Kategoriheading

En vill idé blir virkelighet

En vill idé blir virkelighet

Fra venstre i boben: Jan, Trond Erik, Tord og Øystein. Bak: Thorleif og Haroon. FOTO: PRIVAT

«En kjedelig kveld foreslo Roar at vi kunne dra til Lillehammer til helga og kjøre bob. Fire mann rykket ut av TV-koma og ble straks interessert. Det begynte rolig og de første kurvene var ikke verre en tivoli...»

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.04.2017 kl 13:42

ANNONSE
Annonse
 

Torshov Bobteam gjorde en bra innsats under NM i år. Gull dame senior. Gull og sølv parabob. Sølv 2-bob herrer og gull NC. Sagene Avis gjengir deler av klubbens morsomme og herlige nedskrevne bobhistorie her: En vill idé blir virkelighet! Hele historien på klubbens facebookside.

Klubben ble startet av en løst sammensatt kameratgjeng fra Torshov. Den bestod opprinnelig av venner fra barndom og skole og ble naturlig utvidet med bekjente rundt disse. Det vi hadde felles var "Er'e så nøye a"-innstillingen til de fleste former for pålagte begrensninger, samt behov for sporadisk fysisk aktivitet.

En kjedelig kveld foreslo Roar at vi kunne dra til Lillehammer til helga og kjøre bob, da han hadde pilotlisens og egen 4-bob. Slikt lar seg høre, fire mann rykket ut av tv-koma og ble straks interessert. Noen spørsmål om fare og bekledning senere var alle helt med.

Se bildet større

NM 1998, 4-bob, premieutdeling. Fra venstre: 3. plass Ronny Tøgaard, Tord Freberg, PG Svensson, Øystein Fredriksen, 2. plass laget fra Hawks MC, 1. plass Arnfinn Kristiansen fra Grefsen landslag med tre bremsere. Til høyre, Anders Huuse, medlem av styret i internasjonalt forbund. FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

Bratt og glatt

To dager senere stod en gjeng klare til å sette utfor den olympiske bobbanen i Lillehammer uten å ane hva de gikk til. Flere var skeptiske etter å ha sett banen, det var jo bratt og glatt jo. Isen var like hard som betongen under og dette ble ikke som å ramle i skibakken. Men Roar som var pilot og styrte boben forsikret om at dette ville gå fint da han hadde kjørt banen mange ganger og folket ble rolige igjen.

Men så begynte han og mase om prosedyrer ved velt, og utsagn som: - Slapp av, jeg er godt kjent på sykehuset og vi får behandling med en gang fordi de er redd for indre skader, virket ikke beroligende. Det var litt sent å trekke seg med ære, og dette var jo også litt typisk Roars måte å motivere på: Skremme først fulgt av utfordringen: – Trukkeru tør jeg. Han skulle jo bli med selv denne gangen, og ikke ta den varianten med: – Du gjør det, jeg ser på - sikkert ikke noe farlig.

Tord ble lurt til å sitte bakerst da den og pilotplassen er de eneste med eget sete og ryggstøtte. Ikke uten grunn, piloten må sitte stødig for å få styrt, og bremseren får deng. Det er bakerst man får den største belastningen og det er ikke uvanlig å miste bevisstheten på grunn av G-trykket når man ikke har erfaring. Dette fordi her veier bare hodet med hjelm 120 til 150 kg i korte øyeblikk og sitter du feil er det umulig å løfte hodet eller trekke pusten før trykket slipper, og blodet/oksygen i hodet forsvinner.

Bob in track!

Grønt lys!

Vi seg ut av start og hørte speaker annonsere: Bob in track. Det begynte rolig og de første kurvene var ikke verre en tivoli.

Men så eksploderte det i fart og vold, og det opplevdes som en uke, inkludert et begeistret fylleslagsmål foregikk i løpet av 60 sekunder. Vel nede klatret de ferske bremserne, Tord, Ronny og Rolf ut av boben, øre i hodet av adrenalin og overlevelsesinstinkt. Alle hadde noe hemmet bevegelsesmønster på grunn av flere kraftig slag, men i høyeste grad veldig levende.

