old Town, som er beskyttet allerede, men hele øya, sier Dinh. Narima-eier Jotiban er enig:

– Vi vil ikke at dette skal bli et nytt Phuket.

Blågult

Foreløpig er utviklingen, som Gullhår ville sagt, akkurat passe. Man må fortsatt ta to bilferger for å komme seg dit, og den muslimske lokalbefolkningen gjør at alkoholtilgangen er mindre enn andre steder i Thailand. Samtidig har øya alt man måtte trenge av hoteller, restauranter og småbutikker – uten å være noe A-valg for de store turisthordene. Bortsett fra svenskene, virker det som. Noe av det første som møter deg som Lanta-turist er et stort skilt som roper "plugga här!". Svenske flagg, svenske aviser, svenske restaurantnavn. Det er vanskelig å gå noen steder på øya uten å støte på noe blågult.

– Det har stått mye om Lanta i svenske medier, og så er det mange som blir fristet til å bo her på grunn av skolen, sier Junie Kovacs. For seks år siden bestemte den norske designeren seg for å følge en vill drøm, og etablerte en thailandsk kokkeskole på Ko Lanta. I løpet av den tiden har Time for Lime, som skolen heter, fått ry på seg for å være både den beste, og ikke minst den stiligste, kokkeskolen på øya.

– Folk kommer fra alle mulige nasjoner. I forrige uke hadde jeg mennesker fra ti land rundt bordet, sier hun.

Hun valgte Lanta fordi det var så avslappet og laidback, noe hun mener fortsatt kjennetegner øya.

– Backpackerne blir nok skviset ut etter hvert, men det går veldig sakte, sier hun.

Inntil videre klarer Ko Lanta å bevare balansen mellom tradisjon, utvikling, turisme og natur. Og på den smale hovedveien er det fortsatt elefantene som har forkjørsretten.

Annonse
Se bildet større

LUKSUSHOTELL. Pimalai Resort er blant de dyreste og flotteste stedene å bo på Ko Lanta.

Se bildet større

KULTURFESTIVAL. Den gamle fiskerlandsbyen på østsiden av Ko Lanta forvandles til et gigantisk festlokale med masse mat, musikk, dans og hygge, hver eneste vår.

Se bildet større

BENSINSTASJON. Den beste måten å komme seg rundt Lanta på er med motorsykkel. Provisoriske bensinstasjoner som denne er et vanlig – og uforglemmelig – syn.

Se bildet større

FERGELEIE. Landsbyen Ban Sala Dan er førsteinntrykket for de fleste som reiser til Ko Lanta. Men selv dette relativt travle fergeleiet er relativt idyllisk.

Se bildet større

ENDA ROLIGERE. Eremittkrepsene løper fram og tilbake langs sanden på Ko Rok, en kort båttur fra Ko Lanta. Øya mottar kun et fåtall turister.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!