Mirakelguttens sterke skihistorie ble dokumentarfilm

- Alltid hatt lyst til å bli filmskaper, men planla aldri å spille hovedrollen i min første film, sier Pål Magnus Tømmervold med et bredt smil. Se filmen her!

Mirakelguttens sterke skihistorie ble dokumentarfilm

Mediehuset dittOslo har fulgt Pål Magnus Tømmervold det siste halvannet året.

- Alltid hatt lyst til å bli filmskaper, men planla aldri å spille hovedrollen i min første film, sier Pål Magnus Tømmervold med et smil. Se filmen her!

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.11.2014 kl 13:48

OSLO: 20.mars 2013: Pål Magnus Tømmervold, bosatt på Slemdal på Oslos vestkant, tar turen til Wyllerløypa, etter å ha avsluttet jobbdagen som journalist i Mediehuset dittOslo. 

Den ferske alpintreneren tar et par oppvarmingsturer, før han med trenerkollega Sølve Grimkelsrud samler Kjelsås-troppene på toppen av bakken.

- Det neste jeg husker er at jeg sitter i ambulansen på vei til Sunnaas for rehabilitering, sier Tømmervold.

Bindingen sviktet

Ekspertene har kommet frem til at et tretthetsbrudd i den ene bindingen gjorde at den skled av skien i høy hastighet. Skitreneren gikk kast i kast på det knallharde underlaget.

Det medførte flere hjerneblødninger, to nakkebrudd, tre bekkenbrudd og til sammen 4,5 døgn i kunstig koma. Da han våknet ble han omtalt som en solskinnshistorie.

- Jeg var så bevisstløs jeg kan være på en medisinsk skala, forteller skientusiasten,

På Sunnaas begynte den tøffe veien tilbake, og han måtte blant annet lære å sitte og gå på nytt.  Men Tømmervold forteller at det var vel så tøft psykisk som fysisk.

- For livets glade og relativt sporty gutter er det uvant plutselig å ha med pleiere i dusjen og på toalettet, samt bli videoovervåket 24/7 i et par måneder. Jeg forstod at jeg var hardt skadd, og det var tungt å se seg selv utenifra på den tiden, sier Tømmervold.

Takker velferdsnorge

Han er takknemlig for jobben som ble gjort på Ullevaal og Sunnaas, og forteller han langt på vei har tatt tilbake livet på svært kort tid, etter de omfattende skadene. Han har alle funksjoner og tar ingen medisiner.

- Jeg har alltid hatt et sterkt vinnerinstinkt, som har kommet godt med i denne sammenhengen. Jeg har ikke vært nødt til å ta så mye som en paracet etter at jeg forlot intensivavdelingen på Ullevål, sier han.

Tømmervold beskriver det hele som sitt livs mareritt

- Ekstra motiverende

Oppdalingen forteller han brukte mye tid på å lete etter eksempler på folk som hadde reist seg etter å ha vært kritisk skadd.

Nå som han selv omtaltes som mirakelgutt, er det en stor årsak til at han har laget dokumentar om veien tilbake til skibakken og hverdagslivet.

- Jeg er glad for at arbeidsgiver ga meg muligheten til dette. Det gjorde det ekstra motiverende å vende tilbake til arbeidslivet, sier Tømmervold.

 

LES PÅL MAGNUS` ORD UNDER: 

Jeg laget denne dokumentaren for å inspirere andre ulykkesfugler, ved siden av å kunne gå til noe meningsfullt da jeg tok del i arbeidslivet igjen. Jeg er helt sikkert ikke den siste som plutselig får livet brutalt snudd på hodet, det skjer daglig. Og for de som ligger nede er det, tro meg, utrolig inspirerende å få eksempler på folk som har tatt livet tilbake.

Jeg har vokst opp i bunnen av ett av Norges fineste alpinanlegg, Hovden på Oppdal. Å tryne på ski i Oslo, det var utenkelig. Det var for min del 2013s siste alpintrening med 11- og 12-åringene i Kjelsås i Wyllerløypa. Jeg hadde funnet en fin leilighet på Slemdal i hovedstaden og var i fast jobb i en tøff mediebransje - livet var på sitt beste. Jeg så frem til våren, sommeren og givende friluftsaktiviteter. Jeg brant for deltidsjobben som skitrener og hadde sagt ja til å fortsette den ferske trenerkarrieren vinteren 2014. Men slik ble det ikke.

Et skjebnesvangert og usynlig tretthetsbrudd i den ene skibindingen, som sannsynligvis stammer fra en episode i 2012, var trolig hovedårsaken til at jeg gikk i bakken på knallhardt underlag i høy hastighet. Hele bindingen skled av skien, og det måtte gå som det gjorde. Jeg var nødt til å falle. Hjelmen fikk kraftige skader og reddet livet mitt. To nakkebrudd og tre bekkenbrudd blir bare flisespikkeri sammenlignet med hjerneblødningene mine. Om jeg så hadde forsøkt i dag, hadde jeg ikke maktet å slå meg like hardt og brutalt. Jeg hadde maks uflaks. Tilfeldigheter styrer man derimot ikke - og denne gangen var det jeg som var på feil sted til feil tid.

