Opprørte over sykehjemsetaten

Opprørte over sykehjemsetaten

(F.v.) Inger Saupstad, Olina Rørstad og Liv Lyshaug føler at eldre i bydelene blir overkjørt av de sentrale politikerne. Foto: Karl Andreas Kjesltrup

– Det er ikke fritt sykehjemsvalg når man risikere å havne på andre siden av byen, sier Liv Lyshaug. Hun mener ordningen går på livskvaliteten løs.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.04.2008 kl 08:40

Kjelsås: – Jeg tror de fleste ble ganske sjokkerte. Vi trodde jo at vi ville komme på Lillo- eller Grefsenhjemmet dersom vi etter hvert må på sykehjem, sier Liv Lyshaug, sammen med venninnene Inger Saupstad og Olina Rørstad på Grefsen-Kjelsås Seniorsenter.

Etter et foredrag av avdelingsleder Brit Havig i bydelen, gikk det opp for de tre damene, og flere med dem, at de er langt fra sikret å havne på det nærmeste sykehjemmet, dersom de ikke lenger kan bo hjemme.

Fritt sykehjemsvalg

Fram til 1. januar 2007 var det bydelene som drev sykehjemmene. Deretter overtok den nyopprettede Sykehjemsetaten. Det er denne som i dag tar imot søknader fra bydelene, og som tildeler plasser. Søkeren kan selv velge hvilket sykehjem vedkommende vil bo på, men er det ikke plass der, får søkeren tilbudt plass et annet sted.

– Det er altfor galt, når vi har fire gode sykehjem i bydelen, at man kan havne et helt annet sted, sier Lyshaug.

– Det heter kanskje fritt sykehjemsvalg på papiret, men dagens ordning fungerer ikke som den skal. Bydelen er nok interessert i å bestemme selv, men den blir overkjørt, sier Rørstad.

– Det tar de siste krefter du selv har å kjempe mot stormakten i Rådhuset, sier Lyshaug, som oppfordrer lokalpolitikerne til å lytte til de eldre, og å ta affære overfor etaten.

– Redusert livskvalitet

De tre damene mener det er lite heldig å havne på et sykehjem langt unna der man tidligere har bodd.

– Sykehjemsoppholdet kan være en god tilværelse dersom det er godt tilrettelagt. Men hvis man havner langt unna det miljøet man kjenner kan det føles utrygt. I tillegg er det vanskeligere å få besøk av venner, naboer og familie, som lett kan stikke innom hvis man bor i nærheten, sier Rørstad.

– Da blir man fryktelig isolert.

– Det går utover livskvaliteten og gjør at man forfaller raskere, mener Lyshaug.

14 reisetimer i uken

Inger Saupstads mann fikk Parkinsons for ti år siden. Lenge pleiet hun ham hjemme, med avlastning på dagtid på Grefsenhjemmet. Etter en innleggelse på Ullevål i desember i fjor trengte han fulltidsplass på sykehjem.

– Vi trodde jo at han skulle få komme på Grefsenhjemmet, der han var kjent, hvor pleierne kjente ham og medisineringen hans, og hvor han hadde familie og venner i nærheten, sier Saupstad.

Men slik gikk det ikke. Mannen hennes fikk istedenfor tilbud om plass på Stovner.

– Jeg besøker ham hver dag, sier Saupstad, som ikke kjører bil, men som bruker 12-14 timer i uken på å reise med buss og t-bane til Stovner. Slikt tar på.

– Tiden med sykdom er en verdifull tid, og jeg er takknemlig for den stunden vi får til å forberede oss og snakke sammen, sier Saupstad, som er godt fornøyd med behandlingen mannen hennes får på Stovner.

Hun legger likevel ikke skjul på at hun ikke er sikker på hvor lenge hun orker de lange reisene.

– Det er helt jo opplagt. Samtidig vil jeg føle det helt forferdelig å ikke få gjort det. Jeg tenker på dem som ikke har mulighet eller er i stand til å gjøre det samme, avslutter Saupstad.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!