– Differensiering er viktig

– Differensiering er viktig

Datter Marianne Butenschøn forteller en solskinnshistorie om morens opphold på sykehjem de siste leveårene. Foto: Kristin Tufte Haga

Marianne Butenschøns mor stortrivdes på Grefsenhjemmet de siste årene av sitt liv. – De små, bevisst sammensatte beboergruppene gir god kvalitet, mener datteren.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.03.2008 kl 14:40

GREFSEN: Marianne Butenschøn leste intervjuet med lege og styreleder ved Grefsenhjemmet, Magne Roland, i Nordre Aker Budstikke (NAB). Han mener sykehjemmene generelt bør spesialiseres mer, for å få til et tilfredsstillende tilbud til alle de forskjellige beboergruppene.

– De somatiske (fysiske lidelser, journ.anm.) sykehjemmene blir oppbevaringsplasser for blant annet eldre, pleietrengende psykiatripasienter, i mangel på tilrettelagte tilbud, uttalte Roland til NAB for et par uker siden.

Bevisst sammensetning

– Nå var kanskje ikke min mor den vanskeligste personen å gi et godt og tilpasset institusjonstilbud. Hun trengte omfattende hjelp og pleie, men var en positiv og tilpasningsdyktig person , som sjelden fant noe å klage over. Hun delte stue og matbord med de seks - syv andre beboerne i gruppen, og de fungerte omtrent på samme nivå, sier Marianne.

– Med slike små enheter reduseres institusjonspreget betraktelig. Det blir trygt og oversiktlig med et relativt lite antall personale å forholde seg til. Det er godt også å vite for de pårørende! Der var ingen lange, fremmedgjørende korridorer, men likevel «møtepunkter» hvor man også kan sitte og dermed delta hvor det er litt «liv og røre».

– Men med det store presset på hver ledige plass er det ikke alltid mulig å få til noe som er optimalt eller godt nok. Derfor er Magne Rolands utspill om behov for spesialisering viktig. I det ligger jo også en differensiering av institusjonstilbudet, og en bevisst omtanke i sammensetningen av beboergruppene. Mors opphold på sykehjem kunne lett ha fått en redusert kvalitet uten denne omtanken, mener datteren.

En «solskinnshistorie»

Etter eget ønske fikk Mariannes mor plass på Grefsenhjemmet, hvor hun bodde siste del av livet. Moren døde i fjor høst.

– Hun døde fredelig og rolig, 94 år gammel og mett av dage, etter å ha tilbrakt de siste tre årene av sitt liv på Grefsenhjemmet. Der falt hun til ro og koste seg fra første stund, sier Marianne, som vil fortelle historien om morens opphold på sykehjemmet.

– Det er ikke ofte man hører slike «solskinnshistorier», men de hører også med til helhetsbildet av eldreomsorgen i Oslo, sier datteren, som i 2005 også ble valgt til å være talerør for pårørendes interesser i sykehjemmets styre.

«Mirakelet»

Før Mariannes mor fikk plass på Grefsenhjemmet, bodde moren i egen trygdeleilighet.

– Som så mange andre erfarte vi det siste halvåret at bydelens hjelpetjeneste kom til kort i forhold til mors hjelpebehov i trygdeleiligheten. Men det er klart, bydelen må prøve alt før institusjonsplass tilbys.

Marianne bor selv rett ved Grefsenhjemmet.

– Derfor var det naturlig for oss å søke plass for henne der, selv om hun bodde i Ullern bydel. Jeg fikk vite i Oslos sentraladministrasjon (før sykehjemsetaten) at «fritt sykehjemsvalg» bare eksisterte i teorien. Men «mirakelet» skjedde, det frie sykehjemsvalget materialiserte seg, forteller Marianne.

Tatt godt i mot

– Og Ullern bydel var real nok til å ville betale for en plass utenfor egne grenser, og dengangen bydel Grefsen-Kjelsås kunne etter hvert tilby en plass for mor på Grefsenhjemmet. Lykkelige ble vi da, og lykkelige var vi til siste dag, sier datteren, og legger til at både mor og nærmeste pårørende ble svært godt tatt i mot på sykehjemmet.

– Blant annet fikk mor et eget deilig værelse med byens flotteste utsikt. Bra og variert mat var det, i tillegg til godt stell og mange aktiviteter hun gjerne takket ja til å delta på.

Grunnleggende respekt

Marianne er takknemlig for den flotte omsorgen de ansatte viste overfor moren.

– De ansatte utøvet omsorg basert på en grunnleggende respekt og det å se individet bak hjelpeløsheten, kombinert med et uoppslitelig og smittende godt humør!

Familien synes det er godt å tenke på at moren hadde det bare godt de siste årene av sitt liv.

– Da livet nærmet seg slutten opplevde mor og vi som var nær henne en varm og ivaretagende omsorg og omtanke, som aldri var kunstig eller påtrengende, avslutter Marianne.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!