Om jeg så hadde uflaks i bakken, har jeg i ettertid forstått at jeg også har hatt mye flaks. Når overlegen på selveste Sunnaas forteller han sjelden har hørt om en person med mer omfattende skader, sier vel det sitt. Til alt hell er jeg blitt omtalt som en solskinnshistorie og mirakelgutt fra første uka på intensivavdelingen på Ullevål sykehus. Kombinasjonen velferds-Norge og viljestyrken min lot seg tydeligvis gjøre. Pleierne husker meg heldigvis med et smil, og måtte være fire stykker for å holde meg fast da jeg våknet fra koma. Livsgleden boblet, og jeg var ikke helt klar over min situasjon. Jeg er derimot fortsatt bitter over at jeg mistet hockey-VM i Sverige. Billettene og turen var betalt og avtalt med kamerat Tobias, men vi tar det igjen - leeeett. Takk, Ullevål sykehus. Dere er tilgitt for at jeg våknet uten pannelugg!!

Over tre sammenhengende måneder på sykehus er nå historie. Rehabiliteringen på Sunnaas er jeg ytterst takknemlig for, men har samtidig gjort meg opp noen tanker om hva som kan gjøres annerledes på den typen institusjoner. Hvordan det for eksempel er å bli behandlet som personer som verken kan gå eller snakke, og bare titter tomt ut i luften, er smått tungt psykisk. Å bli forberedt på et liv, som jeg heldigvis ikke er blitt en del av, var også tøffe greier der og da. Dessuten begrenset livet seg til en felles stue og kjøkken, der ikke akkurat den nærmeste omgangskretsen befant seg.

Hver morgen klokken 06 ble jeg vekket for å avgi blodprøve.  Av en eller annen grunn ble jeg alltid vekket først, sannsynligvis fordi jeg aldri bjeffet som en morgengretten pasient. Deretter var det frokost i et landskap som ikke akkurat vekket livsgnisten, før ulike tester ble gjennomført for å se hvilke funksjoner jeg kunne ha mistet. Oppi alt dette var det også gymnastikk som minnet mye om Trimkvarteret på NRK i gamle dager.  Mye jeg kunne ha fortalt, men det var i hvert fall like tøft psykisk som fysisk å skulle reise seg steg for steg, til tross for måneder med nakkekrage og uker med prekestol.

Jeg har bachelor i statsvitenskap ved siden av journalistutdannelse. Da forstår man det har skjedd noe ille når en av terapeutene blant annet spør om hvem som er statsminister i landet. Jeg er veldig glad og stolt over å ha mange fine mennesker i livet mitt, som tok seg tid til å besøke meg da livet var på sitt tyngste. De tøffeste mennene jeg kjenner til, har grått og bedt for meg. Mitt beste råd er i hvert fall å ta seg tid til å ringe eller besøke en venn, slektning, eller hva det måtte være, når noe uventet og tragisk inntreffer. Det koster så lite, men betyr så mye! Takk, mamma og pappa for måten dere har behandlet og pushet meg de siste 19 månedene!

Hvordan livet har vært fra første sekund etter ulykken, kan du se i denne amatørdokumentaren. Jeg vet ikke hvor mange mailer og telefonsamtaler jeg har styrt med det siste året - og så å si alle jeg har forespurt, har sagt ja. Takk!

Tankene om regi har opptatt meg daglig, og det på mange måter ufaglærte "crewet" har kort og godt bare bestått av meg og min gode venn og kollega Andreas Lindbæk. Sammen har vi redigert og diskutert, som et gammelt ektepar, hva som bør være med i denne filmen. Men takk, Andreas. Uten deg hadde jeg ikke fått produsert denne dokuen. Sammen har vi lært mye, som forhåpentligvis kommer oss til gode i fremtiden.

Så hvor står jeg pr. dags dato? Jeg vant aldri noe OL-gull som den sportsidioten jeg er, men jeg er i det minste i ferd med å komme styrket ut av mitt livs mareritt, med en del nye perspektiver på livet. Det er lik edelt metall for meg. Jeg er straks 100 prosent tilbake på jobb, og hverdagen betyr så mye mer. Jeg er stolt over progresjonen og alle timer med trening, utendørs som innendørs.

Det er ikke sikkert Facebook-venner, som i fremtiden klager over sår hals, får så altfor mye oppmerksomhet fra meg, selv om det selvfølgelig er lov til å ha vondt i halsen. Jeg er glad for å ha reist meg, og jeg har alle funksjoner som jeg også hadde før ulykken. Takk til alle dere som har gitt meg klapp på skulderen og oppmuntringer det siste året. Det fikk meg til å rette blikket fremover på tunge dager.

Og til alle dere som nå ser denne dokumentaren, laget av to glade amatører, "levva livet" og carpe diem!

God fornøyelse!

Pål Magnus Tømmervold, Oslo/oktober/2014

LES OGSÅ: Sterk skihistorie ble film

LES OGSÅ: Alvorlig skiulykke blir amatørdokumentar

LES OGSÅ: Pål Magnus var i koma etter skiulykke - Aksel fikset nye ski 11 måneder senere

 

Annonse
Se bildet større

Pål Magnus tok med en twistpose og takket forrige vinter Ullevål sykehus for hjelpen. - De hadde fortjent så mye mer, men dette ble mer en symbolsk takk, sier Pål Magnus.

Se bildet større

Pål Magnus er 100 prosent tilbake på jobb fra 1.november - og har alle funksjoner i behold etter den alvorlige skiulykken.

Se bildet større

Her våker lillesøster Tonje over storebror da han ble lagt i kunstig koma.

Se bildet større

Det er blitt mange treningsøkter på Pål Magnus det sist halvannet året. Her fra Holmenkollen.

Se bildet større

Kollegene Andreas Lindbæk og Pål Magnus Tømmervold har laget dokumentaren "Veien tilbake"

Se bildet større

Mediehuset dittOslo har fulgt Pål Magnus Tømmervold det siste halvannet året.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!