Farger fra fortiden:

Slik bodde vi før

Slik bodde vi før

PIGMENT: I 1940-årene var det fortsatt maleremestrenes jobb å lage maling av pigment og bindemiddel. Fra malerverkstedet på Norsk Folkemuseum.

For oss som er flasket opp på litervis med hvitmaling – til nød eggehvit – virker fortidens fargebruk både modig og litt merkelig.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.04.2009 kl 09:05

– Vi glemmer alle fargene de omga seg med før. Vi ser jo som regel bare svarthvitt-bilder fra tiden før 1960, sier Niels Gerhard Johansen, malerikonservator ved Norsk Folkemuseum.

De hvite rommene er vår egen tids oppfinnelse. Før var det sære, skitne og spreke farger som fylte hjemmene: Funkisstuer badet i en "skitten" strøm av grått, brunt og rødt. Tradisjonelle, panelte, hundre år gamle kjøkkener med ferskenrosa vegger og oransje dører. Takrosetter i 1870-tallets bygårder i mørkegrønt, knallrødt og gull.

– Folk var ganske frie i fargevalgene sine, istemmer konservator Birte Sandvik.

– De malte vanligvis om cirka hvert tiende år. Og vi ser at den nye fargen de da valgte, kunne være svært forskjellig fra den de hadde hatt.

Ulike epoker

Kjennskapet til tidligere tiders fargevalg har de to konservatorene blant annet fra Wessels gate 15. Hele bygården ble demontert, spiker for spiker, fra Wessels gate i Oslo – og satt opp igjen på Folkemuseet

Leilighetene i gården er restaurert for å vise ulike epoker – fra 1870-tallets tunge borgerlighet, via den lettere jugendstilen til det fargesære 1930-tallet. Den nyeste leiligheten i gården er et typisk innvandrerhjem fra 2002.

Det hviteste hjemmet er 1970-tallsleiligheten, som har "moderne" hvite stuevegger. Ellers er det mye bruk av signalrødt og signalblått i 70-tallsleiligheten også.

Fargetrapper

Flere steder i bygningen har konservatorene latt det stå igjen såkalte fargetrapper.

– Fargetrappene viser alle fargene som ligger oppå hverandre. Her er det mange steder rundt 15 overmalinger. Kunsten er å finne et løsemiddel som bare fjerner ett lag av gangen, sier Niels Gerhard Johansen.

Fargetrappene er små kavalkader over frisk fargebruk. Hvitt, som har vært de siste 20 årenes hovedfarge, ser man lite til. Nyanser av blått, grønt, gult, rødt og dype jordfarger viser frodigheten.

– Det er påfallende at selv folk som hadde dårlig råd, malte om jevnt og trutt. Forklaringen er at det ikke var så dyrt å ha malere i huset før. Arbeidstimer var mye rimeligere enn i dag, påpeker Birte Sandvik.

Helt fram til andre verdenskrig var profesjonelle malere enn selvfølgelig "luksus" selv i relativt enkle hjem.

– Malermesterne kjøpte inn pigment og bindemiddel, og blandet fargene selv. Først på 1950-tallet kunne vanlige forbrukere kjøpe ferdigblandet maling i fargehandelen, forteller Sandvik.

Rik og fattig

De naturlige pigmentene hadde veldig ulik pris. Derfor kunne fargene i et hjem fortelle mye om økonomien til dem som bodde der.

For eksempel kostet pigmentet "pariserblått" 11,50 kroner per kilo i 1879, mens den burgunderrøde "caput mortum" bare kostet 60 øre kiloen.

– Malerne lagde ikke så ofte blandinger, men brukte gjerne bare ett pigment per farge, forteller Johansen.

Ikke bare pigmentene, men også dekoren, skilte mellom fattig og rik. Jo mer sjablonger og pyntestriper, desto mer velstående beboere. I Ibsens leilighet, som er gjenskapt i gården fra Wesselsgate, går en tynn strek av ekte gull langs veggene.

– Ett gram gull gir flere kvadratmeter av det tynne bladgullet, forklarer Johansen.

Takrosetter malt med intrikate mønster er en annen fargeklatt i hjemmene fra før 1900. Men med jugendtiden bleknet hjemmene betydelig.

– Og med funksjonalismen på 1930-tallet forsvant dekoren. Derimot ville man ha enkle, rene flater med sterke farger. Fargegleden holdt seg i tiårene som fulgte, og først på slutten av 1970-tallet kom de helhvite veggene. Men det var ikke hos hvem som helst, forteller konservatorene.

– Nei, hvitt var spesielt rundt 1980. Det var for de ekstra designbevisste, de som ble funnet verdige til å vise hjemmene sine i Bonytt.

Interiørhistorien i farger

1870-1900: Tunge, mørke farger. Mye dype jordfarger, men også klare farger, som den sterke rødfargen fra pigmentet "sinober". Vinduene skjult av omfattende gardiner, og begrenset med lys fra parafinlamper. Tekstiler og draperier overalt – i viktoriatidens ånd skulle alle bein, selv bordbein, skjules. Kjøkkener var ikke blå, slik mange tror – men de var veldig ofte rosa. Rosa var en rimelig farge, og kjøkkener lå nederst i hierarkiet.

1900-1920: Fargene blir blekere og dusere. Hvite gardiner. Helhetsinntrykket er lettere. Først rundt 1915 kommer de blåmalte kjøkkenene i Norge og resten av Europa.

1930-1950: Mye blank maling og strukturmaling. Skarpe, sure og skitne farger. Mye bruk av kontrastfarger – som eplegrønn mot tomatrød. Vågale kombinasjoner. Fortsatt hvite gardiner. Lyset skulle inn, men inne var veggene fortsatt sterke og relativt mørke i fargen.

1960-tallet: Nye, morsomme og friske farger, preget av livsglede og oppgangstid. Forbrukerne kan selv kjøpe ferdigblandet maling, derfor kommer salgsvennlige fargenavn som "kanarigul" og "karneval".

1970-tallet og framover: Oransje, grønt og brunt er en velkjent 70-tallskombinasjon, men signalrødt og signalblått – brukt sammen – var også populært. Mot slutten av 70-tallet kom de hvite veggene. Utover 80-tallet ble hvitt enda vanligere. Bortsett fra noen år på 90-tallet med mye lasering i varme farger, har hvitt styrket sin posisjon. Først de siste årene har mørkere og mønstrede vegger blitt aktuelt igjen.

Se eksempler på www.norskfolkemuseum.no

Interessert i boligstoff? Les mer på min-bolig.no

Annonse
Se bildet større

FARGEGLEDE: Opprinnelig var ikke takrosettene i gips hvite, men dekorert med mange farger. Denne er fra 1870-tallsleiligheten på Norsk Folkemuseum.

Se bildet større

VERKSTED: Glimt fra det utstilte malerverkstedet på Norsk Folkemuseum, som viser hvordan det kunne se ut midt på 1900-tallet.

Se bildet større

DEKOR: Frihåndsmaling av dekor var noe malermestrene behersket på 1800-tallet og første halvpart av 1900-tallet.

Se bildet større

MAKSIMALISME: Jo flere farger og detaljer, desto flottere. Her er vegg og tak fra Norsk Folkemuseums 1870-tallsleilighet.

Se bildet større

FUNKISFARGER: Konservatorene Niels Gerhard Johansen og Birte Sandvik i den restaurerte 30-tallsleiligheten på Norsk Folkemuseum. Stua har grå tapet med rød og blå dekor, og ubehandlet tretak. Soverommet bak er i kraftig gult.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!