MARIDALEN: Maria Fili, den tredje nyskrevede Maridalsspill-oppsetningen signert regissør Mads Henning Jørgensen, kommer i velkjent drakt.
Regissør Mads Henning Jørgensen. Foto: KARL ANDREAS KJELSTRUP
Maridalen er fortsatt en utpost der folk lever sine skjermede liv, en lang hestereise fra hovedstaden Oslo, eller Christiania som byen nå heter.
Til forskjell fra fjorårets Maria Mortem, som hadde Svartedauen som dystert bakteppe, er årets handling flyttet noen århundrer nærmere vår egen tid. Vi har vært gjennom reformasjonen, og innbyggerne i dalen bekjenner seg til den lutherske tro.
Illevarslende
Uavhengig av historien har Maridalsspillet en aktør regissøren ikke kan temme. Enten forestillingen byr på tindrende sommervær og solnedgang over gule åkre og blått vann, eller høljende regnvær, tilfører det historien, og den fantastiske friluftsscenen ved kirkeruinen, en ekstra dimensjon.
Tirsdag kveld var det sendt ut OBS-varsel for Østlandet, med fare for ekstreme nedbørsmengder. Publikum ankom Maridalen godt kledd – i ullgensere, regntøy og ponchoer – forberedt på himmelens vrede. De mørke skyene og nerven i naturen lå som en perfekt ramme for det som skulle vise seg å bli en halvannen times lang krimgåte, kretsende rundt et mystisk dødsfall og kirkesølv på avveie.
Sveinung Oppegaard som usympatiske Mattis Nielssøn, sammen med Maren Sennels Jenssen, som bygdejenta Guri Bjørnsdatter. Foto: KARL ANDREAS KJELSTRUP
En tidlig Poirot
Maria Fili starter finurlig nok etter at alle kveldens hendelser har funnet sted. Markus Tønseth, i rollen som superintendent Oluf Boesen, biskopen i Christiania, kommer ridende inn i dalen for å finne ut av hvor hans utsending Mattias Nielssønn har blitt av.
Nielssønn har reist rundt i bygdene på Østlandet for å kreve inn skatt til kongen, men etter visitten i Maridalen har ingen sett ham.
Kanskje ikke så rart. I Maridalen finner superintendenten det forbrente liket av utsendingen sin. Og hvor er kirkesølvet han skulle ha med seg?
Tønseth, som biskop, går inn i rollen som etterforsker. I ren Poirot-stil får han innbyggerne i dalen til å gjenfortelle hendelsesforløpet, fra kongens utsendinger kom ridende, til kirken brant ned, med Nielssønn på innsiden.
Markus Tønseth som biskop og etterforsker, som avdekker hemmelighetene i dalen. Foto: KARL ANDREAS KJELSTRUP
Med retrospektiv fortellerteknikk nøstes historien opp. Her er det mange hemmeligheter og tragedier. Vi blir vitne til drap, løgner, ulykkelig kjærlighet og drømmer som brast. Og mange av dalens innbyggere er slett ikke dem de gir seg ut for å være.
De allerede avdøde karakterene "våkner til liv", og mysteriet utspiller seg foran øynene på publikum.
Alvor
Kirken røyklegges. Foto: KARL ANDREAS KJELSTRUP
Men der Jørgensens Maridalsspill i fjor nærmet seg komedie i Monty Python-stil, er årets oppsetning mer preget av alvor.
Markus Tønseth briljerer nok en gang som oppsetningens lim. Fortellerstemmen hans fra Maria Mortem er borte, men rollen som etterforsker binder stykket, som også i år flytter seg i tid, om enn ikke i like høyt tempo, sammen.
Gjengangere
Det er mange kjente ansikter i Maria Fili. Fjorårets hovedkvinne Helle Haugsgjerd er tilbake i en mindre fremtredende, men mer lidende rolle, som Eline Jonsdatter. Kvinnen som tilsynelatende har mistet forstanden etter at sønnen døde.
Helle Haugsgjerd spiller i år Eline Jonsdatter, som har mistet sønnen sin.
Brage Bang er presten Arne Ogmundssønn, med en svært mørk fortid. Sveinung Oppegaard er også tilbake, nå i rollen som usympatiske Mattis Nielssøn. Veteranene Torgny G. Aanderaa, Anne-Marthe L. Engnes, Ronny Fagereng og Ivar Christiansen innehar også ledende roller.
Og så er det selvfølgelig de frivillige. Blant birollene og statistene kjenner vi igjen massevis av ansikter som vi har sett før. Innlevelsen og spillegleden med replikker fra bygdefolk som føler seg tråkket på av makta, er fenomenal.
Fart på hest, her spel-veteran Ivar Christiansen som knekt.
God start
Tradisjon tro tas publikum med på en reise gjennom tablåer, fra Hønefoten til kirkeruinen, før forestillingen starter. Den stramme regien fra i fjor er videreført, og skuespillerne vi møter underveis er så inne i rollene sine at det er en fryd. Det skaper en perfekt inngang, og store forventninger, til det vi har i vente på spillplassen.
Gudstroen står sterkt i middelalderens, og reformasjonens, Maridal. Himmelen over friluftsscenen og oss på tribunene slipper ikke annet enn ørsmå regndrypp gjennom forestillingen. Vi spares for høljregnet, og er lettet for det når vi kan traske tilbake til 2017.
SE STOR BILDESERIE ØVERST I SAKEN!
Dette mente Nordre Aker Budstikke om de to første delene av Jørgensens Maridal-triologi: 2015: Gripende drama fra Oslos fortid – men mangler en fortellerstemme