Roar innrømmet først da at alle de andre turene hans var med 2-bob og denne 4-boben var kjøpt forrige helg. Da 4-bob går fortere og er vanskeligere å kjøre ville ingen erfarne bremser sitte på med han. Dette fordi de første turene garantert gir masse juling og han trengte noen som tålte dette. Han ble straks tilgitt denne justeringen av sannheten for å få oss med, og med Øystein også på laget kunne vi bytte på å puste ut og lete etter plaster.

Og Roar ble sakte bedre til å kjøre, egentlig veldig sakte.

Organisering og stiftelse av Torshov Bobteam

Første samling hos Tord etter helgen, var de som hadde vært med og flere andre som hadde plukket opp ryktet, helt enige for aller første gang.

Dette måtte vi gjøre noe ut av, men bob er tross alt en sport som tradisjonelt har vært for de som ikke behøver å bekymre seg for hva strømregningen blir. Vi hadde alle vanlig inntekter og var mer eller mindre nyetablerte med lån og noen med familie. Ingen av oss hadde en far med høy inntekt eller formue som kunne trå til heller, da de fleste av oss var avkom av vanlige arbeidere fra Lilleborg, Myhren eller Bjølsen i generasjoner. Ingen av oss var fattige, men velstående? Nei.

Som nevnt tidligere hadde ingen av oss særlig respekt for begrensninger, så da måtte vi bare gjøre dette. Dessuten var vi av den oppfatningen at det var på tide verden fikk sin første bobklubb bestående av folk som bare hadde ett slips.

Dette var oftest blitt tildelt like før konfirmasjonen, og ble før kjærka forsøkt festet av en intenst bannende far eller onkel, som et slags uttrykk for at det var vanskelig å knyte slips på andre. Men vi fikk jo med oss de viktigste ordene som voksenlivet krever like før altergangen.

Vi ordnet det formelle med stiftelse av klubben, innmelding i Norges Idrettsforbund og særforbund, hvor vi ble godkjent og registrert 11.03.1998. Frem til registreringen var i orden kjørte vi som Torshov Bobteam med to lag i Viking Bob-club.

Se bildet større

Torshovgutta fant ut at de skulle starte en bob-klubb! FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

Ny øvelse

Hittil hadde den gamle norrøne metoden med at: Den som taler høyest har rett, fungert utmerket, selv om utenforstående gjerne oppfattet en vanlig diskusjon oss imellom bortimot som trusler. Det ble derfor en ny øvelse for flere, med demokrati og det å stemme over avgjørelser. Det utviklet seg litt likt det Engelske parlamentet, hvor flertallet gjelder, men argumentasjon for saken møter arrogant høylydt motstand fra opposisjonen og oppmuntrende tilrop fra tilhengere. Så vi beholdt på en måte kjernen i det gamle systemet.

Bydelen formidlet et lokale til oss, i Gamlebyen, og vi fikk låne 4-boben av Roar mot at vi pusset den opp etter sesongen.

Vi var i gang.

Hvordan oppleves en bobtur?

Før start bør man varme opp for å gi bedre skyv og unngå strekk i starten eller underveis. Når boben er startklar er det nyttig med mest mulig positiv aggresjon – gira, men ikke rasende. I starten er det viktig at alle 4 treffer og skyver i gang boben likt, gjerne innen et par 10-del. Piloten hopper inn først, så følger bremserne 2 og 3 mens den sterkeste 4 mann løper lengst mulig. Rekkefølgen man går inn og setter seg i er viktig fordi det ikke er plass til annet.

Vel inne skal man plutselig være det motsatte, mest mulig avslappet og konsentrert. Piloten styrer boben og bremsere skal sitte rolig uten å spenne seg når de holder seg fast. Alle plasser har egne fothvilere og håndtak. Det er viktig å puste riktig underveis. På alle rette strekk puster man vanlig og like før hver kurve trekkes pusten og holdes gjennom kurven. Da spenner man opp magemuskler og stiver av hele overkroppen så blodet ikke forsvinner fra hodet.

