Vonde minner på Teknisk Museum

Vonde minner på Teknisk Museum

Det ble et sterkt møte med gamle minner for Einar Måseid og Arild Sømo da utstillingen «Vonde Minner» åpnet på Teknisk museum i forrige uke. Foto: Grace Brynn

Det var som å sitte i fengsel – et barnas Alcatraz med kadaverdisiplin, tvang, seksuelle overgrep. Et skrekkregime. Og forbrytelsen? De hadde tuberkulose.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
20.10.2008 kl 16:49

KJELSÅS: å 1800-tallet var tuberkulose (TB) – «den hvite pest» som den ble kalt – den sykdommen som tok livet av flest mennesker i den vestlige verden. Å bekjempe TB ble en samfunnsoppgave. I 1900 vedtok Stortinget «Lov om angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme». Den ga blant annet adgang til innleggelse ved tvang.

Familier ble atskilt ved makt. Det ble en storstilt bygging av sanatorier. Et av dem var Grefsen, som ble drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening. Men livet bak murene var ikke akkurat lystelig.

Vekker vonde minner

Einar Måseid og Arild Sømo har tatt mot til seg og fortalt om overgrep som ble gjort mot tuberkuløse barn på Grefsen sanatorium i 1950-årene. De var selv ofre. Etter at de sto fram, har mange stått fram og fortalt om tilsvarende opplevelser der. Overgrep, straff og vold hørte hverdagen til.

– Utstillingen «Vonde minner» – gir oss ny kunnskap om det som har hendt, sa tub-historiker Dag Skogheim ved åpningen 17. oktober.

– Historien er en stadig uavsluttet fortelling. Vi tror vi vet, men sannheten er alltid noe mer. Dette er en hot spot-utstilling, som tar opp noe aktuelt uten å gi noe endelig svar. Utstillingen er historisk viktig. Her er ingen montre, ingenting om tilblivelse eller avslutning, det er ingen klart avsluttet utstilling. Her er ingen gjenstander, men stemmer og minner. Vi vil vise at det hører hjemme på et museum. – utvide det museale begrep. Det er både spennende og et viktig bidrag i samfunnsdebatten. De to og mange med dem, har vært tause om det de opplevde i 50 år. De er utrolig modige! sa museets direktøren.

Etter tysk mønster

– Jeg opplever en stor forskjell fra da til nåtiden, sa Einar Moseid.

– Vi er så prektige når vi vurderer andre kulturer, men det er nok å ta tak i i vår egen. Det er viktig for barnas del. Vi må likestilles med andre grupper som har vært ofre. Hadde jeg ikke truffet Arild, hadde jeg ikke skjønt hvor viktig det var. Det er viktig å se og vite. Etter artikkelen i Aftenposten har mange kontaktet oss og fortalt om tilsvarende opplevelser på Grefsen; om voldsbruk og isolasjon, med livslang tragedie som resultat.

– Nazistene ville innføre tvangssterilisering av tuberkuløse, men det ble ikke noe av – fordi de da måtte ta en vesentlig del av det tyske folk. I slutten av 1800-tallet vokste det fram sanatorier etter tysk mønster. Vi opplevde også å være «spedalske» da vi kom hjem etter oppholdet. Folk ville ikke ha noe med oss å gjøre. TB var tabu, sa Moseid.

Arild Sømo forteller at han ble tvangsfôret med en fiskesuppe som besto av vann, ben og skinn. Han fikk det ikke ned, og kastet opp. Da ble han tvunget til å spise sitt eget spy. Hver dag ble han kastet inn på et mørkt loftsrom, og spent fast til seng med remmer. Det var en vanlig straffemetode hvis man ikke var «grei». Den ene lyspæren i taket ble slukket da pleierne gikk og lot dem ligge der i timevis. De skrek og gråt. Livredde. Sømo opplevde også seksuelt misbruk. Oppholdet på Grefsen har satt varige spor. Røde Kors-søstrene var veldig harde. Lokalavisen rakk å få en liten prat med ham.

Trodde de var alene

Hvorfor er det viktig å stå fram med dette, Moseid? Hvordan har Grefsen-oppholdet preget deg som voksen?

-Jeg har fått en sterk trang til å ordne alt selv for å overleve. For andre også. Alle som har holdt det for seg selv, trodd de var alene om det. Når får de bekreftet det. Det er viktig at de får dele med hverandre. Hvem skulle vi si det til, den gangen? Hvem ville tro oss? Vi hadde hatt TB, det var tabu. Nå vil mange vil stå fram og fortelle om sine opplevelser. Det er godt for den enkelte. Det er viktig at vi får oppreisning i samfunnet. Meningen er å bidra til å hindre at slikt kan skje i framtiden, svarer Moseid alvorlig.

– Tror du det foregår liknende ting nå?

– Ja – det skjer en økende privatisering, og det er tøffe tider. Det ansettes personell uten faglig forutsetning for å takle unger. Det bør være en offentlig oppgave, understreker Moseid.

– Jeg trakk meg unna, og prøvde å finne ut hvorfor jeg ble straffet. De slo eller spente meg fast. Jeg fant ikke noe svar. Men dette er ingen personlig vendetta. Systemet og institusjonen er det sentrale. Det er ikke aggresjon, eller bitterhet mot enkeltpersoner. Ser du hun på bildet der! Det er søster Lillian. Jeg var flink til å synge, og når det kom noen på besøk, fikk jeg stå i døra og synge. For det fikk jeg 50 øre eller en appelsin. Det var jo en hyggelig opplevelse til en avveksling.

– Søsteren min var fem år. Da hun kom ut, hadde hun ikke noe språk, og kunne nesten ikke gå. Så understimulert var hun. Og hun kalte far og mor for «mannen» og «damen».

– Det er meg som er gutten på plakaten der, forteller han.

– Du ser at munnen prøver å smile, men hvis du ser på øynene, ser du at jeg holder på å gråte.

Måseid var en gang en hjelpeløs liten gutt, alene i en skremmende verden. I dag klarer han å smile – og stiller opp for å hjelpe andre som har vært i samme situasjon.

Utstillingen varer til 21. desember.

Munnen prøver å smile, men hvis du ser på øynene, ser du at jeg holder på å gråte

Einar Måseid

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!