NYDALEN: Det var en gang det var snø om vinteren og hoppbakker overalt. På det meste skal det ha vært opptil 350 bakker i Oslo, i dag er det 15 - 20. Veldig mange av bakkene, og noen av de mest sentrale, lå i vårt bratte nærområdet.

I vinter presenterer Nordre Aker Budstikke noen av disse bakkene. Vi er kommet til vår aller mest sentrale hoppbakke. I mange tiår var Nydalsrennet det nest viktigste hopprennet i Norge. Dette er historien om Nydalsbakken, kanskje den mest fryktede bakken i landet i sin tid.

Dronning Maud skalv i mamelukkene

To bakker hadde nydølene måttet gi opp. De behøvde ikke gå langt for å finne den tredje. De nøyde seg med å gå over bekken etter bakke. Rett over elva, og litt oppover, der fant de det som ble til Nydalsbakken.

I mange år var det en sentral bakke i norsk hoppsport, Nydalsrennet satte den ettertrykkelig på kartet. Lenge var det bare Holmenkollrennet som var større.

Sletta var ei bro

Grunnen til at nydølene rota rundt høyt oppe i lia, og brukte så lang tid på å velge den åpenbare løsningen for en nydalsbakke, var at det var ei hake ved «åpenbare løsningen»: Bakken endte lukt i Akerselva. Det løste man ved å legge ei trebro av trærne som ble felt for å rydde plass til bakken, som slette over Akerselva.

I åpningsrennet 24. januar 1914 så 10.000 tilskuere (!) at ble det satt bakkerekord med 32 meter. Men løsningene med en lem over elva og et trestillas, som i 1922 ble satt opp på nedsida av Maridalsveien og ikke var stort nok til å gi veldig god fart, var ikke gode.

Dugnad

Dermed var det i gang med dugnadsarbeid igjen. I 1925 bygde nydølene en skikkelig, moderne hoppbakke. Lemmen over elva ble erstatta av ei støpt betongbro, et hundretalls tonn med betong ble trilla ned til bånn av juvet med trillebår og håndkraft. Som i uendelig mange andre bakker, ble det i Nydalsbakken lagt lagt ned mange dugnadstimer. Veldig mange. Ville du ha bakke, måtte du bygge’n sjøl.

I den andre enden av bakken, på toppen, kjøpte man gården på den andre sida av Maridalsveien - nevnt i historien som «Fredheim» eller «Skibakkegården».

Stillaset

Der ble det lagd et stillas-byggesett som ble satt opp over Maridalsveien til rennet hvert år og tatt ned etterpå. Men etter noen år med dette stillaset ble man lei, og bygde et digert, permanent stillas som raga over Maridalsveien.

Det var 12 meter høyt, og veien passerte i en åpning som var fem meter høy og 15 meter bred. Stillaset sto klart til rennet i 1929, og ga så stor fart når de kastet seg ut fra det fire meter høye hoppet at bakkerekorden ble flytta ned til 50,5 meter – like langt som i Holmenkollen på samme tid.

Det var ikke få unggutter som hadde rimelig høy puls både første og andre gangen de skulle opp til manndomsprøven: Å prøve seg i den bakken. Den var tøff. Fallprosenten var høy, og mange pådro seg alvorlige bruddskader etter å ha tapt kampen mot bakken og falt forkjært.

Kongelig

Kronprins Olav deltok i rennet i 1921 som 17-åring. Det var før det store stillaset var på plass. Likevel var bakken så skummel at dronning Maud, som var til stede i bakken, ha uttalt: «Nå skjelver Moderen i mamelukkene». Men det gikk bra. Med både kronprinsen og mamelukkene.

Snilt målebånd

I den nye Nydalsbakken kunne man hoppe over 50 meter ned det stupbratte juvet, bakkerekorden endte til slutt på 53,5 meter. Ved minst en anledning ble det målt lengder helt opp til 60 meter, men da grep en av tidas stor helter, Thorleif Schjelderup, pennen fatt og tok et kraftig oppgjør med «nydalsmeterne» i avisa. Han mente målebåndet må ha ligget langt inne på hoppet.