De første kurvene 1-2 og 3 går rolig. Inn i 4 er vi godt oppe på veggen og trykket merkes. 5 går greit før 6 som er omegaformet trekker pusten ut av deg på slutten hvis du ikke holder igjen.

Her man begynner å angre...

Omtrent her begynner du virkelig å angre første turen. Du har glemt instruksjoner om hvordan du skal sitte og når du kan puste og bare klamrer deg fast. Og ikke minst glemmer du at du nettopp bør puste da et minutt er i lengste laget og ikke gjøre det under rådende forhold.

Kurve 7-8-9 er en labyrint hvor farten øker og 10 er første store trykkurven. Holder du nakke/hode feil blir du dratt ned til det knaker og du skjønner at du er mye mykere en du trodde. Armene er så tunge at du ikke klarer å flytte de og du har ikke kontroll over bevegelser. Farten på rundt 100 kmt som virker vanvittig i den smale banen sammen med det voldsomme trykket gjør at flere nærmest blir troende i en sterkere form da dette må ende galt.
Du glemmer å puste mellom 10, 11 og 12 hvor trykket og farten utrolig nok øker enda mer og det du har igjen av luft blir dratt ut i 12. Du rekker så vidt å lure på om det trygt å puste før vi går inn i den største kurven 13 hvor farten er ca. 130 kmt. Trykket er nå oppe i 5G, veier du 80 kg skal nå prøve å holde kontroll på egen kropp som veier 400kg. Hele boben veier over 3000kg, - orntli rattkjælke.

Nå kommer oksygenfattige merkelige tanker som: Jeg håper jeg ikke kommer til himmelen jeg som har høydeskrekk, det blir jo et helvete. Hvis piloten bommer litt på utgangen i 13, noe som er lett da det er en vanskelig todelt kurve, slår boben i kanten på vei ut. Piloten merker ikke stort til slag eller trykk og er for så vidt opptatt av andre ting. Trykket og effekten av slag i siden øker bakover og bakerste bremser blir omtrent slått i svime med større blåmerker på armer og skuldre.

Kurve 14 er kort og hard før lange 15, som suger de siste kreftene på slutten og du skjønner egentlig ikke hvor i banen du er og bare håper å overleve litt til. Kurve 16 gir deg det siste blåmerket fordi du er ukonsentrert og når du ser det lange bremsestrekket skjønner du at alt du nettopp har lovet din religiøse leder mulig var noe overilt.

Glad for å ha overlevd

Vel ute av boben har du vanskelig for å gå, blodet bruser av adrenalin og du er veldig glad for å ha overlevd. Enten vil du aldri kjøre bob mer, eller så syns du det var så ekstremt morsomt at du tar flere turer. Bare noen få turer senere oppleves det intenst, men ikke farlig utover akseptable grenser. F16 piloten som var med en stund fortalte at trykket kommer bråere og føles mer brutalt en hva han klarte med flyet sitt i korte svinger, og så var det litt forskjell på trykkdrakt og treningsdress.

Se bildet større

FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

De første årene

Tord har siden barneskolen forstått kjøp, salg og markedsføring og satte i gang. Vi laget t-skjorter og gensere med logo som ble solgt med god fortjeneste til medlemmer og truet på halve Torshovs befolkning.

Vi fikk tak i vinterjakker og fleecegensere fra Telenor, satte på egen logo og var med ett presentable i sporten. Hjelmer og annet utstyr av samme merke ble kjøpt av de som skulle kjøre, eller lånt av noen som måtte være hjemme. Løpende utgifter ble dekket av hver enkelt slik at de pengene vi fikk inn kunne brukes til kjøp av utstyr. Første sesongen ble brukt til å kjøre og få trening i start og innhopp i boben. Meiepussing og vedlikehold tok en del tid på klubblokalet om kvelden i uka for å ha alt klart til neste helg.

Vi hadde to faste 4-boblag med reserver, men bare Roar som pilot og vi brukte derfor av og til PG som drev kiosken ved Soria. PG var banesykkelist/bokser/bobkjører og sønn av boksetrener Kjell Roger Svensson mer kjent som Kalle.

