Langtfra noe barneskirenn:

Vi prøvegikk Birken i 20 kalde. Det gikk dårlig

Vi prøvegikk Birken i 20 kalde. Det gikk dårlig

ISKALDT: Her er jeg fremdeles ganske pigg. Det skulle ikke vedvare.

Det er tøft å gå Birken med vrede værguder og en kropp som skriker etter væske.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.03.2010 kl 13:12

SPEAKER.NO: Det blåser ned mot minus 20 i fjellet, snøføyka tetter stort sett igjen det som er av spor og vinden får ansiktet til å føles som om det sitter fast i veggen på en fryseboks. Det var utgangspunktet vårt. Vi skulle prøvegå Birken – tre uker før rennet.

http://speaker.no/article/20100301/SKI/100309998/1001">Slik fikser du Birkebeinerrennet - Birken-bossens 10 tips

Les også: Finn ditt eget Birken-tempo

Værhardt

La det være sagt med en gang: Det ble en strabasiøs ferd. En real manndomsprøve. Og jeg hadde aldri gjort det før. Jeg ville for enhver pris fullføre. Uansett hvor surt det var!

Ett er i hvert fall sikkert: Etter vår værharde opplevelse over fjellet forsvarer vi fullt og helt arrangørens beslutning om å avlyse Birkebeinerrennet i 2007.

Tingstadjordet var ikke som en yrende maurtue om sommeren. På renndagen stimler tusenvis av løpere sammen bak startstreken. Nesten som bjørkeris på en sopelime. Nå lå åkerlappene her som et hvitt teppe – uten funksjonærer, tilskuere, smørere eller løpere.

Ensomt

Vi hadde hele løypenettet for oss selv, Steinar Schjetne og jeg. Eller rettere sagt: Vi nærmet oss Sjusjøen, og hadde tilbakelagt 37 av totalt 54 kilometer, før vi så en løper i motgående spor. Før det var to prepareringsmaskiner og én Røde Kors-funksjonær på scooter det eneste vi hadde sett.

Ledsageren min rynket på nesa, men han har gått Birken to ganger før og er en ihuga langrennsentusiast. Og nesten aller viktigst: Han har peiling på prepping og utstyr.

Les også: Finn ditt eget Birken-tempo!

- Det er helheten og ikke enkeltpartier som er tøffest i Birken, forklarer Schjetne.

- Deler du løypa i fem, virker strekningene hver for seg veldig overkommelige. Men det er ikke bare bare å gå diagonalgang uten feste og spor etter fire mil i sørpeføre og mildvær, sier Schjetne, og anbefaler minst mulig ploging og skrensing i utforbakkene. Da unngår du unødig slitasje på festesmøringen

Sekstimersløper

Jeg kunne ikke ha fått en vanskeligere debut. Føret var trått, og over fjellet fikk vi absolutt ingenting gratis. Snøføyken visket ut sporene på vidda.

Det var kun i skogspartiene, og mellom granleggene, at løypene var sånn noenlunde. Da slapp vi det uforutsette. Start og stopp-gåingen som var så tung. Endelig kunne vi stake, sette utfor og gå diagonalgang.

Verst var det over fjellviddene. Dølfjellet, Raufjellet og Midtfjellet. Forholdene der kunne ha vært ødeleggende for psyken, men vi stavret oss fremover i håp om at vinden skulle løye av.

Steinar mener sekstimersløperen har vel så mye å være stolt av som eliten etter fullført Birkebeinerrenn.

- Flere av eliteløperne har dette som levebrød. De går langløp hele vinteren med optimalt utstyr og har en høyst spesialisert muskulatur og livsstil.

- De kan gå Birken på drøyt to timer med maksimal kapasitet, men sekstimersløperen bruker sin makskapasitet tre ganger så lenge og har helt andre forutsetninger – dårligere ski, færre treningsøkter og må ty til den muskulaturen de vanligvis går til jobben med. Og når de går ut, er det heller ikke så mye igjen av skisporet.

