MARIDALEN: 13 år gamle Selma har hovedrollen som Hannah Krantz, jenta som er årets "ansikt" i Maridalsspillet, og fyller plakater som henger omkring i bydelen. Hannah Krantz, den tyske jenta som blir holdt skjult ved hjelp av modige maridøler under 2. verdenskrig.
Men til tross sin unge alder, har Selma lang fartstid i Maridalsspillet. Første gang hun var med i ensemblet var allerede i 2012. Da var det mormor Bente Lavik som var regissør for «Kirkebyggeren». Morfaren hennes var med da det aller første Maridalsspillet ble satt opp i 1974, og moren er Anne-Marthe Lund Engnes. Mangeårig skuespiller, og «Æresmaridøl».
Hannah Krantz – ikke glem meg
Spilles i kirkeruinen i Maridalen 13.-18. august 2018
Slik presenteres handlingen:
«Hannah Krantz er 12 år, flyktning og av tysk-jødisk familie. Før krigsutbruddet flykter familien gjennom Europa til Oslo. Maridalen blir deres destinasjon. Med falske navn i skoleprotokoller, gode medmennesker, ungdommelig mot og livsfarlig motstandskamp forsøkes familien holdt skjult i en elendig skogshytte. Krigsmakten er på deres dørterskel og svikefulle mennesker er i kulissene.»
– Det er rart å se ansiktet mitt overalt på plakater. Jeg har blitt kjent igjen i butikken, og venner har spurt om det er meg. Men det er en stor ære å bli spurt om å spille hovedrollen, sier Selma.
Plakatene henger flere steder i området. Her fra Hammeren. Foto: Karl Andreas Kjelstrup
Familie
Hun måtte likevel tenke seg om en stund før hun svarte ja. Tre uker grublet hun på det. For selv om hun er godt kjent med Maridalsspillet, er det en stor overgang å gå fra ensemblet, med et par-tre replikker, til å bli hovedrolleinnehaver. Blant annet innebærer det langt flere prøver. Det har gått med mange timer av sommerferien til å forberede mandagens premiere, flere enn hun hadde sett for seg, innrømmer Selma.
– Men moren min har hatt store roller før, og forberedte meg på hva det vil innebære å ha en hovedrolle, slik at jeg visste hva jeg gikk inn i, sier hun.
I Hannah Krantz – ikke glem meg, skal hun blant annet spille mot Erlend Vikhagen, som spiller stefaren til Hannah. De har spilt sammen tidligere.
Han var nemlig med i ensemblet i Maridalsspillet i 2012, da som student ved NISS. Erlend og Selma har imidlertid også spilt familiemedlemmer tidligere, i en oppsetning av Ibsens Lille Eyolf på NISS.
Benedikte Sandberg, og Selma Lund Engnes og Erlend Vikhagen. Foto: Karl Andreas Kjelstrup
Denne gangen har de fått med Benedikte Sandberg i «familien». Hun spiller moren. De tre ble raskt varme i trøya sammen.
– Det hjelper å komme godt overens, sier Benedikte, og medspillerne nikker.
– Vi er skrevet som en troverdig familie. De har sine små og store utfordringer: Gleder og sorger, akkurat slik det er i virkeligheten, legger hun til.
Helt nytt innhold
Årets oppsetning skiller seg fra tidligere, ved at handlingen er lagt til 2. verdenskrig. Tidligere er det Svartedauden og middelalderperioden som har preget oppsetningen. Men ikke i år. Det vil publikum merke, og kanskje vil de spørre:
– Hvor er hestene? Hvor er slaget? Hvor er sverd, pest og overtro? sier Slema.
Regissør Mads Henning Jørgensen har tatt fatt på en historie som ligger mye nærmere vår egen tid.
Det er fjerde gang Mads Henning Jørgensen har regien for Maridalsspillet. Her fra premieren i 2017. Foto: Karl Andreas Kjelstrup
– Jeg har tidligere småjustert litt og skrevet om stykkene til Engelstad, sier Jørgensen, som har hatt regien for Maridalsspillet de tre siste årene, med den nyskrevede triologien I Marias skygge (2015), Maria Mortem (2016) og Maria Fili (2017).
Han mener tiden var moden for noe nytt. Og på oppfordring fra spillets styre, skrev han stykket Hannah Krantz – ikke glem meg, som har urpremiere mandag kveld. Historien er fiksjon, men basert på en virkelig familie, den tyske familien Vogel, som bodde i Maridalen under krigen. Godt inspirert av artikler skrevet av Tomas Øvergaard.
Å leve i krig
Og der Maridalsspillet ofte har hatt ondskapen som synlige «aktører» på scenen, med sverd og åpne konfrontasjonsscener, er trusselen for familien Krantz noe man mer bare aner at er der.
– Det er en litt annen stemning. Trusselen ligger utenfor. Vi skildrer i større grad hva det gjør med et lokalsamfunn at landet er okkupert. Hvordan de lever livene sine, når usikkerheten henger over dem. Og så er det selvfølgelig motstandskamp, og en skildring av hvordan samfunnet i Maridalen tok vare på familien, sier Erlend Vikhagen.
Tidligere har kirkeruinen vært mer en kulisse, i år vil de fleste scenene utspille seg inne i restene av Margarethakirken. Foto: Karl Andreas Kjelstrup
– Vi prøver å få frem stemingen av å leve i et okkupert Norge. Nå vet vi at det tok fem år før landet ble fritt igjen. Men de som levde midt under krigen ante ikke om dette ville ta slutt. Den usikkerheten er noe mennesker opplever i verden også i dag, og det gjør noe med dem, supplerer Jørgensen.
Han lover publikum en følelse av hvordan det er å leve med det trykket – helt fra tablåene på vei inn til spillplassen i kirkeruinen. Også tablåene har fått en total makover: Underveis får man møte motstandsmenn i Milorg, øst-europeiske straffanger, og tyske soldater. Og at det blir tøff kost for noen hver å se hakekorsflagget vaie i Maridalen, er helt sikkert.
Nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke
Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!