Øystein, Jan og Tom gikk på pilotskole og Øystein ble klubbens nye 4-bob pilot. De som satt på med han første året kan aldri beskyldes for å mangle mot. Det gikk mye på to meier og han hadde en del svært uvanlige og spennende løsninger på problemene som hele tiden oppstod underveis. Men han veltet aldri.

Verdens korteste erfaring?

Øystein har for øvrig verdens korteste erfaring før han kjørte 4-bob. Han gikk rett fra bobskole, kjørte en tur etterpå hvor han vraket 2-boben, og gikk rett opp til start og kjørte 4-bob resten av sesongen. Ingen kommer noensinne til å slå den og er egentlig verdig plass i Guiness Records. Normalt kjører man flere år med 2-bob først, men vi måtte bare ha en pilot til og det var ikke ulovlig, bare så utenkelig at ingen hadde forbudt det.

Vi deltok i Norgescupen i 4-bob og kom på 2 plass sammenlagt.

I NM 98 hentet vi 3. plassen og flere av oss fikk sin første medalje siden svømmeknappen i 4 klasse.

Vår første bob, 4-boben Oksen 1999

Ved hjelp av gensersalg, loddsalg, høy medlemskontigent og fulle egenandeler, julebord og støtte fra bydelen kunne vi allerede etter denne første sesongen kjøpe 4-boben for kr. 50,000.-, samme sum Roar kjøpte den for.

Det viste seg at boben hele veien var blitt kjøpt meget rimelig i forhold til kvaliteten. Den var håndbygget for østtysk landslag med formål å vinne OL-94 på Lillehammer, og det gjorde den. Piloten på laget, Harald Czudaj fikk nye bober hver sesong og pleide å selge utstyret ved sesongslutt. Han kjente Per fra før og solgte boben i Norge da vi ikke ble regnet som konkurrenter til de 10 øverste plasseringene uansett hvor gode vi ble i hans tid.

Medlemsrush

Ryktet spredde seg fort om hva gutta som pleide å henge rundt paviljongen i Torshovparken om sommeren hadde funnet på denne gangen. Vi fikk mange nye medlemmer på kort tid av veldig sammensatt karakter.

Utvalget var stort og bare for å nevne noen: En er selv bobkjører og fyrste av Monaco. En var F16 pilot i forsvaret. En var bedriftsleder fra en av byens større aktører. Et par var arbeidsledige. En sykepleier, og Lill fra politiets beredskapstropp.

Det var forresten god motivasjon til å få opp farta for flere av oss det å ha politiet løpende bare en halv meter bak deg under bobstart. Noen av de nye medlemmene var godt trent og andre hadde kun spilt badminton et par ganger som barn. Kort sagt, vi bestod av alle typer individer og det fungerte godt da vi hadde tilgang på alle typer egenskaper. De som ikke var løsningsorientert mot aktiviteten ble det eller forsvant igjen.

Man skulle kanskje tro at en så sammensatt gjeng skapte sosiale problemer, men vi hadde mange hyggelige turer og overnattinger sammen og vi lærte litt av hverandre hele tiden.

Enkelte begynte å fleipe om OL deltagelse, men vi skjønte at da måtte vi bli bedre en Arnfinn som da kjørte WC og lå på rundt 15-20 plass der, så det virket ikke realistisk på mange år.

Omtale

Media begynte og vise interesse for oss og vi fikk god omtale i regionsaviser for Oslo. Klubben har forsøkt å få med jenter, men erfaringen er at de er vanskelig å finne. Første året var Camilla med og hun bremset faktisk 4-boben en gang, men det ble ikke funnet noen partner til 2-bob for henne. Merethe og Lill kjørte 2-bob en sesong med god fremgang, men så stoppet det opp. Etter det har vi hatt med et par til, men de sluttet etter noen turer. Klubben har i dag 3 aktive jenter: Anita,Merete og Elin.

Nytt klubblokale i Sandakersenteret 1999

I løpet av sommeren fikk vi nye klubblokaler i Sandakersenteret. Gamlebyen var et greit sted de to første årene med kjøreport så det var enkelt å laste bob ut og inn. Det var lys og strøm der, men et kaldt lokale som ikke lot seg varme opp om vinteren uten eget atomkraftverk. Når vi skulle til Gamlebyen betydde det som regel en samling først og to biler for transport. Det meste av vedlikeholdet foregikk om sommeren så vi hadde god nytte av stedet selv om det var noen mangler.

