Svarthyllbær:

Febermedisin fra hagen

Febermedisin fra hagen

HAGEBUSK: Svarthyllbusken (bakerst midt i bildet) er en fin bakgrunnsplante i litt romslige hager. (Foto: Hele Camille Hennie Tallaksen)

Svarthyllbær har eldgamle tradisjoner som medisinplante – så hvorfor ikke plukke noen never, og lage saft mot høstens forkjølelser?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.09.2009 kl 12:50

— Svarthyllsaften virker. Her hjemme bruker vi den både forebyggende og mot forkjølelser. Man erfarer fort at saften er både svettedrivende og febernedsettende, sier biolog og kokebokforfatter Kirsten Winge.

Sammen med Ove Bergersen er hun aktuell med boka "Norske bær fra natur og hage" (Tun Forlag).

Svarthyllbær

— eller hyllebær som de også kalles

— er ett av de 23 norske bærene som har fått sitt eget kapittel i boka.

Og i disse dager modnes bærene på den myteomspunne svarthyllbusken. Den finnes både forvillet og som hageplante, fra sør i landet og til Nordland.

Ikke innlandsklima

Innlandsklima liker den imidlertid ikke, avhengig som den er av lang modningstid og relativt høy temperatur.

— Bærene er fine å plukke og lage saft av selv. Men hvis du ikke har anledning til det, selges det svarthyllsaft både på apotek og helsekostforretninger, tipser Winge.

Frøyas busk

Svarthyllen har en mytisk fortid, og skal være den bærsorten som ble dyrket aller først her til lands.

— Den ble tatt med til Norge i vikingtiden eller tidlig middelalder, og har senere spredd seg naturlig. Det er fuglene som har gjort spredningsjobben, spesielt trosten elsker bærene, forteller Winge.

I førkristen tid oppfattet man Frøya

— fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen

— som svarthyllens vokter.

Også det kvinnelige vesenet Hyllemor har blitt forbundet med busken.

Et eventyr

I et eventyr av H.C Andersen er Hyllemor beskrevet slik: "Midt i treet satt en gammel, vennlig kone med en underlig kjole på, den var ganske grønn liksom hylletreets blader, og besatt med store, hvite hylleblomster."

Svarthyllen har tydeligvis hatt rom for mange, for også gode vetter skal ha bodd i den sterkt forgreinede, opptil sju meter høye busken. Vettene kaltes hyllefolk, og holdt til nede ved rota.

— Det var vanlig å plante svarthyll for å verne hjemmet mot troll, hekser og sykdom. Var det hyll rundt husene, ble det fred på plassen, forteller Kirsten Winge.

Unngå rå bær

Svarthyllen er en mangesidig plante: En flott vekst på romslige naturtomter og hager, romantisk når den blomstrer kremhvitt i juni, og like vakker om høsten når den står full av tunge, svarte, blanke bærklaser.

Både blomstene og bærene er fine til saft og annen matlaging. Rå hyllebær er derimot ingen fornøyelse for mennesker.

— De smaker ikke så godt, og dessuten inneholder kjernen noen svake, avførende giftstoffer som først blir borte ved koking, sier Kirsten Winge, som også må medgi at selve safteprosessen kan dufte litt mindre himmelsk enn for eksempel blåbærsafting.

— Det avgis en noe spesiell, emmen lukt. Men det skal man ikke bry seg om. Lukten forsvinner ved avkjøling. Og med et lager av svarthyllsaft og svarthyllsirup er man godt rustet mot sår hals og hoste.

Bruker man sitron ved tilberedningen, og noen appelsinskiver i glasset ved servering, blir det riktig friskt og godt også, sier Kirsten, som ofte koser seg med varm hyllebærtoddy.

Skal du ut på svarthyllbærsanking, er trosten din naturlige fiende

— som raskt kan ribbe hele busker idet bærene er modne.

Så det er lurt å kjenne sin besøkelsestid dersom man vil sikre seg noen klaser med svarte helsebomber.

Annonse
Se bildet større

ANTIOKSIDANTER: Ny forskning viser at svarthyllbærene inneholder rikelig med antioksidanter. (Foto: Ove Bergesen)

Se bildet større

MODNER NÅ: Svarthyllbærene, som finnes i mange hager, blir modne i disse dager. Da gjelder det å være der før trosten. (Foto: Ove Bergersen, fra boka "Norske bær fra natur og hage")

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!