Reise: Kunstpause i Firenze

Reise: Kunstpause i Firenze

BRONZISTA: - Jeg har arbeidet ved denne benken i en mannsalder, forteller Lamberto Banchi stolt. Bronsemakeren er en av Firenzes mange tradisjonelle håndverkere.

I Firenze går det gode håndlaget fremdeles i arv.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.03.2008 kl 09:05

– Byens håndverk er verdensberømt, utbryter Lamberto Banchi, mens han filer ivrig på et snirklete dørhengsel. Bronsemakeren i Via dei Serragli lager beslag, knagger, nøkler og speilrammer, alt for hånd. Han er en av mange brukskunstnere som fortsatt holder byens vidgjetne artistiske tradisjoner i hevd.

– Sønnen min arbeider også her. Han begynte som ung gutt, akkurat som jeg, forteller "bronzistaen" stolt. Det knøttlille lokalet er kombinert verksted og butikk, og det er vel verdt et besøk, selv om du ikke skal kjøpe lampeføtter i bronse.

– Jeg har sittet ved denne arbeidsbenken i 60 år, sier Lamberto muntert. – Og jeg elsker fremdeles jobben min!

Oppdragskunst

Som de fleste av Firenzes håndverkere holder signor Banchi til i Oltrarno, arbeiderstrøket sør for Arno, elva som deler byen i to. Her har fagmiljøet blomstret siden 1550, da Mediciene flyttet inn i Palazzo Pitti, områdets nåværende renommerte kunstmuseum. Den mektige bankierfamilien, oppdragsgiver til storheter som Brunelleschi, Rubens og Michelangelo, hadde mål og midler til å fylle slottet sitt med både kunst og håndverk. Og i gatene rundt ligger verkstedene fremdeles tett som høvelspon.

– Her lever eldgamle tradisjoner i beste velgående i små familiebedrifter, forteller Nicola Petilli fra Artisans Tours, en av Oltrarnos "håndverker-guider". Hammerslag og sandpapirdrag fyller de trange gatene, og treskjærere, papirmakere, marmorhuggere, gullsmeder og rammemakere skimtes gjennom vinduer og i portrom.

– De fleste her har åpent alle dager unntatt søndager og mandag formiddag, opplyser Petilli.

– Og de forteller gjerne om arbeidet sitt, selv om noen kan være skeptiske til at du tar bilder av restaurasjonsobjekter som er i privat eie, tipser han.

Gullgutter

I Borgo Tegolaio får en gammel gullramme sin renessanse for åpne dører.

– Bare kom inn og se, smiler Emiliano, mens han nennsomt legger bladgull på en antikvarisk ramme.

– Det er bare hyggelig.

Pappa Eugenio holder vaktsomt oppsyn med nevøen Andrea som restaurerer en 1400-talls Madonna.

– De er dyktige, guttene mine, bedyrer mesteren.

– Men så har de jo også hatt en talentfull lærer, blunker han lurt.

Historisk mønster

I Via de' Barbadori, bare et kvartal fra Arno og den kjente brua Ponte Vecchio, sitter unggutten Simone og hugger varsomt i en massiv marmorplate. Det florentiske håndverket "scagliola", opprinnelig fra 1500-tallet, har også han lært av faren sin.

– Jeg bruker en blanding av lim og farget marmorpulver til å fylle meiselmønsteret i platen, forteller han. Det lille verkstedet er åpent for innsyn og avslører et skattkammer av marmor, gullstøv, farger og mosaikk i intrikate mønstre.

– "Scagliola" er en av Firenzes historiske håndverks-tradisjoner. Her brukes kun de beste materialer - og ingen maskiner, påpeker han andektig.

– Dette er ekte håndverk.

Annonse
Se bildet større

VANN: Områdene sør for elven Arno kalles Oltrarno, av "oltre l'Arno", som betyr "forbi Arno". Håndverker-området har selvsagt egne kunsteriske drikkefontener.

Se bildet større

FAMILIEBILDE: Rammemakeren Emiliano (foran) jobber i pappa Eugenios (bak) verksted. Her får et antikt trestykke en runde med bladgull.

Se bildet større

PÅ GATEPLAN: - Jeg har unngått påkjørsler så langt, gliser møbelsnekkeren Paulo i en sky av løsemidler. Det levende håndverksmiljøet i Oltrarnos smale gater er godt synlig.

Se bildet større

SØRVENDT: I romanen "Et rom med utsikt" fra 1908, er det "sørvendt utsikt, mot elven Arno" den britiske forfatteren E. M. Forster skriver om. Her sees den kjente brua Ponte Vecchio, og området Oltrarno, sør for elva.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!