De nye lokalene lå i kjelleren til Sandakersenteret og hadde en langt høyere standard. Lokalene ble pusset opp ved hjelp fra Maxbo-fondet og ble et trivelig sted. Vi fikk eget meiepusserom, kjøkkenkrok til å øke temperaturen på pizza og hurtigmat til spiselig, og salong til møter. Det var i tillegg plass til vedlikehold av boben. Den eneste bakdelen var at boben måtte deles for å klare å få den ned en etasje i trappa. Vi hadde i mellomtiden leid bobbod i banen hvor boben stod hele vinteren så inn og uttransport i kjelleren var stort sett høst og vår, unntatt ved et par skader under sesongen.

Enklere

Det ble mye enklere og stikke innom å skru, pusse meier og planlegge da stedet lå rett i nærheten av hvor de fleste bodde. Aktiviteten økte med at vi fikk en felles bedre samlingsplass ved at vi var der oftere en planlagte klubbkvelder. Og i minst, naboene til Tord slapp å tro det foregikk pyramidespill eller Maranatamøte når det rant inn folk to ganger i uka hjemme hos han om vinteren tiden vi holdt til i Gamlebyen.

Vi samlet med resultatene flere pokaler og medaljer, samt at det ble en del papirer. Vi hadde god orden på dette hjemme hos Tord, men det var en klar forbedring med egen kontorplass og premieskap. Å ha alt tilgjengelig på møter gjorde planlegging og gjennomføring av de beste ideene lettere. Og utsikten til premiene var en motivasjonsfaktor når det stod igjen fire timer meiepuss – så henter vi ei bøtte til.

Bob-bod i banen på Lillehammer 1998

For å slippe å transportere alt utstyret hjem hver helg leide vi en dobbel bobbod i banen. Der ble veggen mellom bodene revet for å få et stort lokale og montert en solid hylle som tålte vekten av en bob. Det ble da plass til tre bober og plass til å skru ved siden av. Boden har strøm og lys, men er i utgangspunktet et kaldtlager. Ved å henge opp presenning foran døren og bruke en varmeovn holdt vi temperaturen over 0 slik at det ble enklere og mer behagelig å drive vedlikehold på boben. Vi kunne da la boben stå igjen hele vinteren og hadde samtidig plass til henger ved siden av boden.

Nasjonale bobskoler: 1999, 2000, 2005. og FIBT bobskole 2007

Vi hadde nå fått så god erfaring at vi kunne holde pilotskole selv og flere fikk lisens til å kjøre. Bremsere har en mer formell lisens som går ut på at det skal foreligge en legeattest for blodtype, virksom stivkrampesprøyte og at man er i fysisk stand til å tåle en hardere belastning, Det er i tillegg krav til forsikring. Nasjonalt har vi ikke brukt bremserlisenser, men pålagt piloten til boben ansvar for betingelser til bremsere er oppfylt.

Pilot har de samme krav som bremser men i tillegg strengere krav til opplæring i kjøring og sikkerhet. Opplæringen består av en teoretisk del som omhandler regelverket for sporten, rutiner for bruk av banen, rutiner ved velt og noe teori om hvordan se eller lese sporet i en bane. Den praktiske delen består av gjennomgang av boben og hvordan den virker. Så en gjennomgang i banen for å se på sporet og peke ut siktepunkter underveis, og kjøring for å gjennomføre alt dette.

Vi starter alltid de første turene halvveis i banen til det kjøres trygt derfra før vi går opp til Jr.start og senere bobstart. Kravet til lisens er 5 turer fra toppen uten fare for velt. I løpet av tiden har vi holdt fire skoler og lært opp piloter både fra Torshov og andre klubber i nasjonale bobskoler. Vi brukte erfaringen underveis og hadde et utprøvd og fungerende system når internasjonal bobskole ble avviklet. Av denne lærte vi noen nye momenter og har nå en nærmest komplett opplæring.

