Sagahest feirer 50-årsjubileum:

Populær og hardfør 50-åring

Populær og hardfør 50-åring

HESTER UNDER INNRIDNING: På Lian ris det inn 15-30 hester hver vinter, og disse står på et av jordene nærmest gården.

Norges første islandshester kom med rutebåten «Hekla» for 50 år siden.

Tekst:

Publisert:

I dag, 50 år etter den første importen, er det rundt 10.000 av de fargerike sagahestene her i landet. Og ingen andre hesteraser vokser like raskt i antall.

— De har så godt lynne. Så allsidige bruksegenskaper. Og så har de den behagelige gangarten tølt, sier Stein Sorknes (55) i Nord-Østerdalen. Han er Norges største islandshestavler, med en flokk på rundt hundre hester.

Hestene hans, som kommer i alle slags hestefarger og

— mønstre, pryder dalsidene rundt Lian gård på denne tiden av året.

Sommerstid er de på fjellbeiter der de lever det ekstra gode hestelivet. Inne er de aldri, med mindre de skal tørke opp et par timer etter svett hardtrening. Selv i tretti kalde østerdalsgrader frister de røffe hestene tilværelsen ute, dag som natt.

— De er skapt for utegang, med en innpakning av spekk, hud og pels som tåler allslags vær, forteller Sorknes.

Kraftpakke

Islandshesten fremstår som et lite, kraftfullt vidunder for et vinterland. Men den er faktisk enda mer populær lenger sør: I Tyskland er det 70.000 individer av rasen, mens Danmark har rundt 25.000.

— Folk blir begeistret over arbeidsviljen og de to spesielle gangartene. Dette er egenskaper som har blitt bevart av nødvendighet på Island, der man trengte gode, raske ridehester for å ta seg fram i veiløst landskap, forklarer Sorknes.

Begynnelsen

Den som startet islandshesteventyret i Norge, var Ingebjørg Helkås Vaa (75) fra Ulefoss i Telemark.

— Jeg var ikke noen flittig skoleelev som barn. Men ett bilde, fra Horns geografi for folkeskolen, festet seg. Det viste en islandsk hesteflokk på en stor slette, med vulkanen Hekla i bakgrunnen, forteller Ingebjørg Helkås Vaa.

Kanskje ble dette bildet styrende for Ingebjørgs hestedille og drøm om Island? I hvert fall dro hun dit for å arbeide et år i en kålåker på gården Reykjum i Mosfellsbær.

Og før hun skulle hjem igjen, i 1959, hadde hun kjøpt seg to flekkete hopper, Skjóna og Trinsa. Smart nok var begge bedekt, og hadde føll i magen, ved avreisen til Norge.

Kjerring på ku

— Det var nesten umulig å få dem hjem. Det gikk ikke fly, og ingen båter ville ta med hester. På den tiden var det bare fraktet noen få hester til Tyskland, forteller Helkås Vaa.

— Til slutt reiste gamlekona på garden der jeg jobbet, inn til rederiet i Reykjavik. Der ble hun sittende helt til de lovet å ta med hestene mine. Gamlekona var en myndig dame.

Hestene ble omsider fraktet med rutebåt til Norge, og Ingebjørg Helkås Vaa red dem alene over fjellet fra Stavanger til Ulefoss.

— Den gangen var arbeidshesten på vei ut, og hobbyhest var ikke blitt vanlig. Og islandshester, attpåtil med flekker, hadde jo ingen sett. En gutt som så meg på veien, ropte til mora si: Se, der rir ei kjerring på ei ku!

— Hvorfor ville du absolutt ha med deg islandshester hjem?

— Islandshestene er akkurat passe store. Gode ridehester er de også. En lagelig hestetype, fastslår Ingebjørg, som fortsatt har seks stykker av sagarasen hjemme på gården.

Høyere og slankere

På de siste 50 årene har islandshestene endret seg betydelig.

— De er blitt smekrere, høyere og mer langbeinte. Mine hester var små, lubne og kanskje enda bedre å ri i fjellet med, mener Helkås Vaa, som synes dagens avlere bør passe på å bevare noen av de gamle særtrekkene.

Stein Sorknes på Lian er ikke helt uenig.

— Vi har kanskje tøyd grensen så langt det er mulig nå. Det er viktig at vi tar vare på bredden, slik at det finnes islandshester for alle slags folk

— enten man vil ri på tur eller konkurrere, sier Sorknes, og forteller at han, som kommersiell avler, må tilby det markedet etterspør.

— Jeg må vite hva kundene vil ha om fem år. For så lang tid tar det fra man planlegger å sette sammen to hester, til resultatet er innridd og salgsklart. Avl er langsiktig. Og veldig spennende, sier Sorknes.

Hvert vinterhalvår har han en eller to beridere på gården, som temmer og trener unghestene. I år er islandske Sigursteinn Sumarlidason (31), verdensmester i stilpass fra 2007, en av dem.

— De aller beste islandshestene finnes fortsatt på Island, sier Sumarlidason, men legger heldigvis til:

— Det kommer seg hos dere også. Islandshestene her i Norge blir bare bedre og bedre.

Annonse
Se bildet større

HESTER UNDER INNRIDNING: På Lian ris det inn 15-30 hester hver vinter, og disse står på et av jordene nærmest gården.

Se bildet større

HESTEAVLEREN: Stein Sorknes på Lian tegnet bondegårder hver dag som barn. Nå har han en nydelig, gammel gård i Nord-Østerdalen, hundre islandshester, spælsauer og brevduer – blant annet.

Se bildet større

NABOEN: Trond Leet, også islandshestentusiast, er innom på Lian for å hente et saueslakt med kløvhest.

Se bildet større

TØLT: Tigull fra Lian, den viktigste avlshingsten hos Lianhester, demonstrerer tølt med Sigursteinn Sumarlidason (31) i salen.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!