Helt siden vi flytta til Kjelsås i 1983 har vi hatt gleden av å ha bensinstasjonen i Kjelsåsveien 140 bare et steinkast unna. Ikke bare har det vært lettvint å fylle bensin; verksted, vaskehall, dekkservice og snar- snarkjøp har også passa som fot i hose for våre behov. Men nå er det slutt! Vi har hørt larmen fra gravemaskinen, spesialkonstruert for å knuse tre og betong, noen dager; - og har ant uråd.
Mannen som de siste månedene drev bilverkstedet i samme bygg som bensinstasjonen,
hadde riktignok forberedt oss allerede ved juletider. «Det er snart slutt», sa han. «Dere må finne et annet verksted». Og han var tydeligvis godt informert. For rundt den 12. september ble vi ramma av en tornado uten navn; en tornado på larveføtter.
Sigmund Hov Moen, Kjelsås. Foto: Karl Andreas Kjelstrup (Arkivfoto)
Vi bestemmer oss for å foreta en befaring. På «valplassen» treffer vi to hyggelige anleggsarbeidere fra AF-gruppen og en kjempesvær gravemaskin utstyrt med alskens gripeinnretninger. Dette må være noe av det største som fins av slikt utstyr, foreslår vi for de to?
Dette er en miniutgave for små oppdrag, får vi høre. Den ene karen er fra Kirkenær i Solør, den andre fra Prestestranda i Drangedal. De to er familiefedre; som «slusker» flest, frister de brakketilværelsen 4 dager hver uke. Om de skjønner at naboene har følelser knyttet til bygget de har revet? Tja; men jobb er jobb, business er business, som det heter i byen.
Og så var bensinstasjonen borte, nå kommer det boliger i stedet. Foto: SIGMUND HOV MOEN
Kjelsåsveien 138 er adressen til ærverdige Kjelsås gård. Dette gårdsbruket har en flere hundre år lang historie som er godt beskrevet, blant annet i Kjelsås og Grefsen Historielags annaler. Vi bestemmer oss for å spørre de som er nærmest, når det gjelder driften av bensinstasjonen, og ringer på hos Kari Margrethe Walstad.
Hun forteller at broren, Trygve som var rørlegger, starta opp bensinstasjonen i 1957, etter at faren hadde gitt opp gårdsdrifta på Kjelsås. Kommunen eksproprierte gårdens jord i et slikt tempo at jordbruk ble bortimot umulig. På det store skiltet sto det FINA. Prisen pr. liter var 96 øre og reglene den gang var slik at betjeningen måtte fylle tanken.
Herr og fru Walstad. Foto: SIGMUND HOV MOEN
Stasjonen fikk raskt sine faste kunder; nærmeste konkurrent lå ved Sinsenkrysset. Men fortjenesten var liten. Det meste tjente de på rekvisita (vindusviskere, plugger, spylevæske, og etter hvert pølser). Rundt 1990 inngikk oljeselskapene SHELL og FINA en internasjonal avtale; SHELL overtok FINA-stasjonene i Norge mot at FINA overtok SHELL-stasjonene i Nederland. Fra da av har det derfor stått SHELL på det store skiltet.
Bensinen kom med tankbåter til Lysaker eller Fagerstrand. Karis mann, Thore Dahl, var ofte tankbiltransportør. Thore hadde for øvrig kommet inn i familien da det ble anlagt et lakkeringsverksted i tilknytning til bensinstasjonen. Han hadde vett på slikt.
Så forteller Kari at de mange store og faste kundene i nærmiljøet alltid har vært sikre kunder. Tandberg var en av dem.
Den tidligere Shell-stasjonen i Kjelsåsveien. Foto: Kristin Tufte Haga
Stasjonen har aldri vært utsatt for ran, men det har hendt at kunder har fylt bensin uten å betale. Sjøl hadde vi et spesielt godt forhold til Rune, mannen til Lise, niesen til den Kari vi snakker med. Rune er en fargerik kar med Harley og stor lugg. Han drev dekkverkstedet ved stasjonen, og var en gudbenådet spesialist på gummityper og dekkmøstre.
Nå er bensinstasjonen på Kjelsås historie, men anleggsarbeiderne forteller at det fortsatt er bilister som svinger inn på den snart sanerte tomta, som går ut av bilen og skrur av bensinlokket – og er tydeligvis i en slags «lyckliga gatan»-stemning; før de oppdager at «lyckliga gatan e inte mer».
Takk for laget!
