Kampen for Solemskogen

Kampen for Solemskogen

Familien Olsen på "Hygga" i Haugakollveien 3, muligens tatt mellom 1904 og 1910Foto: Ukjent/Ragnar Hegge

Solemskogen har en fascinerende historie, og er så mye mer enn "et lite sted oppe i skogen overfor Kjelsås".

Tekst:

Publisert:

Solemskogen: Solemskogen er et lite boligområde i Lillomarka - nord for Linderudkollen og øst for Maridalsvannet. I dag finnes det nesten 60 hus og noen få hytter i "skogen", og det er over 100 år siden de første nybyggerne startet ryddearbeidet i Lillomarka. Vellet feiret jubileet blant annet med å utgi en egen historiebok for området. Anne Setren er forfatter av boka. Hun forteller om mange og varierte sider ved livet i Solemskogen fra de første spadetakene. Men som hun selv nevner i forordet hadde hun et ønske om å ta Solemskogens mangeårige kamp for fortsatt eksistens på alvor. For det er ingen tvil om at beboere øverst i Grefsenåsen har vært gjennom mange runder mot "makta" om kampen for Solemskogen.

En krone per ukeI 1903 la auksjonarius, eiendomsmegler og brukseier Anton Tschudi fra Kristiania billige tomter ut for salg i skogsområdet i Grefsenåsen. Og mange kjøpte. Prisen for hver tomt var på rundt 125 kroner, og kunne nedbetales med en krone per uke. Som historien forteller kunne man hver helg se små folkevandringer oppover Grefsen med arbeidsklær og redskap. Det var folk som skulle bygge hus på de nykjøpte tomtene. Siste etappe opp til Solemskogen gikk fra Oset og opp stien gjennom Småvannsdalen. Blant tomtekjøperne var også flere kvinnelige kolonister.

"Drømmen som brast"I årene frem til 1920 eksproprierte og kjøpte Kristiania kommune opp 118 av 175 eiendommer på Solemskogen. Kommunen ønsket å begrense antall beboere i området. Den fryktet forurensning av Maridalsvannet - byens drikkevannkilde, siden Solemskogen ligger i nedslagsfeltet til vannet. Men ekspropriasjonen ble på ingen måte godtatt uten kamp fra beboerne. Frem til 1920 kan historieboka fortelle om mange år med juridiske tautrekkinger om erstatningssummer for både tomter og veiopparbeidelse.

Livet videreFor de gjenværende beboerne ble tilværelsen mer vanskelig - blant annet ble det færre å fordele fellesoppgaver og lokale avgifter på. Men etter hvert økte likevel antall beboere - folk flyttet nemlig inn i flere utleiehytter som hadde vært forbeholdt sportsfolk. Det var rimelige bostedsalternativer. Som forfatteren nevner ble Solemskogen i denne perioden et sted for mange som "levde på sparebluss", og fikk etter hvert tilnavnet "Tateråsen". I tillegg leide Kristiania Fattigvesen ut hytter på Solemskogen i 1930-årene. Boken kan også fortelle at i 1926 var området det mest "trangbodde" i Oslo og Aker - med 2.26 personer per rom. Til sammenlikning hadde for eksempel Bestum 0,93 personer per rom tre år tidligere. Trangboddheten var også et resultat av at det var vanskelig å få skilt ut tomter og å få bygget ut boligene. Ifølge boka holdt Oslo kommune en streng utbyggingspolitikk over Solemskogen helt frem til 1980-tallet - av frykt for forurensning av Maridalsvannet.

Evakuering?

I 1950 var det nesten 400 hundre fastboende i Solemskogen, og det lille samfunnet kom igjen på kommunens agenda. Boligforholdene generelt skulle utredes - gamle boligområder skulle oppgraderes til samme boligstandard som i de nybygde områdene. Lys og luft på Solemskogen var det ingenting å si på, men det var verre med vann og kloakk. Datidens byplanlegging anså området som for lite til at det var samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere i nødvendig infrastruktur - et lokalsamfunn burde bestå av 2 - 4000 innbyggere. Et forslag som kom opp var å plassere et boligområde mellom Solemskogen og Lachmannsvei. Et annet var rett og slett å evakuere alle Solemskog-beboerne - sikring av byens drikkevannkilde var overordnet alle andre hensyn - også menneskelige. Vellet tok nå aktivt del i debatten - og 17. april 1953 skrev formann Gunnar Henriksen følgende i Dagbladet:

"Solemskogen har vært henvist til å klare seg selv, og det har vi gjort også, men nå vil Vell-foreningen ha grei beskjed: skal vi bo der vi bor, vil vi at kommunen behandler oss som andre Oslo-folk. Skal grenda avfolkes, vel så får vi finne oss i det, men vi vil iallfall vite det nå", sitat "Solemskogen - skogsgrenda i storbyen".

Det ble mange runder - blant beboere og politikere. Noen flyttet frivillig - etter tilbud fra kommunen om mer moderne boliger andre steder. I 1961 ble det en løsning mellom kommunen og vellet; Folk kunne bli boende på Solemskogen, men måtte godta strenge betingelser for å unngå forurensning. Med andre ord gi avkall på moderne fasiliteter som blant annet innlagt kloakk.

Kampen fortsetter

I 1971 brant huset til Oskar Henriksens hus ned. Da han ville bygge huset opp igjen, sa kommunen nei. Det var starten på mange år med frem og tilbake mellom beboerne og myndigheter om hvilke rettigheter "Solemskogerne" skulle ha i forhold til modernisering, vedlikehold, påbygg osv. I 1984 fikk beboerne gjennomslag for at de skulle ha rettigheter på lik linje med andre Osloborgere - men antall husstander i boligene kunne ikke økes permanent. som forfatteren skriver i sitt avslutningskapittel er konflikten mellom beboerne og myndighetene fortsatt der. I dag ligger et forslag til ny reguleringsplan til behandling i by- og fornyelseskomiteen. Og igjen er "Solemskogerne" i kamp mot "makta".

Kilde:"Solemskogen - skogsgrenda i storbyen"

Annonse
Se bildet større

Familien Andersen foran bolighuset på Stenby i 1916Foto: Ukjent/Odd Thomassen

Se bildet større

Eiendommen Nedre Kalland fra circa 1920 - var i mange år butikken på Solemskogen.Foto: Ukjent/Finn Kalland

Se bildet større

Johan og Kaja Olsen utenfor "Hygga"Foto: Ukjent/Ragnar Hegge

Se bildet større

Solemskogens nybyggerforenings første formann, Birger O. Aanerud var en ivrig jeger og fisker (nr. 2 fra venstre) - fra ca. 1915.
Foto: Ukjent/Reidun Hansen

Se bildet større

Oscar Hansons hytte på eiendommen Steinlia - fra cirka 1905
Foto: Ukjent/Haakon Blandehoel

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!