KJELSÅS: Før jul skrev Olav Amar Sherpa Rangsæter-Kråkenes (20) en tekst:

«Er jeg virkelig så uinteressant at det om jeg er homofil eller ikke, er det første folk vil vite om meg?»

Han hadde nylig lest saken om Edvin Eriksen som ble slått ned på en buss i Oslo fordi han er homofil.

– Jeg ble provosert da jeg leste om Edvin og begynte å lure selv på hva jeg tenkte om det å være homofil, sier Olav til Nordre Aker Budstikke.

Han studerer PR, kommunikasjon og media på høyskolen i Volda. Under eksamensperioden skrev Olav om akkurat dette, om å være homofil, og han stilte spørsmål rundt hvorfor det fortsatt er så stor oppmerksomhet rundt folks seksuelle legning. Teksten ble også trykket i studentavisa i Volda før jul.

Homo Sapiens eller homo?

Olav skriver også om hendelser han har opplevd i oppveksten, og som har gjort ham usikker på egen legning. Blant annet på barneskolen på Kjelsås.

– Selv om jeg ikke visste at jeg var homofil da, så begynte man allerede å forbinde ordet med noe negativt, sier Olav.

«Du er jo homo, ikke sant?». Et spørsmål som er så lett å sette ut i det åpne, men som samtidig kan bringe med seg mye usikkerhet og følelser. Hvorfor er vi fortsatt i 2020 så opphengt i dette med å identifisere folk med legningen deres ved første sjanse vi får?

Allerede på barneskolen kom det første møtet mitt med frykten for å bli identifisert med noe som helst som hadde med ordet «homo» å gjøre. Jeg husker godt at de eldre guttene på barneskolen, ville gå rundt og spørre det yngre kullet om vi var «homo sapiens», og dette var selvfølgelig et lure-spørsmål, siden «Homo Sapiens» er artsnavnet på det moderne mennesket.

Men allikevel kunne jeg se hvordan mange, allerede da, var livredde for å bli sammenlignet med ordet «homo». Det gikk til og med så langt at noen av guttene i mitt kull kunne bli gråtkvalte fordi de syntes spørsmålet var så ubehagelig å få rettet mot seg. Det gjør vondt å tenke på at selv om de bare var barn som overhodet ikke hadde et snev av tanke om seksualitet, så ble de allikevel så psykisk brutt ned av kun dette lille ordet. Når jeg da så hvordan ordet «homo» kunne gå så dypt inn på noen, begynte jeg å forbinde homofili med noe negativt. Det jeg ikke visste var at jeg i senere tid på ungdomsskolen og videregående stadig skulle møte på dette ordet mer enn jeg ønsket.

Dette vonde spørsmålet om jeg var homofil eller ikke, var på et tidspunkt det eneste som spant rundt i hodet mitt. Det var flere ganger jeg tenkte og lurte på om jeg var så kjedelig og uinteressant, at min legning var det eneste som folk var interessert i å vite om meg, og det var ikke en god følelse å sitte igjen med. Forskjellige folk ville spørre det samme spørsmålet, gjerne flere ganger. Jeg utviklet nesten en sjette sans som kunne føle når dette kjipe spørsmålet nærmet seg tungetuppen til noen, og det ble bare enda en ting å engste seg for i hverdagen, for min egen del...»

– Opptatt av å kategorisere mennesker de møter

– Hvorfor tror du folk fortsatt er så opptatt av hvilken seksuell legning et annet menneske har?

– Jeg tror at mennesker er veldig opptatt av å kunne kategorisere mennesker de møter. Vi liker å ha orden på ting, mener Olav.

Han er svært takknemlig for egen familie, og hvordan det i familien har blitt snakket åpent om det meste.

– Ofte når det er snakk om hvem en liker, så får gutter spørsmålet om hvilken jente de liker og jenter får spørsmålet om hvilken gutt de liker. Det er visst ikke normalt å spørre en person om begge deler, jente og gutt. Mine foreldre har vært veldig flinke til å holde den balansen, uavhengig av hvem av barna de spurte. Det har vært veldig betryggende for meg og jeg skulle ønske det var slik for alle andre og, sier Kjelsås-gutten, som også har to søsken.

«De fleste som stilte spørsmål ved legningen min hadde jo ingen vonde intensjoner bak det, men allikevel føltes det som om min lille beskyttende boble ble sprukket på nytt og på nytt, hver gang spørsmålet kom opp. Det gjorde ekstra vondt da jeg merket at noen kun stilte spørsmålet med intensjon om å sette meg ut, for å gjøre meg enda mer usikker på hvem jeg identifiserte meg som. Og det er trist at dette har skjedd flere ganger opp gjennom årene.

Spesielt godt husker jeg en episode der jeg møtte kompisen til venninnen min for første gang og det første han sa da jeg hilste på han var; «åja, du er han homsen du?». Der og da ble jeg helt borte. Jeg ble redd, jeg ville gråte og jeg ville samtidig stå opp for meg selv og si ifra om at det ikke er sånn en snakker til et annet medmenneske. Men jeg var for redd. Redd for hva de rundt meg ville tenke, redd for å bli sett ned på og verst av alt; redd for å vise at jeg var stolt av legningen min. For på det tidspunktet var jeg ikke det. Jeg var ikke stolt. Den samme dagen løy jeg om at jeg måtte dra hjem tidlig og for å rekke middag. Jeg ville bare være alle andre steder enn akkurat der. Jeg gråt hele bussturen hjem, og jeg gråt meg gjennom hele den natten.