De som syntes det ble for langt og for skummelt å hoppe i den store bakken, hadde et alternativ ved siden av.

– Der lå «Lille Nydal’n». Den hadde skaufart og et mer beskjedent trehopp. Men den var nesten like skummel. Unnarennet var veldig bratt, og hvis du gikk helt opp til trafostasjonen som sto langt oppe i lia, så fikk du stor fart, minnes Nydalen-veteranen Odd Fløymo.

Historiske hopprenn

Bare Holmenkollen raget over bakken i status, og det årlige Nydalsrennet, som vanligvis ble arrangert i slutten av januar – da gufset i den trange elvedalen var på sitt aller kaldeste, trakk store stjerner og mye folk. Men også i tidligere tider skjedde det at vinteren ikke var så vinterlig, og snøen uteble. Det trengtes mye snø for å gi stupet en slags bakkeprofil. Da ble hester og vogner hyra inn fra Lillo Gård. De henta snø fra Maridalsvannet, fra snøkantene på Grefsen stadion og andre steder hvor det var snø å finne og la grunnlaget for en begivenhet som trakk tusenvis av tilskuere.

To ganger, i 1928 og i 1936, ble vinterspartakiaden arrangert i Oslo. Spartakiaden var arbeideridrettens alternativ til de borgerlige olympiske leker. 1928 sto bryting og boksing på programmet i tillegg til ski og skøyter, mens det i 1936 var «635 deltagere, derav 5 russere, 6 finner og 3 svensker». I antall deltakere var spartakiaden like stor som vinter-OL, men det skyldtes de mange nordmennene. Til Hitlers propagandaarrangement i Garmisch-Partenkirchen kom det utøvere fra 28 nasjoner. Spartakiaden var en lillebror med deltakere fra fire nasjoner. Men hopprennet ble både i 1928 og 1936 lagt til Nydalsbakken.

...og historisk NM

I 1933 skreiv bakken seg inn i skihistorien igjen ved at det for første gang ble arrangert NM (Hovedlandsrennet) i hopp. For første gang ble det mulig å bli norgesmester på ski uten å gå langrenn, til da hadde det bare blitt utdelt medaljer i kombinert og langrenn.

Forslag om et slikt renn ble først fremma i 1910, men skitinget sa nei seks ganger før det historiske rennet i Nydalsbakken i 1933. Norske skiledere har aldri vært typer som kaster seg rundt uten videre. De endra ikke skisporten over hals og hode.

Upopulær bakke

Det årlige rennet var en stor begivenhet og Nydalsbakken var både veletablert og velkjent. Men populær var den ikke. Derfor ble den relativt lite brukt. Det var lite trening og aktivitet i den.

– Vi trente litt der, men bakken var ikke noe god å hoppe i, og ble stort sett bare brukt i forbindelse med rennet, som var en stor begivenhet, mintes avdøde Reidar Otto Ullevålseter som var et kjempetalent som juniorhopper.

En voldsom fart i ovarennet, et fire meter høyt hopp som sendte hopperne himmelhøyt før de falt ned i et stupbratt unnarenn ned i elvejuvet gjorde Nydalsbakken til et skummelt sted å hoppe.

– Men etter at den var satt i stand til rennet, ble Nydalsbakken ganske mye brukt. Den ble ofte leid ut til andre klubber som arrangerte renn der, sier Fløymo.

Ikke «sirkus»

Men selv om bakken var skummel, skremte den ikke mellomkrigstidas største hoppyndlinger, hoppjentene Johanne Kolstad og Hilda «Nusse» Braskerud fra Nordre Land.