Midler til flere bober

Klubbens evige formann fra stiftelsen, Tord, var utrettelig i å skaffe penger og gratis eller rimelig utstyr. Aktiviteten med loddsalg , gensersalg, kronerulling, julebord og annet fortsatte, og dette samt støtte fra bydelen gjorde at vi klarte å legge opp midler.

Hartmann som passer på kulturen i bydelen vår har hele tiden vært til stor hjelp med årlig økonomisk støtte, verdifulle kontakter samt fremskaffelse og hjelp til gunstig leie av klubblokale. Han har utallige ganger gjort forsøk på å sosialisere oss med resten av kulturlivet. For så vidt både hyggelig og interessant deler av det, men vi gikk alltid for tidlig da visesang, selvfargede klær eller batikk utløser et umiddelbart fluktinstinkt. Unnskyld Øyvind vi vet vi burde men -.

Når formann har som prinsipp at det foretas kun innbetalinger fikk vi etter hvert nok midler til å kjøpe en defekt brukt Dresden 2-bob og flere meiesett. Aktiviteten kunne da utvides ved at flere fikk erfaring i 2-bob før de gikk over i 4-boben og vi kunne delta i begge klasser i renn. Noen kom og noen forsvant, men vi hadde hele tiden flere medlemmer som hadde lyst til å kjøre en kapasitet på utstyr og piloter.

Se bildet større

FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

Nye innkjøp til klubben

Tord har lykkes med å få gunstige overnattinger på hytter like ved banen. Likeså gode rabatter på tjenester i banen. Det samme på byggevaresjappa på Sinsen samt malersjappa på hjørnet. Klubben har kjøpt mange klær med logo gjennom årene fra flere firma, fire radiosett, digitalkamera, videokamera, laptop med skriver, pokaler og medaljer ved arrangement, en del verktøy og en mengde småinnkjøp. Felles for alle disse innkjøpene er at Tord er så dreven at butikkinnhaver står og er på gråten før Tord gir seg, og alt forgår gjerne til et lydnivå verdig en hel sigøynerfamilie.

Større klubblokaler i Sandakersenteret 2005

På grunn av ombygging i senteret måtte vi flytte. Vi trengte nå også et større lokale til alt utstyret og ha plass til å drive vedlikehold. Tord lykkes å beslaglegge et stort område i samme kjeller som var tiltenkt annen utleie. Før det ble oppdaget hadde han og Øystein bemektiget seg alle nødvendige byggematerialer inkludert en dobbel ståldør fra samme byggeplass og montert dette, så nå var det låst og vårt.

Vi fikk heldigvis beholde arealet til samme leie som før og har nå nok plass til all klubbdrift. Lokalene innholder: treningsrom, stort verksted for oppbevaring og vedlikehold av bober, kontor, møterom og kjøkken.

Startbanen på Sogn

På toppidrettssenteret er det en startbane for sommerbruk. Her har vi trent stort sett hver sommer på teknikken med igangløping og innhopp. Drevne kan finpusse teknikken og bli godt samkjørt som lag, og nye kan prøve dette under gunstige forhold de første gangene. En annen fordel for nye er at de får vent seg til å starte med hjelm da begrensninger i sikt og lyd er ganske forvirrende i starten hvis man ikke har kjørt mc.

Treningsbobene går på skinner og løpedekket er tartanbelagt for bruk av vanlige piggsko eller bobsko. Banen er fra begynnelsen av -90 og det har vært nødvendig å vedlikeholde også den, men treningsutbyttet var langt større enn reparasjonskostnadene.

Klubbdrift, arrangement, og generell erfaring

Med årene fikk vi god erfaring i klubbdrift angående det administrative, forholde oss til nasjonalt og internasjonalt forbund, forhandlinger, strategi, drive opplæring og arrangere konkurranser. Klubbdrift var i prinsippet nytt, men vi fant fort vår form. Samarbeid med nasjonalt forbund startet med forsiktige forespørsler som med tiden ble mer krevende.

