Førstereis med Loppa

Førstereis med Loppa

 

– Er dette trygt? spør jeg litt nølende. Motoren putrer og går. Jeg vrir på speilet og kikker litt nervøst ut av det oppfoldede sidevinduet. Lodotten ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.09.2008 kl 12:27

– Er dette trygt? spør jeg litt nølende. Motoren putrer og går. Jeg vrir på speilet og kikker litt nervøst ut av det oppfoldede sidevinduet. Lodotten av en tåkesky som har ligget over Grefsen siden jeg sto opp, begynner så vidt å slippe taket.

Klokka er halv ni lørdag morgen, og jeg sitter foran rattet på en 2CV Dolly for aller første gang.

– Du kan jo kjøre bil! svarer bileier og «kjørelærer» for anledningen, Roar Tryggan, i setet ved siden av meg.

– Et kvarter i denne bilen, så kan du kjøre den uten problemer, sier han beroligende.

Det føles som å sitte på oppkjøring igjen, bare at i det sensor ber deg starte bilen, kommer du på at du helt har glemt å øvelseskjøre. (Ispedd en porsjon av frykten for å miste din gamle tantes arveporselen i gulvet og ødelegge det for alltid. Jeg tuller ikke).

Men Roar er verken en brysk kjøresensor eller en gretten gammel tante.

– Dette går så bra, smiler han. Etter et par byks forover (og med Dollys, eller «Loppa», som Roar og kona har omdøpt bilen, 29 hester under panseret) putrer vi av sted rundt Myrerfeltet, og videre oppover Grefsenkollen. Det går som en lek. Herfra er jeg overlatt til meg selv, men Loppa og jeg har funnet tonen.

På Bogstad Camping møter vi et trettitalls 2CV-eiere og deres festklare biler. Jeg blir overrasket over spennet av mennesker. Her er unge og gamle, damer og menn. Her er unger, noen skikkelig originaler og streite familiemennesker. Her er de som har kjørt 2CV siden tidenes morgen, og de som nettopp har skaffet seg en. Men felles for dem alle er kjærligheten til bilen med de store gule lyktene, tøytaket og et karosseri så tynt at det sannsynligvis vil se ut som et trekkspill om den kolliderer med en annen bil. Om det da vil være noe igjen av 2CV'n etterpå i det hele tatt. Pytt sann.

– Du enten elskler eller hater 2CV'en, sier Astrid Knutsen fra Horten. – Det er ikke en bil du kan være likegyldig til.

Ganske riktig. For når vi legger i vei mot Frognerseteren er det ikke én av dem vi passerer som ikke snur seg og smiler. Et dytt på hornet, og så vel fruene i Holmenkollen som de japanske turistene vinker ivrig i det vi humper forbi.

Å få være 2CV-sjåfør for en dag var en frydefull opplevelse: Å kjøre kortesje på Ringveien med nærmere 60 2CV'er, å presse bilen opp til Frognerseteren, følelsen av å ha tatt bilen «hjem», på de smale «Alpe-veiene» ved Voksenkollen, med fantastisk utsikt over et Oslo badet i sol. Og selvfølgelig panikken da verken jeg eller Loppa klarte bakkestarten på Ankerveien, og køen av tålmodige 2CV'er, og ikke fullt så tålmodige firehjulstrekkere, hopet seg opp som en lang hale bak oss. (Giringen på en 2CV er nemlig et kapittel for seg, med skyving, vridning, dytting og trekking i den blå girkula).

Litt rart da, å tenke på at jeg kunne ha vært en av det glade selskapet. Allerede da jeg var åtte kjøpte morfar en 2CV med blomsterkasse, som skulle blipensjonistprosjektet hans. På 18-årsdagen min skulle jeg kjøre den med nedrullet tak, med mormor med utslått, flagrende hår ved min side. Dessverre satte sykdom en stopper for at bilen ble ferdig til det. Etter helgens ilddåp er det kanskje på tide at jeg fullfører verket selv?

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!