En flis i regninga

En flis i regninga

 

«Au» var den første tanken som suste gjennom hodet mitt i det jeg kjørte en del av terrassegulvet inn mellom huden og langefingerneglen med full kraft...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.08.2008 kl 10:21

«Au» var den første tanken som suste gjennom hodet mitt i det jeg kjørte en del av terrassegulvet inn mellom huden og langefingerneglen med full kraft. Bulldoggen Marve så dumt på meg med tunga ut av det enorme underbittet sitt. Han hadde uansett ikke tenkt å løpe etter konglen jeg så frimodig hadde sent langsetter terrasseplankene. Med det som så ut som et lite bol av fliser i den blodige fingeren måtte jeg innrømme at det neppe hadde vært noen videre god idé.

Ett døgn, og en lang biltur ned gjennom Gudbrandsdalen senere, satt jeg mellom forstuede ankler, brukne ben, blodige neser og oppskrapte håndledd på venteværelset til legevaktas skadeavdeling – med en flis i fingeren. Riktignok var den sabla vond, men mens jeg satt der var det en annen irritasjon som overdøvet smerten. – Følelsen av å ha blitt svindlet!

Midt i Norway Cup-uka hadde jeg nemlig vært lur nok til å unngå uendelig lange køer på Oslo legevakt, ved å bestille time på et av byens private legesentre, som kunne love meg time umiddelbart. Trodde jeg.

Men jeg begynte å ane ugler i mosen da jeg satt på legekontoret og fortalte den unge legen at jeg hadde en flis i fingeren, som jeg ikke fikk ut. Dessuten begynte jeg å bli alvorlig bekymret for blodforgiftning og infeksjoner. Hvem vet hva slags ulumskheter oljedekkbeis inneholder nå om dagen.

«Er du helt sikker på at det er en flis da?» spurte legen mens mistroen lyste av henne.

«Det er klart jeg er sikker,» svarte jeg og hyttet med den brune og blodige langefingerneglen mot henne.

«Først må vi avklare om det er en flis, og deretter må vi vurdere faren for infeksjon,» sa legen uanfektet, men dessuten var det ikke noe hun kunne gjøre for meg, for hun hadde ikke redskap til det her.

«Men du kan jo gå ned på legevakta og stille deg i kø i såravdelingen, hvis du tror du klarer det?»

Flis i fingeren, ikke tåa. Og jo, jeg klarte utmerket godt å dra meg bortover Storgata og til legevakten. På vei ut hever resepsjonisten hodet, og lirer av seg, at «du må nok betale».

Legers tid er kostbar, det vet jeg jo, og hadde nok regnet med å måtte gi noen kroner for det glimrende rådet om å stille meg i kø på legevakten. Men i det jeg dro kortet lyste et beløp på nesten 600 koner mot meg! 600 kroner for fem minutter i besøksstolen! Halvt i sjokk tastet jeg koden mens resepsjonisten tittet på fingeren min og sa: «oi, det der så skikkelig vondt ut».

Først nærmere midnatt var jeg hjemme igjen, med en flisløs, men følelsesløs, bedøvet finger, og en stivkrampedose i armen. Til tross for at jeg måtte vente i fire timer i det grå bygget ved Nybrua, var behandlingen der upåklagelig. «Det ble visst litt lenge å vente for deg, men her har vi hatt strømstans og katastrofealarm i dag, så det er litt kaotisk» beklaget sykepleieren som tok meg inn på sykestua på legevakta, men med et så stort smil at lang ventetid og høye regninger ikke betydde så mye lenger.

«Men neste gang du har en akutt sår- eller bruddskade er det bare å komme hit med en gang. Dessuten er vi rågode på å legge gips!».

Karl Andreas

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!