Det gikk så mange tanker gjennom hodet mitt. Jeg var lei meg, jeg var sint på han, jeg var sint på de som hadde oppdratt en sånn drittunge, jeg var sint på alle, men mest av alt var jeg sint på meg selv. Jeg var sint for at jeg absolutt måtte ha den legningen som skulle «skille seg ut» i mengden. Jeg satt på så utrolig mange tanker om hvorfor jeg var et uverdig menneske som ikke fortjente noe godt i livet, og samtidig som jeg satt på alle disse destruktive tankene, så gjorde det utrolig vondt at jeg ikke turte å fortelle noen om det.

Når jeg ser tilbake på alle de årene med usikkerhet og selvforakt sitter jeg igjen med mange vonde følelser, sinne og såre minner jeg helst vil glemme. Men viktigst av alt så sitter jeg igjen med en tanke og en forakt for hvorfor akkurat en bekreftelse på min legning skal ha så mye å si for andre(?)»

– Jeg tror mennesker er veldig opptatt av å kunne kategorisere mennesker de møter, mener Olav. Foto: Tiril Haga

– En viktig sak

Etter at Olav publiserte teksten på egen Instagram har han fått flere tilbakemeldinger.

– Jeg har fått veldig mange fine meldinger fra folk jeg ikke kjenner så godt og fra gode venner og familie. De sier de er stolte og mange synes også det er en viktig sak som må mer frem i dagens lys, sier Olav.

«I dagens samfunn, så hadde jeg forventet og ønsket mer. Jeg hadde ønsket et større fokus på å lære mennesker, i alle aldersgrupper, at vår legning kun utgjør en mikroskopisk del av det vakre vesenet vi er. Jeg hadde ønsket at det ikke var noe (tids)press på å finne ut hvem en er og hvilken legning en identifiserer seg med. Kan ikke alle bare være seg selv, og det er godt nok? Jeg skal ikke si det sikkert, men om noen hadde snakket med meg om dette da jeg var yngre, så hadde jeg kanskje ikke følt meg nødt til å gjemme den jeg følte meg som i så mange år.

Da jeg var yngre og satt på all usikkerheten min, så tror jeg at det å ha et godt forbilde jeg kunne identifisere meg selv med, kunne gjort en stor forskjell. Heldigvis i dag er det mange fine forbilder som dagens barn og ungdom kan vokse opp til. Blant disse forbildene vil jeg trekke frem influenceren, på plattformen TikTok, som går under navnet «McMartii». Martii er opptatt av å fremme at Martii ikke vil identifisere seg selv som hverken jente eller gutt, homofil eller transe, men bare være Martii. En slik tankegang er akkurat det vi trenger. Ingen skal føle et press på at andre skal presse dem inn i en rolle som de selv ikke vil utspille.»

En dagdrøm

– Jeg har aldri formelt kommet ut som homofil, og det har aldri vært noe behov for å gå inn til foreldrene mine for å fortelle dem at jeg er det heller, sier Olav.

Han mener at selv om Norge er et ganske likestilt samfunn, så er det fortsatt inngraverte normer og tankesett som preger hverdagen til mange.

– Og for min det har det gjort at jeg opp igjennom årene har vært "innesluttet" angående det å være homofil.

Hvordan reagerer han, når folk spør om legningen hans?

– Det spørs veldig på situasjonen og hvordan folk går frem med det og hvordan de ordlegger seg.

«Det var ikke før jeg nesten var ferdig på videregående at jeg først turte å være mer åpen om legningen min, og jeg lovte meg selv at etter videregående så skulle jeg aldri undertrykke legningen min og den jeg var. Siden da har jeg aldri sett tilbake, og det føles nesten litt surrealistisk.

Hadde noen sagt til meg for fem år siden at jeg kom til å være komfortabel med min egen legning, så hadde jeg nok begynt å gråte. Ikke fordi det var en dum ting, tvert imot hadde jeg grått fordi jeg hadde vært stolt. Stolt over den jeg skulle bli. Stolt over at den jeg er i dag er en helt annen person enn den jeg var for fem år siden. Det er en lang vei å gå for å skape en tanke om at ens legning ikke skal ha så mye å si, men vi har allerede kommet langt.

Jeg dagdrømmer hver dag om en fremtid der en ikke lenger ser det som nødvendig å «komme ut av skapet», en hverdag med plass til at alle skal få blomstre på sitt vis, en hverdag der ingen skal måtte føle på den usikkerheten og selvforakten som så mange, inkludert meg selv, følte på da de vokste opp. Så for å svare på spørsmålene jeg innledet med. Ja, jeg er homo. Og om folk kun ser meg for det, så får det være deres egen sak. Om det første om de vil vite om meg er legningen min, så får det bare være. For jeg vet at en dag så er spørsmålet om legning, like viktig som spørsmålet om hva du skal ha til middag.»

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

Les også:

Presten som tar et rått oppgjør med Kirken