Når de ble krevende nok ble vi valgt inn i forbundsstyret og fant ut av arbeidsformen der. Med verv i styret fulgte representasjon ovenfor internasjonalt forbund og et større kontaktnett. Ved ønske om å få igjennom konkrete saker laget vi detaljerte handlingsplaner som var gjennomarbeidet før presentasjon.

Ved å ha gode løsninger på kommende problemer og bruke saklige og logiske argument krydret med passe frekkhet fikk vi gjennomslag ved at flere stemte for vårt forslag og mot det vanlige politiske nei-svaret. Samme løsning brukte vi med hell i flere saker internasjonalt hvor kongressen/styret i utgangspunktet var negative. Samarbeidet med andre klubber gikk godt. I et så lite miljø som det er i Norge går det mye på personlige bekjentskap.

Over tid ble vi gitt tillitt ved å gjøre oppgaver ryddig og forutsigbart. Med erfaringen kom kvaliteten og vi begynte å arrangere bobskoler og konkurranser, først Norgescup og NM, senere Worldcup. De fleste av oss var involvert i dette og det var mange klubbmøter for å komme frem til løsninger og fordeling av oppgaver.

På utstyrsiden skrudde vi selv og lærte oss noe sveising, glassfiberarbeid, lakkering og mekanikk. En bob består av forbausende mange deler og mye er finmekanikk, andre deler skal ha høy nøyaktighet og tåle ekstreme belastninger. Det er få i Norge som egentlig forstår hvordan dette fungerer og alle var i vår klubb.

Å reparere glassfiberskader blir en vane når man driver med bob. Man lærer fort at dårlig arbeid sprekker opp og det er bare en måte å gjøre det på – ordentlig. Ved skader har vi lakket selv, brukt lakkerer hos oss, eller levert til lakkverksted avhengig av behov. Mange av oss fikk gjennom dette kunnskaper som har vært nyttig også utenfor sporten.

Deltagelse ved Bydelsdager / arrangement på Torshov og Nasjonal Idrettsgalla ved Rådhuset.

Klubben har deltatt med stand på Sandakersenteret i 2003, Bydelsdagene/arr. på Torshov 1999, 2002, 2003 og Nasjonal Idrettsgalla ved Rådhuset 2002. Det er under arrangementene vist til dels stor interesse, men ingen merkbar medlemsøkning. Men økt interesse for sporten generelt er da noe.

Arrangement av: World Cup Bob 1999, World Cup Bob Dame/Skeleton 2000 og WC 2004

World Cup i bob er store greier i hele verden bortsett fra på Samoaøyene og i Norge. Det er alltid rundt 50 deltagende team med fullt støtteapparat, masse utstyr og rundt 5,000 tilskuere. Baner i verden konkurrerer om å få holde arrangementet da det innbærer store inntekter på flere nivåer både for bane og nærområde. Vi søkte ikke, men ble spurt av forbundet om vi kunne arrangere dette i -99, litt fordi vi hadde begynt å gjøre oss bemerket og litt fordi internasjonalt forbund ønsket konkurranser i flest mulig baner.

Vi var alt for få folk med nødvendig erfaring, norgescupen er litt mindre kan man trygt si, men vi tok det igjen på god organisering. Bortsett fra det med tilskuere da, vi fant et fremmed par langs banen som var engelske og de skulle egentlig ta en kaffe, men hadde kjørt feil.

Representantene fra det internasjonale forbundet ble imponert, særlig over James – The living tornado –, da han alene med autoritet styrte alle bortskjemte worldcupstjerner i startområdet og hadde full kontroll over logistikk så alle var klare til rett tid på start. Også Trond Erik må nevnes som alltid så forvirret ut, men det var utenpå for han hadde til en hver tid kontroll på tidtaking og resultater samt startlister kopiert opp og rikelig fordelt. En samlet internasjonal jury og teknisk delegerte mente vi var 10 mann som hadde gjort en bedre jobb en de 30 som vanligvis kreves til et WC.

Mye av dette kom av at vi alle kjente sporten fra utøvernivå og skjønte hvilke problem de enkelte hadde og kunne trå til og løse det raskt uten spørsmål eller forklaringer. At vi hjalp alle ga oss fort rykte for å være serviceminded og effektive, og The guys with the bull var plutselig et begrep alle brukte innen sporten internasjonalt.