Formannen i Skiforeningen, major Finn Quale, var en mann av den gamle skolen. Han ville ikke ha noe sirkus i sin bakke og det skulle slett ikke bæres kvinnelik ut av den! Holmenkollen skulle ikke forringes, jentene fikk hoppe andre steder. Han nektet de populære hoppjentene – som også var på omfattende turneer i USA, å delta i
Holmenkollrennet. Det vakte stor forargelse, men major Quale brød seg ikke om folkelig misnøye og hatske leserbrev.

I Nydalsbakken fikk jentene heller ikke delta i rennet – hopping var jo tross alt en guttegreie – men de fikk vise seg fram før det ordinære rennet i 1931. 6000 tilskuere kom for å overvære begivenheten, og de fikk se Johanne hoppe 40 meter og «Nusse» litt kortere. Men publikumsmessig var det bare småtterier; under rennet i 1946, det første etter krigen, var Kong Haakon tilbake i Nydalen. Det var han sammen med 20.000 tilskuere.

Nedtur

Men deretter gikk det utforbakke. Tida løp fra den gamle storheten. Fra å ha vært en av landets største bakker, ble den etter hvert ganske ordinær; i 1947 passerte bakkerekorden 70 metersmerket i Holmenkollbakken. Men i det trange, bratte elvejuvet i Nydalen var den uforandra, der var det ingen muligheter for utvidelser.

I 1953 ble Nydalsrennet arrangert for siste gang. Bakken tilfredsstilte ikke lenger tidens krav, og to år etter, i 1955 – noen sier 1957 – ble det imponerende stillaset over Maridalsveien revet.

Guttebakke

Men bakken var ikke død, den ble bare krympa. Et nytt stillas i stål – eller kanskje det var jern, i hvert fall noe av metall som holdt – ble reist på nedsida av Maridalsveien. Hoppet ble flytta lenger ned og fram. I mindre forhold gikk livet videre i Nydalsbakken. Selv om det ikke var det samme som før. Den gamle storheten ble justert ned til å bli en guttebakke.

– Men vi hadde mange gode guttehopper i flere år framover, minnes Fløymo.

– Jeg var den siste hopperen i Nydalen, sier Ulf André Johansen (født 1967). Han ble en lovende guttehopper med mange premier for Nydalen. Siden ble det slutt.

– Ja, da jeg ble den eneste, og måtte tråkke og preppe hele bakken før jeg kunne begynne å trene, så var det ikke så moro lenger, minnes Johansen.

Da var vi sannsynligvis så vidt kommet inn på 80-tallet. Men Juniorbakken ble stående enda noen år før den ble pakka ned og sendt til Nesodden. Gudene veit hva som skjedde med den der. Bakker i bøtter og spann, Nydalsbakken var kongen, men det var et helt hoff av andre, små bakker i Nydalen. Mesterbakken var tatt av toget for både 40- og 50 år siden, men unggutter hoppa fortsatt i unnarennet på bakken. Ved Spigerverket var det en guttebakke som ble kalt Guettlerbakken som til og med fikk stillas etter hvert. Og det var mange flere i nabolaget.

– Det var livet, det, minnes Fløymo. – Å gå fra bakke til bakke med kompiser en lang dag og ta et hopp her og to der.

Minnene består

Nesten alle spor etter den gamle hoppbakken er borte. I tillegg til en åpning i krattet i skråningen er det to minner igjen etter bakken. Det ene er busstoppet i Maridalsveien som fremdeles heter Skibakken, og det andre er trappa. Den gamle, morkne tretrappa hvor utallige hoppere sleit seg opp med tunge ski på skulderen og lua kjekt på snei, var dyr å reparere men billig å fjerne.

Det ordna kommunen i 2010.

Etter kraftige, lokale protester kom ei ny trapp på plass i 2018. Den gjør det enklere å komme både opp og ned den stupbratte lia mellom Maridalsveien og Akerselva – og den er blitt en veldig populær treningsarena.

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!