Minerydderen

Minerydderen

Ivar Christiansen (Ap) er engasjert både på internasjonalt og lokalt plan, men frykter at BU er i ferd med å bli skravleklubber for nærmiljøinteresserte. Foto: Karl Andreas Kjelstrup

Ivar Christiansen (Ap) er med på å sikre minefrie skoleveier rundt om i verden med Norsk Folkehjelp. Likevel var det et fortau på Grefsen som startet BU-representantens politiske karriere.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.03.2008 kl 10:25

Nordre Aker: Ivar Christiansen lener seg tilbake i stolen i tiende etasje i Norsk Folkehjelps lokaler i Storgata.

– Av de 33 landene vi jobber i har jeg besøkt 30 av dem i løpet av de 19 årene jeg har jobbet her, sier han.

Å bygge demokrati

Ivar forteller om at det fineste med jobben er når flyktninger kan vende tilbake og bygge opp samfunnet i områder der det har vært konflikter. Han trekker frem Mosambik, Sudan, El Salvador og Guatemala som eksempler han har besøkt.

– Det er en jobb som gir meg en følelse av at det betyr noe hva det enkelte menneske yter og gjør. I de landene vi jobber ser vi hvordan lite kan gjøre stor forskjell. Folkehjelpens oppgave er å bygge demokrati og lære folk til å kjempe for sine rettigheter, både menneskerettigheter retten til land og ressurser. Et arbeid som er forankret i den norske arbeiderbebevegelsen, sier han, og legger ikke skjul på at jobben er fantastisk givende.

Startet med et fortau

For Ivar, som i inneværende periode både sitter i bydelsutvalget og i bystyret, er det ikke vanskelig å koble den internasjonale jobben til det lokale engasjementet.

– Men det forundrer meg at engasjementet i bydelene ikke er større. Hadde man opprettet BU i landene vi jobber i hadde folk stått i kø med sine meninger, selv om det er små ressurser å kjempe om. I Norge, som har så mye, løser folk problemer med egen lommebok. Jeg mener det er fellesskap som skaper den individuelle friheten, sier Ivar.

Han mener han kan ta med erfaringene ute tilbake til lokalpolitikken. Selv var det hans egne barns utrygge skolevei mellom Grefsenveien og Gamle Kjelsåsvei som gjorde at Ivar følte at han måtte engasjere seg. Han meldte seg inn i Ap i 77, og startet med det en lang politiksk karriere på by- og bydelsnivå i Oslo.

– Men det tok 25 år før fortauet var på plass. Da var barna mine voksne, men nå kommer det barnebarna til gode. Det viser at politikk er en langsiktig geskjeft, men det nytter.

Frykter for fremtiden

Ivar mener at bystyret i langt større grad enn tidligere lytter til bydelsutvalgene, men han er likevel skeptisk til utviklingen.

– Byrådet har en infam politikk for BU. De reduserer budsjettene mens utgiftene stiger, de fratar oss systematisk det ene ansvarsområdet etter det andre. De nekter å legge skole til bydelen, SFO forsvinner nå snart og sykehjemmene ble sentralisert i år. Tar de barnehagene også er det ingenting igjen. Jeg mener alt dette burde ligge på bydelene, sier han, og er klar på hva årsaken er.

– Da bydelene hadde ansvaret drev vi mer effektivt. Jeg ser derfor ingen annen grunn til sentraliseringen enn at byrådet vil legge til rette for full privatisering. De går med ryggen inn i fremtiden. Erling Lae, som selv har drevet bydelspolitikk, skjønner det, og gjør likevel dette bevisst for å kunne legge ned BU-ordningen. Med et slikt regime frykter jeg at dette blir den siste perioden hvor BU har noen betydning.

– Det er forferdelig, og føles som om hjertet blir revet ut! Det er vi som er lokale som kjenner bydelene ut og inn. Da jeg engasjerte meg på 70-tallet kalte jeg BU for "skravleklubber for nærmiljøinteresserte" fordi de hadde så liten makt. Nå er vi i ferd med å bli skravleklubber igjen, sier Ivar betenkt.

Han mener det eneste som kan redde lokalpolitikken er et maktskifte til sosialistisk side om fire år.

– Men de sentrale politikerne på borgerlig side er ikke på bølgelengde med sine egne. BU-leder Egil Ihlen (H) er like mye for BU som det jeg er, avslutter han.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!