Yngre demente uten tilbud

Yngre demente uten tilbud

-tispa Nora (9) er den eneste hunden som er igjen i familien.– Paal er glad i Nora – jeg også. Nora er i tillegg en sosial ressurs for meg – vi kommer jo blant annet i snakk med mange på turene våre, sier Mieneke.

Mieneke van Delden førtidspensjonerte seg for å pleie mannen. – Tilbud til yngre demente er jo nesten ikke der, sier hun.

Tekst:

Publisert:

LOFTHUS: I flere år har Mieneke van Deldens mann, Paal, hatt demens. Han blir stadig dårligere. Fra å være en aktiv markaelsker med flere jakt- og trekkhunder, og sivilingeniør i en krevende jobb, klarer 64-åringen seg nå ikke uten daglig omsorg.

– Da Paal var 59 år, fikk han diagnosen demens, og helsen hans blir gradvis dårligere. I dag kan han så vidt gå med støtte, og har veldig dårlig taleevne. Likevel har vi fortsatt en form for kommunikasjon, forteller Mieneke.

– På tide

– Da valget kom om enten å plassere Paal med 80- og 90-åringer på et sykehjem, eller å ta ut førtidspensjon og pleie han selv, valgte jeg det siste, selv om det selvsagt betyr en dårligere økonomi. Men jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde, og det tror jeg nok også Paal setter pris på. Og det er mange av oss – pårørende som tar slike valg som jeg har gjort, sier Mieneke (64), som også deltar i samtalegrupper for pårørende til demente, blant annet i regi av Kirkens Bymisjon.

Hun forteller at det til nå har vært tilbud om «tradisjonelt» dagsenter i bydelen.

– Og Paal har vært på dagsenter to ganger per uke. Men etter hvert bare en dag per uke, og det er mer for at jeg skal få avlastning noen timer, og ikke spesielt for at han har veldig lyst til å dra dit. Generelt er også de tradisjonelle dagsentrene mer et tilbud til mye eldre folk enn det min mann var da han ble syk – akkurat slik situasjonen er på sykehjemmene. Derfor er det flott at det til høsten blir et eget dagsentertilbud i bydelen til yngre demente på Grefsenhjemmet – det er egentlig veldig på tide, sier Mieneke, men legger til at tilbudet kanskje kommer for sent for Paals del.

– For min mann er helsesituasjonen nå såpass dårlig at tilbudet muligens ikke blir aktuelt for han. Men stadig flere yngre får demens, så det er jo absolutt på tide at de det rammer får et bredere tilbud, sier Mieneke.

Det finnes et hjem/dagsenter for yngre demente i Oslo kommune, i Villa Enerhaugen.

Noe avlastning

– For noen år tilbake søkte vi muntlig bydelen om plass for Paal på Enerhaugen. Men siden bydelen selv hadde ledig plasser på egne dagsentre, så ble søknaden avslått, sier Mieneke, som for øvrig skryter av bestillerkontoret i Nordre Aker.

– Det er ikke akkurat noe utsvevende sosialt liv jeg lever. Men er det likevel noe jeg skal, og trenger noen til å se til Paal, så kan hjemmetjenesten i bydelen hjelpe til med tilsyn i løpet av dagen. Jeg synes bestillerkontoret strekker seg langt på små ressurser. Men jeg strekker meg langt jeg og. Likevel merker jeg at det tærer på kroppen. Å være pleier 24 timer i døgnet er tungt arbeide, sier Mieneke som i mange år har arbeidet som fysioterapeut på Aker sykehus.

Besøksvenn

Paal vil nå helst bare være hjemme – og innendørs. I andre etasje i boligen i Ymers vei på Lofthus, tilbringer han dagene. Han klarer fortsatt å styre TV-en selv, og ringer eller roper på Mieneke hvis han trenger hjelp. Og Paal har ennå kontakt med gamle studiekamerater og venner fra trekkhundmiljøet.

– Han ringer de ofte, men klarer jo ikke selv å snakke noe særlig. Men kameratene forteller – så Paal er godt oppdatert om hva som skjer i vennegjengen. Og kameratene har også vært fantastiske til å selv ta kontakt med Paal. I tillegg har han gjennom et prosjektarbeid i regi av Røde Kors, Fransiskushjelpen og Demensforeningen, fått seg en besøksvenn, på femte året nå. Besøksvennen kommer stort sett en gang per uke, og er veldig flink til å komme Paal i møte, sier Mieneke, og legger til at besøksvennen også er en ressursperson for henne.

En dag av gangen

Mieneke og Paal, som har vært samboere og gift i til sammen 30 år, har ingen nær familie som kan avlaste med pleiearbeidet.

– Det er klart at dette har vært og er tøft. Man vet ingenting om hvilken retning livet tar, og det er vel det beste. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å være pleier 24 timer i døgnet. Søknad om sykehjemsplass er ennå ikke fylt ut. Og foreløpig har jeg ikke bedt Paal om å underskrive på den heller. Vi får ta en dag av gangen, sier Mieneke.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å være pleier 24 timer i døgnet

Mieneke van Delden

Annonse
Se bildet større

Vorster -tispa Nora (9) er den eneste hunden som er igjen i familien.– Paal er glad i Nora – jeg også. Nora er i tillegg en sosial ressurs for meg – vi kommer jo blant annet i snakk med mange på turene våre, sier Mieneke.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!