Redaktør i ballongdans

Redaktør i ballongdans

Ansvarlig redaktør i fri dressur.

Idrettsledere inngår stadig veddemål for å skape blest om seg selv og idretten sin. De sykler langt, svømmer langt og løper nakne. Alt er tillatt i ka...

Tekst:

Publisert:

Idrettsledere inngår stadig veddemål for å skape blest om seg selv og idretten sin. De sykler langt, svømmer langt og løper nakne. Alt er tillatt i kampen for å høyne resultatene og oppnå oppmerksomhet. Undertegnede er ansvarlig redaktør. Vi har ingen tradisjon for å bedrive fysisk galskap i offentligheten. Vår form er å skrive mer eller mindre kloke ledere. Men forleden brøt jeg denne solide tradisjonen. Vi skulle utgi et bilag til hver eneste husstand i Oslo med tema Karriere. Redaksjonene i alle Edda Medias aviser over hele Oslo hadde lagt seg i seletøyet. Vi hadde mange og gode reportasjer og intervjuer fra hver krik og krok i denne fantastiske byen. Men skulle vi få plass til alle sakene våre, så måtte annonseavdelingen selge masse annonser. Jo flere annonser, jo flere redaksjonelle sider, slik er fysikkens lover i enhver avis. Jeg ønsket så inderlig at annonseavdelingene over hele byen skulle lykkes, at jeg lovte å stille opp og danse for selgerne, om de nådde sine mål. Etter hvert skulle jeg få angre inderlig. For dette var lokkemat som virket! Jeg så for meg å danse bangla, en øvelse jeg spontant har måttet utøve tidligere. Dette er en dans jeg overhodet ikke kan, og som derfor er latterlig nok, trodde jeg. Men etter hvert som annonsene rant inn økte kreativiteten i dansekravene. Snart var det ballongdans som sto øverst på ønskelisten. Tanken på en naken redaktør kun iført ballonger virket tydeligvis stimulerende på salgsgenene. Jeg turte ikke si nei, men orket heller ikke å si ja. Og tallene steg. Snart var det klart at annonsefolkene hadde overgått seg selv. Og at det verste jeg kunne gjøre mitt eget image som leder ville være å feige ut. Ballong eller dø, slik føltes det, da invitasjonen tikket inn til opptreden klokken 09.00 en fredag, med dunkel belysning, ferdig oppblåste ballonger i riktige farger og heftig musikk.

Jeg knakk sammen kvelden før, og bekjente for fruen hva jeg hadde rotet meg inn i. Hun var nådeløs. Du har ingen andre valg enn å hoppe i det, mente hun. Men formante samtidig at jeg måtte beholde verdigheten. Jaha? Hvordan fremfører man en ballongdans med verdighet? Løsningen var strømpebukse, mente hun. Jeg iførte meg en av hennes strømpebukser. Uten å bli veldig lykkelig. Ikke naken og ikke kledt, som i folkeeventyret, var målet. Men jeg både så ut som og følte meg mer naken enn kledt. Lykkelig var jeg derfor da morgenen opprant, og jeg fikk innvilget ballongdans i boxer uten ballonger, men med to solide badeballer. I ren lykke ga jeg til beste gamle kunster fra ungdommen, nemlig "elgen", "anda" og ikke minst "reka" for et strålende publikum. Sistnevnte øvelse bringer utøveren ned på gulvet der han ligger med krampeaktige sammentrekninger svært egnet til å fremkalle latter. Deretter ble det en svært snill versjon av ballongdansen. Salgsfolkene følte de hadde fått betalt for salgsrekorden i redaktørtull. Redaktøren følte han hadde levert nok varer til å beholde æren og et visst ry som en uhøytidelig leder med selvironi.

Moralen i historien? Vet ikke. Men kanskje at det er utrolig hva litt tull og tøys kan gjøre for å utløse positiv energi? Jeg tror ikke jeg lover uspesifisert dans flere ganger. Men jeg tror ikke det er siste gang jeg inngår tøysete veddemål.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!