Simpelthen tilbake:

Plateklare 80-tallshelter

Plateklare 80-tallshelter

VOKSEN VERSJON: Slik ser 80-tallsheltene Simple Minds ut per i dag. (Foto: Universal)

Synth og sosialt engasjement har vært Simple Minds' oppskrift i tretti år. Jubileet feires med nytt album.

Tekst:

Publisert:

Lenge var det fint lite å feire. Fra å være et av bandene som definerte 80-tallet, snublet Simple Minds seg gjennom det neste tiåret og videre inn i et nytt millennium.

Det tok 27 år før originalmedlemmene kom sammen igjen i fjor sommer. Samarbeidet havarerte og et av medlemmene kommenterte syrlig at gjenforeningen varte en halv time.

Dette hindret ikke vokalist Jim Kerr og gitarist Charlie Burchill, som begge var med å starte Simple Minds, i å spille inn Graffiti Soul. Albumet er det 15. i rekka fra Glasgow-bandet, og markerer gruppas trettiårsjubileum.

— Vi har allerede materiale til enda en plate. For sju år siden hadde vi ingen ideer. Vi trodde det var slutten for Simple Minds, sier Jim Kerr, vokalisten som for mange er selve stemmen til 80-tallet.

Stadionband

"Don't You (Forget About Me)" fra filmen Breakfast Club var Simple Minds' største hit. Det skotske bandet har bare hatt to topplasseringer på de britiske hitlistene

— den nevnte filmhiten, samt singelen "Belfast Child". Ikke dermed sagt at de ikke gjorde seg gjeldende.

— Simple Minds var ikke en døgnflue, men et av 80-tallets betydelige band. Som stadionband var de store, sier Arild Rønsen, mangeårig musikkjournalist og redaktør av musikkmagasinet Puls.

Preget av tidsånden

Synthesizeren ble for alvor introdusert på 80-tallet. Den nye teknikken preget mange artister og sjangrer, men gjorde også sitt til at låtene ofte høres daterte ut med dagens ører.

— Simple Minds er nok for pregløst for ettertiden. Depeche Mode hadde en sikker identitet. Simple Minds fulgte strømmen. De lot seg definere av tidsånden, i stedet for å definere den, sier Geir Levi Nilsen, musikkskribent for Groove.no.

Samtidig som Simple Minds slipper Graffiti Soul, er forventningene store til Depeche Modes tolvte album, Sound of the Universe, og den påfølgende stadionturneen. Det er lenge siden Simple Minds fylte arenaer.

— Simple Minds var sjefer i sin sjanger, som var preget av synth. De var kreative og skrev gode, fiffige poplåter. Jeg mente at Simple Minds hadde mer å fare med enn Depeche Mode, som nå har kultstatus, sier Arild Rønsen.

Karrieren er livet

Selv om Simle Minds ga ut plater på 90-tallet, var 80-tallspreget for sterkt for en ny generasjon ungdom.

— Karrierer har en mystisk dynamikk. De kommer ikke med bruksanvisning, heller. Artister som har lange karrierer, opplever nedturer innimellom, sier Jim Kerr, og fortsetter:

— Når du holder på lenge i denne bransjen, er det ikke bare snakk om en karriere. Det er livet ditt. Livet går opp og ned, men alt i alt har jeg et bra liv, sier Jim Kerr.

Sosialt engasjement, som Stings kamp for regnskogen og Live Aid, var en viktig del av 80-tallsmusikken.

— Simple Minds på 80-tallet var som Genesis på slutten av 70-tallet: høytidelig og pretensiøst. Ingenting er så kjedelig som rockestjerner som taler til massene om at rasisme er dumt. Det blir for selvsagt, sier Geir Levi Nilsen.

Ny giv

Tidsånden jobber nå for falmede helter. Da amerikanske Kings of Leon nevnte Simple Minds som inspirasjonskilde, begynte ting å skje.

— Det var første gang NME ringte på tjue år. Interessen for 80-tallsmusikk har hjulpet på interessen for oss. Vi har både fans som oppdaget oss for mer enn to tiår siden, og helt nye, forteller Kerr.

Simple Minds' varemerke var ifølge Arild Rønsen substans, både i sosialt engasjement og låtskriving. Kanskje kombinasjonen kan løfte årgangsbandet fram igjen.

— I bunn og grunn gjorde ikke Simple Minds noe annet enn The Beatles. De skrev veldig bra musikk, mener Rønsen.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!