"Min største frykt var å bli holdt utenfor"

dittOslos journalist Cathrine Brynildsens "nye vår" i sommer!

 

Jeg har lovet meg selv ikke å glemme de små tingene. Ikke slutte med å stoppe for å lukte på en blomst, eller ta bilde av en rose i en takrenne. M...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.05.2012 kl 13:11

Jeg har lovet meg selv ikke å glemme de små tingene. Ikke slutte med å stoppe for å lukte på en blomst, eller ta bilde av en rose i en takrenne.

Mer skal det ikke til for å få dagen til å smile. Selv om det er tusen ganger tyngre å smile alene.

Jeg er en av de mange som ikke passer helt inn. Som lever av NAV fordi jeg må, og vrenger meg i skam når jeg leser om jevnaldrende som tar seg et friår på statens regning. De kan umulig skjønne hva de takker nei til.

Etter drøyt to måneder som praktikant i DittOslo-redaksjonen, og med flere å se frem til, er det noe jeg vet jeg alltid vil ha med meg herfra: Varmen. Smilene. Den kollektive gleden. Samholdet. Fryden ved å puste i dynamikk med et velsmurt, men ikke mekanisk, maskineri. Ikke som rotta i tredemølla, men som mauren som vet at uten akkurat min barnål kan tua bli skeiv.

Kanskje vel høytidelig, ekstraressurs som jeg er, men jeg kjenner hver dag hvor godt og viktig det har vært å være en del av gjengen fra dag én.

Så kan det sies at det skal lite til for å føle seg inkludert når man har stått på samfunnets sidelinje i noen år. Likevel - avvisningen er umiskjennelig, og like uforglemmelig som et slag i ansiktet: Du vil alltid huske den som ga deg det.

Min største frykt var å bli holdt utenfor. Som en som ikke skulle være her så lenge, og derfor ikke var verdt å investere i. Det ble raskt gjort til skamme. Kanskje fordi redaktøren møtte meg med et varmt smil, et fast håntrykk og tillit til at jeg hadde noe å bidra med. Kanskje fordi jeg fikk møte to kolleger før jeg delte skrivebord med dem, og dermed ikke var fullstendig fremmed første arbeidsdag.

Men også fordi en annen av redaktørene stadig gir meg oppdrag på en side av byen jeg ikke kjenner, innen temaer jeg ikke har greie på. Fordi en bilentusiast av en kollega tilbyr seg å lese gjennom dekkskift-artikkelen fra kollektivtrafikkanten uten sertifikat. Fordi Skjer i Oslo-gjengen ber om en link så en lokalsak får flere kanaler. Fordi nettdesken tålmodig venter på at nykommeren skal lære seg redigeringens og dataprogrammenes finurligheter. Og fordi kommunaljournalistikkens «grand old man» på huset lærte meg å elske å hate Bymiljøetaten lenge før jeg var i nærheten av å trenge å kontakte dem.

Fra å stå utenfor lever jeg nå midt i det samfunnet vi alle er en del av. Jeg er privilegert nok til å få møte hele spekteret, fra toppolitikere til mannen i gata. Noen med rop om oppmerksomhet, noen med rop om hjelp. Alle med en historie. Det er min rettesnor: Hold på historien, og husk alltid mennesket. Tall og skjemaer sier lite om hvordan «vanlige folk» har det. Først når ansiktene trer frem ser vi alvoret. Og ingen sak er egentlig for liten, all den tid den betyr noe for noen som helst. Når vi likevel må prioritere, er det fordi noen saker er større, og viktigere, enn andre.

Jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen. Gleder meg til å treffe nye mennesker, høre nye historier, og fortelle Oslos befolkning noe de kanskje ikke visste fra før.

«Carpe Diem» er endelig så uendelig mye mer enn en klisjé, som står frem i sitt fulle, muntre alvor. Og det blir aldri rutine. For hver dag er et nytt møte, en ny historie.

Jeg håper jeg klarer å gi dere noe. Om ikke som en uunnværlig brikke i puslespillet, så muligens et streif av en lys farge, eller en duft som gjør dagen og leseropplevelsen litt finere. Og kanskje - bare kanskje - en unnskyldning for å smile av en gjenglemt lue i en grøftekant.

Cathrine Brynildsen

Journalist, dittOslo

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!