Vi arrangerte 2 WC til av god kvalitet og fikk mange gode kontakter innen styret i det internasjonale forbundet. De hjalp oss blant annet og skaffe 3 sett nye supermeier til sterkt rabattert pris. Flere i det internasjonale styret som har sett alt utstyret vårt sier at mange landslag ville blitt misunnelige.

Se bildet større

FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

Verv, representasjon for Norge

Tord ble i 2002 tildelt forbundets Ærespris for sitt arbeid i sporten. I 2006 ble han tildelt både Torshov og Vikings ærespris.

Nasjonalt har både Per, Jan og Roar vært sportsjef for bob i nasjonalt forbund. De samme og flere andre fra klubben har sittet i nasjonalt forbundsstyre i forskjellige posisjoner som ungdomsrepresentant, sponsoransvarlig og styremedlem samt valgkomite og flere varaplasser.

Tord var nasjonal forbundsrepresentant ovenfor internasjonalt forbund og i den forbindelse har ble han sendt til internasjonal kongress i Torino 2006 og London 2007, og Roar var i samme ærend til Leipzig 2003 som sportsjef.

I London utstyrte Tord de tilstedeværende fra styret med Torshovgensere med broderte logoer og gav et intensivkurs i åssen en skal blande og drekka sprit. De husker ikke avslutningen på kvelden noen av dem, men de husker Tord og hadde hatt det fucking awesome fortalte J.Kilborn senere.

Alle styremedlemmer i internasjonalt forbund er personlig rikere en Honduras, har dresser dyrere en Tords bil, og vimser rundt med boblevin når vi tar en cola, men jaggu var det tæl i dem allikevel for de hang godt med.

Det er egentlig forbausende hvor godt bakgårdkatter som oss ikke bare blir godtatt, men også likt i disse kretser, men vi later ikke som vi er noe annet heller. Den russiske delegaten betrodde Tord at han kom fra enkle kår og i dag hadde han så stort hus at han ikke hadde prøvd alle dassene. Så det var bare å stå på så fikk Tord også mange toalett, - pussig målestokk på velstand i Russland.

Se bildet større

FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

Nye idéer 2002

Etter å ha holdt på flere år begynte vi å se at vi gamle gutta ville slite med å henge med i Europacupen selv på grunn av alder og fysikk, og vi fant ut at vi satser på yngre krefter.

Den gamle fleipen om OL. deltagelse kunne bli mulig, men veien var lang. Først må vi få frem den raskeste boben i Norge, så må vi kjøre EC en sesong og komme blant de 20 beste. Så følger en sesong i WC og komme blant de 20 beste der, for til slutt å bli godkjent av Olympiatoppen, gjerne en sesong før aktuelt OL.

Den først av sesongene kjøres hjemme, men innebærer 15 helger på Lillehammer for minst 4 mann. I tillegg kommer transport og baneleie. Sesong 2 med deltagelse i minst 5 EC og 5 treningshelger hjemme er mye dyrere, det samme med sesong 3 i WC.

Samlet kommer en slik satsing på nærmere en halv million, men man må knuse egg for å lage omelett.

Se bildet større

FOTO: TORSHOV BOB-TEAM

De siste sesongene

I de siste årene har kun Per kjørt NC og NM for klubben med stort sett første og andreplasser, og det er godt til å være nærmere 50 år. Vi prøvde å dra i gang en ny 20 åring i 2011, men han valgte fallskjermsporten etter noen turer. Vi har fremdeles en unik samling utstyr, vi vet hva som kreves for å lykkes og vi har satt av nok midler til å dra i gang showet en gang til når vi finner det rette talentet.

Klubben har på en måte vært en lang og lærerik dannelsesreise for mange av oss. Ikke minst viser vår historie at har du virkelig lyst til noe er det fullt ut mulig, selv om man ikke har tradisjoner og forutsetninger på sin side. Det er rett og slett bare å gjøre det.

Og vi har fremdeles bare ett slips!

Torshov Bob-Team

ANNONSE
Annonse