Dehydrert

Drikk mye! Både før og underveis. Hvis ikke står du i fare for å gå deg helt tom og bli dehydrert. Jeg fikk erfare det like før Sjusjøen.

Omtåket, ustødig og småkvalm var det så vidt jeg fikk satt meg ned på kaféstolen. Måtte jeg bryte nå? Jeg fryktet det verste.

Jeg var helt tom. Kroppen lystret ikke i det hele tatt. Jeg kan skylde så mye jeg vil på at sporene var elendige, at det var tungt å gå igjennom utallige snøfonner og at værforholdene satte helt andre muskelgrupper på en helt ny prøve.

Det hjelper ikke. Væskeinntaket er uvurderlig! Sånn er det når kroppen forbruker mer enn du klarer å innta.

Turkameraten min kalte det for Birken-syndromet – veggen mange møter på vei over fjellet fra Rena til Lillehammer. Det er fælt å gå seg helt tom.

At du er godt trent eller har gått milevis på ski i forkant kommer til liten nytte akkurat da. Når du ikke har noe mer å gi, og mest av alt ønsker alt som har med langrenn å gjøre ditt pepper'n gror, går det i «slow motion»

Bekymret

Steinar hadde aldri sett meg så innadvendt og lite tilnærmelig og imøtekommende før. Jeg hadde hengt med hodet en stund. Bakkene opp til Sjusjøen var som et uoverstigelig fjell. Jeg var helt kjørt – ute av stand til å be om noe annet enn en varm sjokolade fra betjeningen.

Så ringte kona mi. Hun er høygravid og bekymret. Naturlig nok. Jeg hadde verken besvart anrop eller tekstmeldinger. Forkommen som jeg var fikk jeg stotret noe som ikke virket tillitsvekkende, men hun skjønte i det minste at jeg ikke lå og kavet ute i snøføyka.

Konklusjon: Ta deg god tid på drikkestasjonene, drikk regelmessig og gå til innkjøp av en drikkesekk. Det gir deg væske akkurat når du trenger det, samtidig som den kan romme ekstra skift, mat og smøring.

Drikk deg opp tidlig. Det kan godt «skvalpe» litt i starten. Jeg hadde med meg altfor lite – 07, liter vann blandet ut med X-L1, to energisjokolader og én banan.

Unngikk taxi

- Du slurvet med væskeinntaket og drakk for lite dagen før, sier Steinar og ser hvordan kroppen min skranter. Selvfølgelig hadde han rett. Det var opplagt. Viktige vitaminer og mineraler hadde forsvunnet med svetten. Jeg var dyvåt og hadde drevet rovdrift på kroppens energilagre.

Sakte, men sikkert klarte jeg å gjenvinne kreftene. Å kjenne at kroppen lystre igjen var som å få fornyet livsgnist. Oppvåkningen ga meg pågangsmotet jeg manglet noen minutter før.

Jeg ble nesten kjepphøy. De resterende 14 kilometerne var bare blåbær. Det var i hvert fall det jeg hadde hørt. Plankekjøring, ble det sagt. Jeg spente på meg skiene, og ned de bratte bakkene mot det endelige målet, Birkebeineren skistadion i Lillehammer, gikk det unna.

Jeg brølte ikke som Petter Northug eller spurte tilfeldig forbipasserende om «kæm e kongen?!» Det hadde jeg ingen grunn til. Viktigst av alt var at jeg hadde overvunnet naturkreftene og sluppet unna dehydrering og en taxitur fra Sjusjøen til Lillehammer.

Om bord på toget hjem leste jeg på VG Nett at 700 biler hadde kjørt av veien i uværet.

Nå er jeg Birken-klar! Neste gang kan det ikke bli like ufyselig

BLI FAN AV NORDRE AKER BUDSTIKKE PÅ FACEBOOK!

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!