40 år siden Woodstock:

Piss in our time

Piss in our time

NY FILM: I forbindelse med 40-årsjubileet kommer "Taking Woodstock. Filmen er basert på boken til Elliot Tiber som i 1969 satt på den eneste tillatelsen for å arrangere musikkfestival i Woodstockområdet. (Foto: Filmweb)

De fleste forbinder Woodstock med en fire dager lang orgie i fred, dop og kjærlighet. Men festivalen dreide seg ironisk nok i utgangspunktet om å tjene masse penger.

Tekst:

Publisert:

Det er 40 år siden 500.000 mennesker valfartet til Woodstock, og deltok på det som siden er blitt verdens mest legendariske rockefestival.

Woodstock ble et av de fremste symbolene på 68-generasjonens naive idealisme og klokkertro på at fred, kjærlighet og ikke minst rusmidler skulle forandre verden.

Og det skal 68-generasjonen ha, de greide det. Selv om det bare varte fire dager ute på jorde i staten New York.

For Woodstock, som kjapt ha kunne blitt erklært et katastrofeområde, ble istedet et multikulturelt lite hippieparadis en stakket stund på sensommeren i 1969.

Avslutningsfest

— Jeg ser på festivalen som en gigantisk avslutningsfest for 68-generasjonen.

— Den ble arrangert mens naiviteten fremdeles hadde livets rett. Men da helter som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Jim Morrison begynte å dø på 70-tallet, døde uskylden til hippiegenerasjonen med dem, sier Asbjørn Bakke, musikkjournalist i Aftenposten.

Nå slippes det bøker og plater i forbindelse med jubileet. En av de mer oppsiktsvekkende utgivelsene er boka "The Road To Woodstock", signert Michael Lang.

Han var en av delarrangørene, og gir et innblikk i hvordan festivalen i det hele tatt ble en realitet. For bak Woodstock lå det månedsvis med planlegging, trygling, byttelåning, egopleie av datidens rockestjerner og hundrevis av timer med hardt arbeid.

For poenget var jo aldri å lage en hippieutopi, poenget var å tjene penger.

En festival blir til.

"Unge menn med ubegrenset kapital søker interessante, lovlige investeringsmuligheter og forretningsideer".

Denne lille annonsen stod i New York Times og Wall Street Journal, og var den spede begynnelsen på et av de største rockeeventyrene verden har sett.

Mennene bak annonsen het John Roberts og Joel Rosenman. Disse ble kjapt kontaktet av kompisene Michael Lang og Artie Kornfeld, som hadde et ønske om å lage et lydstudio i Woodstock.

Men denne ideen utviklet firkløveret raskt til en ny plan om å arrangere "Woodstock Music and Art Fair".

Noen måneder senere, mellom15. og 18. august, var festivalen en realitet. 189.000 tusen billetter var solgt på forhånd til 18 dollar stykket.

Dagens pris ville vært 480 kroner, hvis man regner inn inflasjon og naturlig prisstigning. For pengene fikk festivalgjengerne oppleve storheter som Jimi Hendrix, Janis Joplin, Greatful Dead og The Who.

Unik stemning

Arrangørene hadde regnet med 200.000 besøkende, men over en halv million mennesker tok veien til Woodstock. Gjerder ble revet ned, og festivalen ble plutselig gratis for flere hundretusen av de fremmøtte.

De enorme menneskemassene førte til trafikkaos, matmangel og mildt sagt dårlige sanitære forhold.

Men sånne bagateller ødela ikke for publikum. De som var tilstede har beskrevet en helt unik stemning.

— Hele greia er dødsfet, og jeg digger alt. Gjørma, regnet, musikken og alle ulempene, fortalte en entusiastisk langhåret festivalgjenger til New York Times.

Max Yasgur, som hadde leid bort jordet sitt til festivalområde, har påpekt at 500.000 mennesker samlet på et lite område kunne resultert i plyndring, vold og opprør.

Og det ble riktignok rapportert to dødsfall, (henholdsvis en heroinoverdose og en påkjørsel), samt fire spontanaborter og to fødsler.

I tillegg ble 4000 mennesker behandlet for små og store skader, sykdom og dårlige rusopplevelser.

Men stort sett gikk det altså svært fredelig for seg.

Ensom reporter

De første 36 timene av Woodstock var Barnard Collier fra New York Times eneste journalist tilstede.

Sjefene hans på Manhatten ønsket skandalersaker om kaos, massivt dopmisbruk, de dårlige sanitære forholdene og ikke minst faren ved at så mange unge mennesker var samlet på et så lite område. Men Collier nektet.

— Jeg hadde mitt svare strev med å overbevise redaktørene mine om at den virkelige historien var det fascinerende samarbeidet, omtanken og høfligheten som rådet, forteller journalisten.

Til slutt fikk han gjennomslag for å skrive den artikkelen han ønsket.

Redaktørene passet likevel på å sette inn informasjon om trafikkaos og småkriminalitet i saken, men stemningen på Woodstock og hva som foregikk der fikk skinne igjennom.

Dokumentar

Asbjørn Bakke mener at dokumentaren "Woodstock", som kom i 1970, også var med på å mytifisere festivalen.

— Det var ikke før den kom ut, at folk forstod at det som hadde skjedd der ute var noe veldig spesielt, sier Bakke, som aldri tror verden vil få se noe lignende igjen.

— Til det er underholdningsindustrien altfor gjennomprofesjonalisert. Det var mye enklere å være revolusjonær på 60-tallet. Det var jo så mye på den tiden som aldri hadde vært gjort før før, sier han.

Og hva skjedde med publikummerne når det hele var over? De forsvant i samme stil som de hadde festet. 300.000 hadde allerede forlatt åstedet, da klokken slo midnatt mandag 18. august. Trafikken gikk sakte, men det ble ikke rapportert noen tilfeller av vold.

— Jeg tenker at de dro hjem, og etterhvert klippet håret og fikk seg ordentlige jobber, humrer Asbjørn Bakke.

(Kilder: Wikipedia.org, Rollingstone.com og New York Times artikkel "Tired Rockfans Begin Exodus" fra 18. august 1969)

Annonse
Se bildet større

HIPPIE-JIPPIE: Det er i år 40 år siden tidenes mest omtalte og mystifiserte festival gikk av stabelem.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!