Fikk egen adresse etter mer enn 250 år

«Ingen skubbet seg på Olaf Lørenskogen».

Fikk egen adresse etter mer enn 250 år

 

- Det betyr veldig mye for familien at far og bestefar nå har fått veien opp til gården i sitt navn, sier datter Inger-Lise og dattersønn Trond Lørenskogen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
27.01.2014 kl 07:43

MARIDALEN: Det er alltid hyggelig å komme til Lørenskogen gård. Der de rødmalte husene ligger idyllisk til. Innerst i Maridalen, og rett ved grensen til Nittedal. «Løren Sæter Plads», senere Lørenskogen gård, har vært helt siden 1760, da den ble inntegnet på kart med tre hus.

Nærheten til Greveveien gjorde at Lørenskogen gård var en av de første Nordmarksplassene som fikk egen kjerrevei, og senere bilvei. Men i mer enn 250 år har gården hatt samme adresse, Hakadalsveien 812, som en rødmalt Løvenskiold-stue, men som ligger en og en halv kilometer unna.  

- Det har jo vært slik i mange, mange år, men vi har hele tiden tenkt  at adressen ikke kunne være riktig. To eiendommer med forskjellig gårds- og bruksnummer, men samme veiadresse? I tillegg ligger Lørenskogen gård heller ikke langs Hakadalsveien - den veien går ut fra Greveveien lenger nord, forteller Trond Lørenskogen.

For å komme til Lørenskogen gård, må man ta grusveien opp til venstre fra Movatn togstasjon, rundt én kilometer.

Men å få ny veiadresse, det er ikke gjort i en telefonsamtale. I 2009, sendte Trond en forespørsel til bydelsadministrasjonen.

«Gjeveste karen ...»

- Vi informerte om situasjonen. Samtidig foreslo vi nytt veinavn fra Movatn og opp til gården, etter bestefar og far Olaf Lørenskogen. En veldig fin mann, og som betød mye for området her, forteller barnebarnet Trond (44) og datter Inger-Lise (69).

«Gjeveste karen ... Olaf Lørenskogen (1912 - 1993) overtok plassen etter faren i 1942. I skogen begynte han som 14 åring sammen med faren og de brukte tre - fire hester. Etter hvert utviklet han seg til å bli en av de største kraftkarene marka har fostret, sterk som en bjørn ... Ingen skubbet seg på Olaf Lørenskogen ... det går fortsatt frasagn om tømmerdriftene hans ...»

«... førstemann til å prøve nye redskaper da den tekniske revolusjonen kom i tømmerskogen i 1950 årene ... I 1953 skaffet Olaf seg en David Brown, den første traktor i Nordmarka ... Ved siden av Arvid Jensen fra Fyllingen har Løvenskiold aldri hatt en mer effektiv skogsarbeider ...» står det blant annet i Sverre Grimstad «Nordmarka og Maridalen».

Etter at bydelen selv hadde behandlet veiforespørselen fra familien Lørenskogen, ble saken sendt til Rådhuset for videre behandling der.

Ble stille

- Så ble det stille lenge. Jeg purret flere ganger, men det skjedde lite. Men så i 2012 var jeg i kontakt med Plan- og bygningsetaten, og der var det en saksbehandler som tok tak i saken. I november i fjor kom brevet som bekreftet at veien nå skal hete Olaf Lørenskogens vei, og like etterpå kom veiskiltet opp, forteller Trond, og legger til at formelt sett gjenstår at bygningsetaten «tildeler» gården rett adresse.

- En flott måte å hedre bestefar og far på. Det betyr veldig mye for familien at Olaf nå har fått veien opp til gården i sitt navn. I tillegg, med tanke på en eventuell utrykning fra nødetatene, er det jo veldig viktig med en riktig adresse, sier Trond og Inger-Lise, fjerde og femte generasjon Lørenskogen.

Inger-Lises andre sønn, Atle, bor på Grefsen med sin familie.

Sjette generasjon Lørenskogen, datteren til Trond, Lise-Marie (16) ,bor også på gården, og moren og kone Hege.

I 1983 fikk familien kjøpt gården fra Løvenskiold.

- Til vi blir båret ut

- Her er det fantastisk å bo, naturen, stillheten og freden. Vi blir vi nok også boende her til vi blir båret ut, humrer mor og sønn.

Fortsatt er det dyr på gården, flere hester, og ikke minst hunder. Også eldstemann, Inger-Lise på snart 70, feier fremdeles innover i nordmarka i full galopp. Hun har tidligere drevet rideskole på gården. Og i likhet med de andre som bor på gården, med full jobb i byen.

- Jeg tenkte at når jeg blir pensjonist, så skal jeg dra mye på kafé og sånn, i byen. Men det er her det er aller best å være, smiler Inger-Lise.

Men noe sofaliv - det er det ikke å bo på gård.

- Alltid noe å gjøre her! Men det er jo en del av livsstilen med å bo på landet, og det liker vi godt!

Men å bo på gård som nærmeste nabo til turveiene i Nordmarka, kan også by på andre utfordringer.

«Røde Kors-hytta»

- He he, ja noen ganger føler vi oss vel litt som «Røde Kors-hytta». Jeg har gått ut av tellinga på alle bilene vi har måttet trekke opp av grøfta! I tillegg til skadede syklister og andre turgåere som trenger hjelp til stort og smått.

- Og ikke for å glemme «turistene» som faktisk klarer å gå seg vill, fra togstasjonen og opp hit, ler mor og sønn godt.

Men nå har «turistene» i hvert fall fått et veinavn å forholde seg til.

 

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!